– Lyden av ABBA, Beatles og Clash var skjellsettende

Noen sanger gjør deg glad, andre gjør deg trist og noen får deg til å føle deg udødelig. Blogger og frilandsjournalist Erik Valebrokk avslører sine favoritter.

Navn: Erik Valebrokk

Frilansjournalist og levemann. Driver bloggen Mitt liv som Erik.

Du skrev nylig et blogginnlegg om musikkens kraft. H.C. Andersen sa at «der ordene svikter taler musikken» – det er noe i det?

– Det er det, og jeg syns vi skal være forsiktige med å overintellektualisere musikk. Samtidig må man forsøke å sette ord på ting, også musikk.

Du starter blogginnlegget ditt med Billy Joels «Piano Man» og avrunder med en spilleliste der Signe Marie Rustads «Die With Your Boots On» ligger på topp?

– Ja, sistnevnte handler for meg om divine intervention. Du kan ikke bare skrive en sånn låt ut av det blå, du må ha blitt truffet av ett eller annet for å kunne gjøre det. Og, hun hadde strevd med skrivesperre i tre år før det, så det var denne sangen som fikk henne ut av skrivesperren, som brøt forbannelsen.

Hender det at du blir rørt av sanger eller artister som du egentlig ikke liker?

– Det skjer nok, men jeg kommer ikke på noen åpenbare eksempler. Men levende musikk har den egenskapen at den ofte treffer meg emosjonelt. Og det kan være nesten hva som helst, det kan være situasjons- eller øyeblikksbestemt, like mye som det er sjangerbestemt.

Vel, jeg liker ikke Céline Dion. Men så blir jeg rørt når jeg hører «Think Twice» eller «My Heart Will Go On». Litt flaut, og ganske uforklarlig?

– Ja, det skjønner jeg. Det må være litt tøft. Morsomt at du nevner nettopp henne, for på spørsmål om det er en artist jeg ikke klarer så svarer jeg alltid Céline Dion.

Paul Simons «Still Crazy After All These Years» gjør meg også litt rørt, men det er vel innafor?

– Det er helt innafor. Og er det noe man liker så har jeg sluttet å kalle det guilty pleasure, jeg kaller det en ubetinget glede.

Hva er dit livs soundtrack, de platene som utgjør pilarene i livet ditt?

– Det er noen plater som har spilt en enormt stor rolle i livet mitt, en av dem er «ABBAs Greatest Hits» fra 1975, de røde og blå Beatles-samlealbumene. Og «London Calling» med Clash fra 1979.

Ok ta meg kjapt gjennom historien om disse fire platene.

– Jeg var 10 år gammel første gang jeg hørte popmusikk på ordentlig, fordi foreldrene mine aldri hørte på det. Men, min gode venn Rune sørget for at jeg fikk høre ABBA og Beatles, og det ble en øyeåpner, eller rettere sagt øreåpner, som jeg aldri har opplevd maken til siden. Når det gjelder Clash-plata husker jeg det som det var i går: jeg hadde julen 1979 fått litt penger i julepresang, og dro til platebaren som lå i annen etasje over Narvesen på Continental. Der ba jeg om å få høre «London Calling». Da skjedde det noe elektrisk inni meg, for den plata inneholdt så mye forskjellig at jeg forsto at popmusikk kunne være alt mulig. Den åpnet liksom alle dørene på en gang.

Velg mellom Bob Dylan og Leonard Cohen.

– Må jeg? Nei, jeg klarer det ikke. Jeg får det ikke til. Beklager.

Nick Cave har avslørt sine ti såkalte «hiding songs» – sanger han kan bre over seg som en dyne når livet er vanskelig. Har du noen hiding-songs?

– Wow, den har jeg ikke sett. Og han klarte å begrense seg til 10 sanger? Det var imponerende. Den listen tror jeg jammen jeg vil lage også.

Hvem er dine hiding-songs?

– Jeg har noen sanger om treffer meg hardere enn andre, og en av dem er Crowded House «Don’t Dream. It’s Over». Den resonnerer i meg på den måten at hører jeg den blir alt bra igjen. Uendelig vakker låt. Og Springsteens «Thunder Road», hører jeg den da er det ingen ting som kan gå galt, og jeg blir i tillegg udødelig.

Du liker americana?

– Vel noen av mine desiderte favorittartister er i andre sjangre, men jeg er også glad i den norske americanabølgen som finner sted akkurat her og nå. Og et interessant poeng er at mange av de dyktigste låtskriverne der er kvinner.

Jeg leste nylig i en biografi om Serge Gainsbourg at briter har samme skepsis til fransk popmusikk som franskmenn har til britisk mat. Men, bortsett fra «Je t’aime. Moi non plus» har franskmenn aldri helt fått til å lage bra pop?

– Det er et godt bilde. Jeg liker en del fransk musikk, også Gainsbourg. Men det er vel det at de synger på fransk og at de lener seg på en annen sangtradisjon, den klassiske, franske chanson-tradisjonen, som er helt annerledes rent musikalsk. Og så har de på sin egen måte laget popmusikk ut fra det.

Om du bare fikk ta med deg tre plater på en øde øy?

– Wow, bare tre? Prefab Sprout «Steve McQueen», Sade «Diamond Life» og Nanci Griffith «Other Voices, Other Rooms».

Sommerlåter er en egen sjanger. Har du noen favoritter?
– Å ja, «Yess!» med Folk & Røvere, «Summertime» med DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince, «If She Doesn’t Smile (It’ll Rain)» med Fantastic Something.

Beste liveband noensinne?

– Bruce Springsteen and The E Street band. The Neville Brothers. Og Nick Cave and The Bad Seeds.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Hele forfatterskapet til Larry McMurtry, til tross for mange feilskjær. Spesielt «Leaving Cheyenne» og «Lonesome Dove». I tillegg: Stefan Zweig «Verden av i går».

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg er litt glemsk.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Drikker med begge hendene. Til hverdags drikker jeg med bare den ene.

Er det noe du angrer på?

– Om jeg noen gang har såret noen med det jeg har sagt. Alt annet deponerer jeg på kontoen for livserfaring.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Paddy McAloon (Prefab Sprout, red.adm). Jeg intervjuet han i vinter på telefonen, hadde 40 minutter til rådighet og en krakilsk mann fra plateselskapet på en tredje linje fra London. Og jeg hadde mange spørsmål på blokka da vi måtte avslutte, de kunne jeg godt tenkt meg å få svar på.

Foto: Helle Øder Valebrokk