Navn i nyhetene

Ildsjelpris til «Biggen»

– For ikke lenge siden kom politiet opp til oss med fire rakkere og spurte om vi kunne få litt orden på dem, forteller Årets ildsjel i Oslo.

Hvem: Birger Jarl «Biggen» Olsen (88)

Hva: Bokser og boksetrener.

Hvorfor: Vant prisen som Årets ildsjel av Oslo kommune for sin trenergjerning med ungdom.

Gratulerer med prisen!

– Takk. Jeg ble både overrasket og glad da jeg fikk høre at jeg hadde vunnet.

Du fikk prisen fordi du har jobbet med ungdom som har kommet skeivt ut. Hva er det med boksing som får dem til å skikke seg?

– Det er vel det at vi tar godt vare på dem, og gir dem noe meningsfylt å bruke energien sin på. Det er mye godt kameratskap i miljøet på Sportsklubben 1909 der vi trener.

Så det er ikke sånn at du truer med å banke livsskiten ut av dem som ikke oppfører seg ordentlig?

– He he, nei. Vi sier tvert imot at om de ønsker å bokse, så må de legge fra seg alle ambisjoner om å være store og sterke. Boksing handler ikke om å være sterkest eller farligst, men om å være teknisk god.

Boksing er en myteomspunnet sport som har et voldelig image, blir ungdom tiltrukket av det?

– Det stemmer. Men det vi driver med er alt annet enn vold. Det vi lærer folk er teknisk boksing. Det kan sammenlignes med fekting – fordi det handler om å gå fram og tilbake mot hverandre, og du må være smidig og rask på foten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hva tenker foreldrene til de som trener hos deg?

– Vel, de blir invitert slik at de kan se hvordan vi trener. For ikke lenge siden kom politiet opp til oss med fire rakkere og spurte om vi kunne få litt orden på dem. Når de så at de ble flinkere i bokseringen ved å trene teknikkene vi lærte dem, så vi også stor forskjell i oppførselen deres. Foreldrene ble også veldig positivt overrasket.

Hva slags råd gir du til dem som er litt for glade i å slåss, også utenfor ringen?

– Jeg pleier å si til gutta: dette handler ikke om å gi hverandre juling, om jeg ser noen voldelige tendenser eller hører at noen av dere har vært bajas på by’n, så er det rett ut. Og vi har også ønsket både politi og foreldrene hjertelig velkommen til å komme på besøk og se hvordan vi trener.

Jeg hører jo godt at du er fra Oslo. Hvor i byen kommer du fra?

– Fra Torshæv. Vi bodde på Åsen et par år først, men flytta til Sandakerveien 20 på Torshæv i 1936.

Nettopp! Ingen ekte oslofolk sier Torshov.

– Det er riktig det. Og det var i Torshæv idrettsforening jeg begynte å trene boksing, men senere ble det Sportsklubben 1909.

Hvor gammel var du da?

– Jeg var 15 år, og inspirert av en kamerat som hadde lært boksing i Sverige under krigen. I Norge var det ulovlig å drive idrett under krigen med mindre du var NS-medlem, men da denne kameraten kom hjem, påtok han seg jobben med å trene oss, en gjeng på mellom 15–20 gutter.

Du har vunnet mange mesterskap. Hva var det som gjorde deg så god i ringen, da?

– Jeg var god til å bevege meg. «Smidig og elegant fotarbeid», sto det ofte i pressen.

Som 88-åring er du den eldste som driver med boksing i Norge. Hva gjør du for å holde deg i så god form?

– Jeg trener to timer fem dager i uka. Sparrer med gutter som er rundt 70 år yngre. Formen er ikke noe dårligere enn da jeg var 20, jeg kan fortsatt ta situps og pushups med gutta og veier akkurat det samme som da jeg begynte å bokse som 15-åring, nemlig 57 kilo.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det er å trene. Om jeg ikke trener en dag, føles det ikke bra. Og så er det et enormt godt kameratskap i klubben.

Hvem var din barndomshelt?

– Det var nok han kompisen som kom fra Sverige og trente oss. Han var en veldig fin type, og ikke minst kjempegod til å bokse.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Det har jeg egentlig aldri tid til. Eller behov for.

Er det noe du angrer på?

– Nei, jeg synes ikke jeg har gjort så mye gærent. Har ikke hatt tid til det, vet du.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Ja, her kan det fort bli bråk med døtrene mine. Så jeg sier familien, jeg. Har to døtre, fire barnebarn, to oldebarn og to tippoldebarn. Og kona, da.

Samme kona i alle år?

– Ja, vi har vært gift i 60 år, vi.

Oi, hva er hemmeligheten?

– Vel, jeg kan vel ikke akkurat si at det er fordi jeg har vært mye borte... Men selv om jeg har reist mye i jobb, har jeg alltid prioritert familien.

Mer fra Dagsavisen