Men ER folk rare, da?

Hvem: Maj Britt Andersen (61)

Hva: Musiker.

Hvorfor: Skal snakke på Bylarm i dag om «Et liv i musikk».

Hvordan har det vært å leve et liv i musikk egentlig?

– Utrolig spennende. Det starta egentlig med et band fra Gjøvik som heter Bruno. Da jeg var 14, så var jeg med i en sangkonkurranse på Gjøvik Gård. I 1970, det er jo mange år sida.

Du har ikke vurdert å bare finne noe enklere å gjøre?

– Godt spørsmål. Jeg sa opp en fast jobb i barnehage for å spille. Da tenkte jeg at «uansett hvordan det går, så har jeg verdens beste jobb å komme tilbake til».

Men hvis du blir lei av ungene du spiller for, så hjelper det vel lite å gå tilbake til en barnehage-jobb?

– Jo, det er ganske annerledes å jobbe med barn som publikum enn med barn i barnehage.

Du må få ungene til å le, da.

– Det er faktisk ikke bare det. Vi har hatt et ønske om å gi ungene ikke bare sukkertøy, men også litt grovbrød.

Er folk rare?

– Haha, ja. Og nå er det faktisk bevist. Det er forska på. Folk er rare. Det skjønte jeg allerede i femogåtti.

Men hvis alle er rare så er det vel normalt da? Å være rar?

– De fleste vil jo ikke vedkjenne seg at de er rare. Folk som går rundt og føler at de aldri er rare, det er de rareste for meg.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg tror kanskje jeg må gå til Amalie Skram. På St. Jørgen. Jeg tror jeg har lest den tre ganger. Den er hjerteskjærende og rå. Når jeg leser den tenker jeg at ... man må holde seg frisk! Både i huet og kroppen. Hvis folk først begynner å tenke at du er gal ... da må du ha mange folk rundt deg.

Men du er jo den som sier at folk er gale! Eller, rare da.

– Det er forskjell på rar og gal, da. Amalie Skram skulle jeg ønske var pensum. Hun er en av de store dikterne vi har hatt her i landet.

Hvem var din barndomshelt?

Prøysen. Ingen tvil. Jeg synes mange skriver bra i dag. Det er mye sårbarhet og samfunnskritikk hos Cezinando og Sundfør. Men den som kan fortelle en historie som Alf Prøysen ...

Men, beste låt?

– Spelldåsen. Men så skriver han så innmari fine lørdagsstubber også. Da synes jeg sikkert at «Hæinda hennes Tull-Sara» er best. En bygdeoriginal som alle lo av, men som hadde noe sterkt som de «normale» kunne misunne henne.

Låter litt som «Folk er rare», gjør det ikke?

– Ja, kanskje det var der det starta? Nei da, jeg hadde faktisk gitt ut Folk er rare da jeg leste den.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Jeg gikk i to demonstrasjonstog i fjor. Mot pelsdyrnæringen og for Oktoberbarna. Jeg synes regjeringen nå burde skamme seg. De er ubrukelige på det meste. At vi tar så lite ansvar for flyktninger, vi som sitter her i Norge og er så stappmette at vi gulper etter hvert måltid. Men vi var ikke så mange i toget. Det er så lite engasjement.

Ikke hos deg?

– Jeg har jo vært lokalpolitiker her i Asker. Så jeg sitter og skriver innlegg.

Du bor i Asker? Jøss. Du er ikke så bondsk som du låter, altså?

Nei da. Jeg flytta fra Toten i 1980.

Da har du vært flink til å ta vare på dialekta.

– Takk. Men den er nok blitt ganske avslepen.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

Det er en dame jeg er nysgjerrig på, og det er Sylvi Listhaug. Man bør jo prøve å bli venn med sine uvenner. Og hun er jo en uvenn. En person som jeg egentlig ikke liker. Ja, ikke henne personlig, men det hun står for. Kanskje jeg kunne klart å omvende henne? Jeg kunne jo synge noen fine viser. Ballongvisa, for eksempel. Eller ... Folk er rare?