Helsekost Furuseth

Else Kåss Furuseth ble kåret til Årets navn i VG – til sin store overraskelse.

Hvem: Else Kåss Furuseth (38)

Hvorfor: Har gitt ut boka «Else går til psykolog» og laget TV-program om selvmord. Kåret til Årets navn i VG.

Hei! Du, den egentlige grunnen til at jeg ringer til deg er fordi vi har diskutert i redaksjonen hvordan det er å ha et navn som rimer på helsekost Furuseth ...

– Jo, nå skal du høre at da jeg var en svak student på AD-linja på Westerdals var planen at dersom alt gikk rett vest kunne jeg åpne helsekostbutikk på Furuset. Helsekost vil det alltid være et marked for, men man må ikke undervurdere hvor vanskelig det er heller, for nå kjøper folk urter på nett.

Hva har du, kongen, Drillo og Magnus Carlsen til felles?

– Hmm. Vi har alle gummistøvler? For øvrig har alle de andre betydelig mer fagkunnskap enn meg. Om alt fra geografi, til løpere til seileforhold og nestekjærlighet. Jeg er mer usikker. Er Kråka fortsatt kommunevåpenet til Moss?

Mulig det. Og alle er blitt kåret til årets navn i VG. Ble du overrasket?

– Jeg ble veldig overrasket. Og glad. Både pappa og jeg stemte på Gjert (Ingebrigtsen).

Hva fikk du?

– En statue, eller statuett som pappa presiserte at det heter. Og så var det en pengepremie som jeg ga til Mental Helses hjelpetelefon, som er døgnåpen. Jeg elsker alle som er åpne hele døgnet, hjelpetelefoner spesielt.

Så bra! Det er mange som sier det er lettere å snakke med en fremmed enn å snakke med noen man kjenner når man har det vanskelig. Litt rart egentlig?

– Jeg tror det skyldes at selv når man har det som mørkest, eller kanskje nettopp da, så vil man ikke være til bry. Så da føles det kanskje enklere å ta opp telefonen å snakke med noen som har som jobb å høre på hva du har å si. Åpenhet i nære relasjoner kan være fryktelig vanskelig, også er det heller ikke en myte at ikke alle faktisk føler de har noen å snakke med.

Har du noe nyttårsforsett?

– Jeg pleier å få julekort av Sigrid (Bonde Tusvik, red.anm.), og der andre skriver god jul og takk for innsatsen i år, skriver hun en liste med formaninger og skjenn om hva jeg kan bli bedre på neste år. Og jeg elsker det! Jeg mener ett av rådene i år var at jeg må bli bedre på praktiske ting, ikke kjøpe flybillett etter at flyet er gått, ikke bare lage puseprogram. Skal bli et bedre menneske generelt, men kanskje bare 2-3 prosent. Det får være greit.

I år har du gitt ut bok og laget TV-program om psykisk helse. Kan man gjøre noe for å forebygge at folk begår selvmord?

– Jeg er ingen ekspert, men av den oppfatning at åpenhet er viktig. Ikke at man må snakke ut offentlig om alt, men kanskje få fram at man ikke trenger å holde tanker om ensomhet eller tanker om å gjøre det slutt hemmelig. Noen snakker om at det er så mye åpenhet, men målet er ikke først og fremst åpenhet offentlig, men privat. Ikke bare åpen på Facebook, men face-to-face. Det kan være et mål. Selv tror jeg at flere i min familie levde et slags dobbeltliv fordi det er vanskelig å uttrykke at man er trist, både for seg selv og andre.

Men, hva kan jeg som privatperson si eller gjøre om jeg skjønner at noen sliter?

– Jeg har lært at du kan stille spørsmål, være konkret, vis at du tåler å høre om vanskelig ting. Ikke være redd for å spørre: «Har du noen gang tenkt å ta livet ditt?». Da åpner du opp for ærlighet, for mange kan ha hatt tanker om det aller verste uten at de har satt dem ut i livet. Og huske på at det ikke nødvendigvis finnes noen kvikk fix dersom man er deprimert. Og aller viktigst: Be om hjelp. Du har ikke ansvar for å holde andre i live, og sammen er vi mindre alene. Ring noen du er glad i.

Synes du mediene bør være mer åpne rundt selvmord?

– Jeg, og jeg tror mange andre også, tenker at dere journalister kan være «jævlige», det vil si lite omsorgsfulle, men jeg har gang på gang erfart at dere er grundige når det gjelder å følge etiske regler og opptre etterrettelig. Det klokeste når det gjelder omtale av selvmord må bli å følge ekspertenes råd om å være åpne omkring vanskelige temaer. Det betyr ikke at man trenger å omtale metoder, men heller ikke late som om noe det er noe annet enn det det er.

Da moteskaper Alexander McQueen tok sitt liv skrev britiske aviser at han hengte seg. Det syns jeg var drøyt.

– Vi må ta smitteeffekt på alvor, jeg synes man bør være varsom med hvor detaljert man er. På scenen har jeg valgt å fortelle hvordan broren min døde, og det er fordi jeg opplevde at folk var opptatte av det. Så jeg gjorde det for at det ikke skulle være et mysterium, legge brikkene på plass, på en måte. Og fordi jeg ville vise at det var en brutalitet i selvmord som var fjern fra den romantiseringen vi til dels har fått servert på film, i musikk og så videre. Jeg ville vise det reelle problemet, ikke geniet som «var for god for dette livet» og forsvinner mens vi hører på Coldplays Fix You.

Både moren din og broren din valgte å ta egne liv, har du opplevd at folk har vært bekymret for deg?

– Pappa har vært bekymret for meg, men på grunn av andre ting. Mer typisk faderlige bekymringer. Hver dag sender han en melding om betydningen av brodder. Selv har jeg lurt på dette med arv, men det er ikke noe som tyder på at det er jeg burde være mer bekymret for arv enn for eksempel det politiske klimaet, klimautfordringer eller abortdebatt.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det kan være så mangt, lykke er noe som kommer i blaff, er det ikke? Fader, nå tror jeg at jeg siterte psykologen jeg har gått til. For en klisjé.

Synes du alle bør koste på seg å gå til psykolog?

– Når vi kan blåse av tusenvis av kroner på øyebrynseksperter, hvorfor ikke? Om alle har behov for det, det er noe annet. Og får alle tilgang til psykolog ved behov? Det er viktig.

Hvem var din barndomshelt?

– Elisabeth Granneman, da hun lå på sjeselongen og røyka som sidekick i programmet til Robert Aschberg for mange år siden. Jeg elsket henne.

Hvem skulle spilt hovedrollen i filmen om ditt liv?

– Henriette Steenstrup – alt annet er uaktuelt.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Trump. Eller mamma. Trump, det sier jeg kanskje fordi jeg vil vise Dagsavisens lesere å vise at jeg bryr seg om mye annet enn meg selv. Men ærlig talt: At min prat med han skulle ha noen som helst funksjon vitner først og fremst om null selvinnsikt. Så jeg sier mamma.

Og hva ville du sagt til moren din?

– Kom tilbake. Eller vet du hva? Jeg ville bare gitt henne en klem. Kanskje kjent lukten av Trésor-parfyme på nytt. Ingen bruker den parfymen lenger.