Navn i nyhetene

– Kunne godt vært munk

Det sier Per Heimly.

Hvem: Per Heimly (46)

Hva: Fotograf bosatt i Oslo.

Hvorfor: Snakket i går i Fredrikstad om sin fotografiske reise gjennom 30 år under tittelen «Per Heimlys provoserende bilder og Arven etter Edvard Munch».

Hva er forskjellen på den unge Per Heimly og dagens?

– Jeg var veldig ekspressiv i starten, i det mørke og litt på kanten til det groteske. Jeg ville utfordre. Nå har jeg nok et mye mer nyansert forhold til fotografiet. Jeg har for så vidt hele tiden gjort nye ting, selv om jeg nå prøver å gå litt tilbake til essensen med stram komposisjon, enkel form men rendyrking av følelser. Det er i alle fall ikke noe lettere å jobbe med fotografi nå enn for 30 år siden. Du ser kanskje mer melankoli i bildene mine nå.

Du skyr ikke arven etter Edvard Munch, heter det i invitasjonen – hva menes med det?

– Jeg omtaler meg selv som en romantiker og en moralist uten moral, og bruker mye symbolikk i bildene. Det er kanskje der Munch kommer inn. Han var symbolsk og personlig og ville utfordre betrakterne. Man gir hele hjertet gjennom kunsten, og en kunstner avslører seg selv – sin egen kjærlighet eller mangel på sådan, sine verdier og så videre. Å vise fram et bilde er som å dra ut hjertet og klaske det i bordet så blodspruten står.

Føler du deg som en moderne Munch?

– Jeg har alltid følt at jeg har falt mellom to stoler, både i det kunstneriske og i det kommersielle, og kanskje ikke blitt anerkjent helt som jeg burde. Det har vært mye kaos, drama og forvirring. Sånn sett kan du kanskje dra paralleller til Munch. Han var heller ikke helt akseptert i sin samtid. Det har vært litt mye rock’n’roll-tilværelse for meg, men Munch var jo en av sin tids store rockestjerner.

Men en munk kunne du aldri vært?

– Jo, det kunne jeg godt vært. Jeg kunne godt ha bodd i en hule resten av livet. Jeg liker å jobbe intenst i perioder, og det blir nesten som å lukke seg inne for ikke å bli påvirket og forstyrret. Jeg prøver ikke å se for mye av andre fotografer, for da blir jeg overinspirert. Det er kommet til et sånt punkt nå – man blir jo bombardert.

Hvem er råest av deg og maleren?

– Munch er et av de største geniene som har levd, og jeg er veldig inspirert av hans selvportretter, hans måte å framstille seg selv på.

Og råest til å provosere?

– Jeg har ikke søkt å provosere, da skal man ha en grunn til det. Men bildene skal virke utfordrende, og virke utenfor sine rammer.

Vil vi få se en enda mer vågal eller provoserende Per Heimly i framtiden?

– Jeg er interessert i å ta bilder som er like sterke uansett hvilken tid de blir presentert i, og ikke stå stille i min samtid. Jeg jobber gjerne i et tusenårsperspektiv, for å være skikkelig stormannsgal. Det er mye jeg ennå ikke har vist, jeg må være Norges mest produktive fotograf med stadig overlappende prosjekter. Katalogen står og godgjør seg som en vin. Så får vi se.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Bestialitetens historie» av Bjørneboe. Den hjalp meg som ung til å forstå verden, og burde gis i gave til alle konfirmanter sammen med det nye testamentet.

Hva gjør deg lykkelig?

– Lykke kommer som små regndrypp.

Hvem var din barndomshelt?

– Elvis. Han var min tids Justin Bieber, men på en helt annen måte.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg blir veldig fort ukonsentrert og forstyrret og kan være altfor impulsiv.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg trenger en i uka for å lette på trykket. Det blir å møte artige folk og ta seg en ordentlig entusiastisk skål. Det kan merkes godt dagen etter.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Miljøkriminalitet. Det blir bare verre og verre.

Er det noe du angrer på?

– Ehh...nei.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jeg mener jeg leste en gang, Morten Harket svare at han ville tatt med seg Adolf Hitler til en øde øy. I heisen ville jeg foretrukket en heismontør.

Mer fra Dagsavisen