Prest ber til kjære Allah

Du er ordinert prest i Den norske kirke, og deltar på Høstutstillingen med en performance som har fått mye omtale. Fortell om den!

- Performancen går ut på at jeg hver søndag kl 13, iført prestekjole, ber ti bønner til Allah på Kunstnernes hus. Noen bønner har jeg skrevet selv, andre er skrevet av besøkende på Høstutstillingen og hengt opp på veggen eller lagt i en krukke der. Alle begynner «Kjære Allah». Så avslutter jeg med å synge den første bønnen jeg lærte: «Kjære Allah, jeg har det godt», før jeg åpner for diskusjon eller spørsmål.

Hvorfor denne performancen?

- Den er et forsøk på å finne en kunstnerisk måte å forholde seg til majoritets- og minoritetsproblematikk i dag på.

Det må du forklare nærmere.

- Kirken har vært i majoritetsposisjon i tusen år i Norge, i fem hundre nært knyttet opp mot den sekulære makta. Islam er i en minoritetsposisjon, og blir ofte møtt av noe konfrontatorisk fra offentligheten, slik at muslimer hele tida må forsvare seg. De tvinges til å forklare at «jeg er ikke ekstremist», mens krefter som Human Rights Service hele tida prøver å koble muslimer mot ekstremisme. Noen nordmenn skiller ikke mellom tilhengere av terroristorganisasjoner som ISIS, og vanlige muslimer. Jeg velger kunstrommet fordi det åpner opp flere rom og grenser mellom religioner enn om jeg brukte kirken eller andre gudshus.

Hvordan var responsen søndag?

- Flere enn jeg trodde hadde skrevet bønner. Søndag kom det 30-40 og hørte på, og ti ble til samtale etterpå.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

- Til denne performancen har Salman Rushdies «Sataniske verk» vært viktig. Men i livet er det kanskje heller Jens Bjørneboes samlede dikt. De leste jeg som tenåring. Hvordan Bjørneboe forholder seg til religion har betydd mye for hvordan jeg forholder meg til religon og kunst senere.

Hva gjør deg lykkelig?

- To ting: Å være sammen med mennesker. Og å tenke spennende tanker, kanskje noen som ikke er tenkt før.

Hvem var din barndomshelt?

- Kleopatra! Jeg leste boka «Historien om Kleopatra», og syntes livet hennes virket utrolig fascinerende.

Hva misliker du mest ved deg selv?

- Min vilje til selvrettferdighet.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Da står jeg ikke opp om morgenen, men ligger i sengen og spiser smågodt.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

- Det er mye. Men en mer human flyktningepolitikk har lenge vært viktig for meg. Jeg kjenner godt en person som lever papirløst i Oslo i dag.

Er det noe du angrer på?

- Ja, men egentlig flere ting jeg ikke har gjort enn ting jeg har gjort. For eksempel ble jeg etter at min forrige bok, «Å forkynne Guds ord klart og urent», kom ut, invitert til å snakke om den flere steder. Jeg tenkte at jeg ikke hadde anledning fordi jeg nettopp hadde begynt å jobbe som doktorgradsstipendiat, så jeg takket nei. Men det angrer jeg på.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

- Simone Weill. Hun var en veldig spennende fransk-jødisk filosof og mystiker som døde under krigen.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no