Navn i nyhetene

Lykkelig i joggesko

Gjennom begeistrede hyl og skrik fra resten av familien, får generalsekretæren i Kirkens Bymisjon, Adelheid Firing Hvambsal, hvite hva som skjer i fotball-VM.

Adelheid Firing Hvambsal (51)

Generalsekretæren i Kirkens Bymisjon har denne uka vært i mange kanaler for å advare mot den økende barnefattigdommen i Norge.

Du har snakket om barnefattigdom i mediene i det siste. Det må være et tøft tema å jobbe med?

– Jeg må presisere aller først at vi ikke bruker begrepet «barnefattigdom», men snakker om barn som lever i fattige familier. Det er få barn identifiserer seg selv som fattige, heldigvis. For å svare på spørsmålet: Det er meningsfullt å jobbe med menneskeverd, med respekt, rettferdighet og omsorg. Men jeg er ikke uberørt av møtet med mennesker som lider en urett.

En urett, rett og slett?

– Det skader barns fysiske og mentale utvikling når ressursene blir for knappe. Og det er svært alvorlig for samfunnet vårt, vi risikerer å få mange flere som står utenfor utdanning og arbeid, og som i neste omgang ikke kan bidra, og som ikke kan forsørge sin egen familie.

For fattigdom går i arv?

– Vi liker ikke ordet arv, det gir inntrykk av at dette er biologisk betinget. Men sjansen er stor for at man blir værende i en tilsvarende livssituasjon, ja.

Barn kommer sultne til skolen, har du fortalt. Hvordan har vi havnet her?

– De sosiale og sosioøkonomiske forskjellene i Norge har økt; de rike har blitt enda rikere, de som har lite har fått mindre. Det har vært sosial og økonomisk uro i vår del av verden. Når ressursene blir knappe, ser vi alltid nye, sårbare grupper. Velferdsstaten har vært et sikkerhetsnett, men det har alltid vært huller i det. Og nå er de maskene for store, også for altfor mange barn og unge.

Hvem vil du peke på som ansvarlig for denne utviklingen?

– Dette er et storsamfunnsansvar, men når ulikheten oppstår i systemer, er det de som lager systemet som har ansvar. Politikerne, med andre ord. Det har lenge vært veldig fokus på å løfte foreldre inn i utdanning og arbeid, noe vi støtter. Men det har nok vært en litt ensidig fokus på foreldrene og arbeidslinja. Barn kan rekke å vokse opp uten at foreldrene kommer i arbeid, og da er det for sent. Vi må differensiere tiltakene, og ikke bare rette oss mot foreldrene, men direkte mot barnas livssituasjon.

17,6 prosent av barn i Oslo vokser opp i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Dette kan vi vel ikke være bekjent av i «verdens rikeste land»?

– Det er fort gjort å ville stikke ubehag under stolen, men dette er ikke agurknytt. Det er sant og ubehagelig, og vi må være bekjent av det. Og så må vi må løse det, og det haster.

Det må være ekstra godt å ta ferie når du står midt oppe i slike problemstillinger på jobb. Hva er planene for i år?

– Å nyte sommeren og varmen, med familie og venner. Å sitte på steintrappa mi og drikke kaffe.

Følger du med på fotball-VM?

– Gjennom begeistrede hyl og skrik fra resten av familien.

Hva gjør deg lykkelig?

– Balanse i livet, mellom meningsfull jobb og andre mennesker. Og litt tid for meg selv. Av og til holder det med et par joggesko.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Sigrid Undsets «Kristin Lavransdatter» formet hvordan jeg så på livet og samfunnet da jeg leste den som ungdom. Og så vil jeg slå et slag for «Tante Ulrikes vei» av Zeshan Shakar. Når jeg sitter med beina i vannet og leser om at storebror panter flasker for å kjøpe cornflakes til lillebror, er ikke det bare en roman, det er også en sannhet.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg blir av og til irrasjonelt sur og sint på folk jeg er glad i. Og så hender det at jeg må tenke meg om litt for lenge. Jeg øver meg på å være mer rett fram.

Ok, kjapt: Hvem var din barndomshelt?

– Jeg så veldig opp til en venninne i overgangen fra barne- til ungdomsskolen. Hun strakk jeg meg etter.

Fortalte du vedkommende venninne at dette skjedde?

– Ja, men ikke før mange år senere.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da sitter jeg oppe til det blir lyst og skravler med en venninne, eller danser på bordene på en fest.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Mot alle former for diskriminering og urett. Vi går jo stadig vekk i tog i Kirkens Bymisjon.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Barna mine. De kan lage fest over alt.

Mer fra Dagsavisen