Helene og gutta

Helene Uri skrev prisvinnende bok om kvinner, menn og språk. Den har gitt noen hver en aha-opplevelse. Nå kommer den i enda et opplag.

 

Hvem: Helene Uri (54)

Hva: Forfatter, språkforsker og professor.

Hvorfor. Ga i høst ut boka «Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk», som hun vant Brageprisen 2018 for.

Vi må snakke litt om forrige ukes store snakkis, Vy.

– Jeg var rasende, men har roet meg nå. Jeg synes fremdeles det var et dårlig valg, da. Tullete og intetsigende. Det hadde vært helt uproblematisk å beholde de tre bokstavene NSB, og tilføre nytt innhold. Man skal uansett være godt voksen for å vite at NSB står for Norges Statsbaner. Det er også merkelig at staten holder seg med et språkråd, når de ikke lytter til rådene. Ganske provoserende.

En annen ting folk blir provosert over, det er språkfeil?

– Ja. Men i spalten jeg skrev om språklige kjepphester lot folk seg irritere aller mest over jålete språk. Fine ord man pynter språket med.

Hva irriterer deg, da?

– Bruk av «de» på objektsplass. «Jeg så de». De journalistene som skriver det, de burde ta en norsktime eller to på videregående.

Uff ja, jeg får forresten kjeft for at jeg skriver han i stedet for ham.

– Det har vært likestilt siden 1938, så det må være greit. Men personlig bruker jeg ham.

Du har sagt at journalister heldigvis har andre kvaliteter enn å kunne kommaregler?

– Ja, jeg har holdt flere kommakurs i Aftenposten, men det preller av. Det vrimler av kommafeil i norske aviser. Men det irriterer leserne nokså lite.

Jeg leste boka di, om språk og kjønn.

– Ble du sint?

Ja!

– Jeg ble også overrasket over hvor kjønnsdelt det norske språket er. Nå er det en voldsom pågang, jeg får daglig forespørsler om å holde foredrag om temaet. Som foredragsholder er det både morsomt og oppløftende å se utover en ivrig nikkende forsamling med oppsperrede øyne.

Men kommer det menn, også?

– Mest kvinner. Men nå som det er om sakprosa, som er et mer maskulint domene, kommer det også menn. Når jeg som kvinnelig forfatter holder foredrag om skjønnlitteratur, kommer det kun kvinner.

Jeg hadde fra før av slutta å si «jeg manner meg opp», men ellers fikk jeg meg mange aha-opplevelser i boka.

– Ja, det er overraskende lav bevissthet rundt temaet. Hvilke ord vi velger er ikke likegyldig. Å kjøre som ei kjerring, for eksempel. Eller som Petter Stordalen sa: Gunnhild er mannen i forholdet. Det var det beste komplimentet han kunne gi henne.

Du skriver at du håper å forandre verden?

– Ja, vi kvinner har tålt dette altfor lenge. Nå trykkes boka i femte opplag, så det er håp.

Og neste gang jeg skal gi et kompliment til en modig kvinne, så sier jeg «Wow, du har virkelig eggstokker»?

– Ja, eller helst til en modig mann, da.

Over til de faste. Hvem var din barndomshelt?

– Marie Curie. Jeg leste «Historien om madam Curie» som barn, og syntes hun var så tøff. Alt det hun gjorde for vitenskapen! Men ikke skriv sterk kvinne.

Jeg lover. Hvilken bok har betydd mest for deg?

Hvis jeg skal være ærlig, «Sofies verden». Men hvis jeg ikke skal være ærlig, velger jeg en bok av en kvinnelig forfatter. For hvis ikke kvinner velger kvinner, blir de ikke nevnt. For menn velger menn. Menn leser om menn, de skriver biografier om menn og nekrologer om menn. Kvinner, derimot, skriver om både menn og kvinner.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg lider av mild prosopagnosi. Et skikkelig jålete ord, som betyr at jeg er fryktelig dårlig til å kjenne igjen folk.

Hva gjør deg lykkelig?

– Kaffe og quiz med mannen på en lørdag morgen.

Kaffe, sa du? Jeg leste at du bare drikker grønn helse-te?

– Jeg har faktisk blitt kjempeglad i kaffe. Jeg er så glad jeg oppdaget det.

På tide. Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Å, nå husker jeg at jeg har vært med i denne spalten før. Men hvem sto jeg fast med den gangen?

Jeg aner ikke. Men jeg sender deg sitatsjekk, du har tross alt gitt ut 13 bøker om språk.

– Ja, det er kanskje best.