Kari og Mari lo og lo

– Begge hadde tatt keisersnitt, og da kan man ikke le, det gjør psyko vondt og stingene revner og sånn. Vi holdt på å flire oss i hjel, foreller Kari Bremnes.

 

Navn: Kari Bremnes (61)

Hva: Musiker, låtskriver og tekstforfatter.

Hvorfor: Nettopp avsluttet en turne, bestående av 90 konserter på ett år.

 

Er du klar for å vrenge sjela di på en halvtimes tid?

– Hele sjela skal du få – i hvert fall hvis du har litt mere tid.

Det spørs. Men du vrenger sjela di i musikken?

– Jeg opplever egentlig ikke det. Men jeg skriver om ting som jeg kjenner berører meg, som tar tak i meg. Og da må jeg tenke, er det bare mitt, eller er det noe som andre kan relatere til? Og ofte er det det, jeg tror at den menneskelige art har en del sterke fellespunkt.

Du treffer i hvert fall meg rett i hjertet. Jeg fikk deg faktisk i bursdagsgave. Kjæresten min hadde kjøpt konsertbilletter, selv om han «ikke liker Kari Bremnes en gang».

– Det var fint å høre. Han må være glad i deg.

Nå liker han deg, også! Han ble helt omvendt etter den konserten i Oslo Konserthus. Spiller du noe framover?

– Nei, nå har jeg nettopp gjort ni konserter på åtte dager. Det vil jeg ikke anbefale, forresten, selv om jeg er veldig heldig som har denne jobben. Nå skal jeg bare slappe av litt før jul. Gå litt sakte.

Bortover Sannergata, da, kanskje?

– Haha, ja, kanskje jeg ser henne igjen? «Lysestake i Sannergata» skjønner jeg nesten ikke hvordan ble til. Men jeg gikk og trente borti gata der, og så så jeg hun jenta med lysestaken og den kjempestore sekken. Hvem var hun, hvor skulle hun? Jeg fikk ikke det bildet bort fra netthinnen.

Har du alltid skrevet?

– Ja, jeg startet tidlig å skrive sånn for meg selv, og jeg startet tidlig å lese. Når det var salg på den lokale bokhandleren, kom pappa hjem med en bunke bøker – da var det feststemning i heimen. Men å skrive sanger, det var ikke noe jeg følte at jeg var kompetent til å lage, sanger var noe som fantes. Den første plata jeg lagde var med tekster av Tove Ditlevsen. Det var et stort skritt for meg å lage den andre plata med egne tekster.

Du jobbet også som journalist?

– Ja, jeg ville jo skrive. Først var jeg journalist i lokalavisen Skjervøy, det er siste stasjon før Lopphavet. Etter hvert kom jeg til Aftenposten, der jeg fikk jobbe med kultur. Jeg var ikke veldig brukbar som nyhetsjournalist.

Ikke?

– Nei, jeg var elendig. Jeg var interessert i folk, å snakke med folk og å treffe dem. Så da jeg fikk jobbe med det, ble det mange fine menneskemøter og portretter.

Hvorfor slutta du?

– Jeg måtte velge mellom musikken og journalistikken. Jeg hadde fått to barn, ga ut plater, dro på turne. Men jeg kunne ikke velge bort musikken. Jeg husker jeg fremdeles sto med oppsigelsen i hånda på vei til å slippe den opp i postkassa. Det var et farvel til tryggheten og gode kolleger.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Tove Ditlevsens «Barndom, Ungdom og Gift». Jeg leste den da jeg var 13 og ble veldig betatt. Jeg dro en gang for å se hvor hun hadde vokst opp, i Hedebygade 30a, det var akkurat som i bøkene. Det var faktisk den gangen at jeg møtte hun jenta fra «Københavnerkneipe». Og vet du hva?

Nei?

– Det gikk bra med henne! For noen år siden tok en mann kontakt med meg på Facebook. Han hadde kjent henne igjen fra beskrivelsene i sangen, hun hadde de tynneste flettene jeg noen gang har sett, og han ville bare fortelle meg at hun hadde klart seg. Jeg ble helt slått ut, varm innvendig.

Fantastisk. Hva gjør deg lykkelig?

– Å, det er mange ting. Hvis folk smiler til meg. Det er så mange bra folk der ute og mye vennlighet.

Hva misliker du med deg selv?

– Jeg kommer ofte rennende i siste liten. Når det gjelder evnen til å beregne tid har jeg et herlig utviklingspotensial.

Er det noe du angrer på?

– Det er en del som sier at de ikke angrer på det har gjort, men på det de ikke har gjort. Det er jo litt idiotisk, det kommer da helt an på hva man har gjort? Livet mitt er fullt av ting jeg angrer på.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Mari Maurstad. Vi havna på samme rom på Aker sykehus i 1988, begge hadde fått en sønn. Begge hadde også tatt keisersnitt, og da kan man ikke le, det gjør psyko vondt og stingene revner og sånn. Vi holdt på å flire oss i hjel.