I Amalie Skrams ånd

– Det å bli sett på en slik måte er jo en inspirasjon. Det er mange forfattere som nesten ikke får en anmeldelse en gang, sier Inghill Johansen etter pristildeling og reisestipend.

Hvem: Inghill Johansen (61)

Hva: Forfatter og lærer

Hvorfor: Nylig tildelt Amalie Skram-prisen 2019

Gratulerer med Amalie Skram-prisen. Ble du overrasket?

– Ja, jeg fikk en telefon fra Bergen omtrent én måned før utdelingen som var i Bergen 22. august, på Amalie Skrams fødselsdag. Utdelingen skjedde på Litteraturhuset i Bergen. En byste av Amalie Skram ble bekranset, dette blir holdt veldig i hevd. Juryens begrunnelse ble lest opp og det var veldig seriøst.

Du er i godt selskap. Tidligere mottakere av Amalie Skram-prisen er anerkjente kvinnelige forfattere som Herbjørg Wassmo, Tove Nilsen, Vigdis Hjort og Hanne Ørstavik, bare for å nevne noen få. Hva betyr en slik utmerkelse for deg?

– Det er inspirerende å bli sett. Det har gått noen år siden forrige bok («Bungalow» 2016, red.anm.) og det er fint å vite at noen husker på en. Og så er det veldig fint å bli plassert i den linjen.

Hvilket forhold har du selv til Amalie Skram?

– Som lærere har til henne. Det at hun fortsatt holdes levende i pensumlitteraturen, og ikke har blitt fasa ut som så mange andre blir etter hvert, forteller at hun er aktuell også i dag. Jeg opplever at tekstene kanskje føles enda mer aktuelle nå enn bare for noen år siden. De har fått ny aktualitet. Det er mange sterke tekster som gjør inntrykk.

Hvorfor er denne prisen viktig slik du ser det?

– Det heter at denne prisen tildeles en norsk, kvinnelig, skjønnlitterær forfatter «som skriver i Amalie Skrams ånd». Og den er viktig rett og slett for å fokusere på litteratur, først og fremst. Den skaper litt oppmerksomhet.

Du debuterte i 1991 med romanen Hjertehvitt, og har gitt ut prosabøkene Suge (1996), Klage (2001) og Forsvinne (2009). For Klage ble du nominert til Brageprisen, og du har blant annet mottatt Tanums kvinnestipend og Doblougprisen, og fått veldig gode kritikker. Hva betyr dette for deg?

– Jeg blir jo glad. Det gis ut mange bøker i Norge hvert år, og det er mange forfattere som nesten ikke får en anmeldelse en gang. Det å bli sett på en slik måte er jo en inspirasjon.

I juryens begrunnelse heter det blant annet: «Den ytre handlingen i Johansens tekster er ofte enkel, konkret og hverdagslig, men under vibrerer det eksistensielt alvor». Hva er du opptatt av som forfatter, hva vil du formidle?

– Det er vanskelig. Hvis man kommer i nærheten av det som er et litterært språk, så har det noen bunner i seg som kan si noe du selv ikke visste. Og så må jeg selv overraskes over det jeg skriver. Men jeg har ikke en plan. Men underveis kan jeg stoppe opp og tenke; «Ja, sånn er det jo, å ja det er dét jeg holder på med».

En del av prisen er et reisestipend. Har du planlagt hvor du vil dra?

– Jeg har lyst til å se polisen før den smelter.

Du er til daglig lærer ved Drammen videregående skole. Hvordan kombinerer du læreryrket og forfatterjobben?

– Jeg kombinerer det på den måten at jeg har redusert stilling. Skolen er dessuten veldig samarbeidsvillig og har gitt meg permisjon om jeg trenger det. Jeg holder de to tingene fra hverandre. Skole er en ting, skrivingen noe annet.

Er du i gang med neste bokprosjekt?

– Ja, men jeg skriver veldig langsomt, men jeg er i gang.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Juleoratoriet» av Göran Tunström. Den fikk meg i gang, da jeg starta opp med å skrive.

Hva gjør deg lykkelig?

– Sol.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg er for selvkritisk.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Spiser smågodt! Skolekritt og hvite puter, og jeg spiser det i bilen.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– For miljøet.

Er det noe du angrer på?

– At jeg ikke studerte fransk videre.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Med en eller annen filosof, eller kanskje en god forfatter.