Håndsopprekningen

Hvem: Ole Jacob Madsen (41)

Hva: Professor i kultur- og samfunnspsykologi ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Nå er høstens foreldremøter unnagjort. Har du fått deg noen nye frivillige verv?

– Jeg klarte å unngå det, men det var nære på. Men jeg sitter faktisk allerede i styret til barnehagen, så jeg føler at jeg har gjort min plikt.

Saken fortsetter under bildet. 

Professor Ole Jacob Madsen. Foto: Hilde Unosen 

Selv har jeg blitt leder av kosegruppa på teateret, og med i juleverkstedkomiteen til 8. trinn.

– Gratulerer.

Jo, takk. Man kaller det frivillig, men det var høyst ufrivillig.

– Ble det sagt at ingen kunne gå før noen hadde tatt på seg vervene, og så ble det stille og ubehagelig?

Ja. Hva er det som skjer da, egentlig?

– Jeg har jo ikke forsket på dette, men det kan ligne på et sosialpsykologisk eksperiment. Man setter en gruppe mennesker sammen, noen kjenner hverandre, andre ikke, og så blir det sagt noe som skaper usikkerhet og uro i gruppa.

Jeg klarte rett og slett ikke presset?

– En mer smigrende tolkning for deg er jo at den som rekker opp hånda først er mer samvittighetsfull og pliktoppfyllende. At det har med personlighetstrekk å gjøre.

Les også: Erling Borgen: – Jeg ser ingen grunn til at de rikeste skal motta sosialhjelp fra staten

Nettopp.

– Og så kommer det an på hvilken toleransegrense du har for ubehagelig stillhet. Introverte personer har lettere for å takle stillhet. Og så kan det ha litt å gjøre med hvor du fysisk sitter i rommet.

Ja vel?

– Jeg var nettopp på et foreldremøte hvor det ble stille i sikkert 15 sekunder da det trengtes en møtesekretær. Han som satt nærmest læreren rakk til slutt opp hånda.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Noen velger å gå før møtet er ferdig?

– Ja, det har jeg også opplevd. Ti personer forsvant ut døra før vi var kommet til valg av verv. Unngåelsesatferd, kaller man det.

Jeg leste at de som har yrker som leger, lærere og prester har lettere for å ta på seg verv. Hvordan er det med psykologer, tror du?

– De scorer jo også høyt på det å være omsorgsfulle. Men jeg tok en personlighetstest, og det viste seg at jeg ikke er så omsorgsfull og empatisk.

Men har du noen psykologiske tips for å unngå fremtidige ufrivillige verv?

– Det må være å sette seg langt bak eller på siden. Og så må du holde hånda nede i langt flere sekunder, du må avlede deg selv.

Hva med å late som man får en telefon?

– Da fremstår du kanskje litt desperat. Men nå høres det ut som jeg er imot frivillige verv, og det er jeg ikke. Samboeren min har vært foreldrekontakt, så vi tar vår del av ansvaret. Dessuten kan du jo bli litt overraska.

Å ja?

– Jeg synes det er litt ubehagelig å ta kontakt med offentlige instanser for å klage på noe. Men rett ved der vi bor er det et skummelt kryss på barnas skolevei. Jeg sendte en lang e-post til kommunen, og etter et par uker fikk jeg svar. Og nå har det faktisk blitt endringer i krysset, med de gående og kjørende klart atskilt. Mitt engasjement bidro til en handling ute i verden, det føltes godt.

Veldig bra. Hva gjør deg lykkelig?

– Lykke er et stort ord, da. Det føler jeg aldri at jeg har funnet ut av. Jeg får noe som kan minne om lykkefølelse, en følelse av flyt eller begeistring. Og den kommer heldigvis innimellom. Men jeg er skeptisk til premisset for spørsmålet ditt.

Les også: Nei, du trenger faktisk ikke å gi gjestene rent sengetøy 

Hva misliker du mest ved deg selv?

– I enkelte sosiale situasjoner blir jeg veldig selvbevisst. Det er plagsomt og forstyrrende, og da får jeg også en selvforakt, jeg burde ikke være så sensitiv. Nå blir dette veldig selvavslørende, da.

Det er fint, det. Hva gjør du når du skeier ut?

– Spiser smågodt og potetgull.

Midt på formiddagen, for eksempel?

– Nei, da mister jeg all selvrespekt, og resten av dagen er ødelagt.

Er det noe du angrer på?

– Jeg sier ja til en del ting, foredrag eller offentlige samtaler. Når det nærmer seg får jeg en intens følelse av anger, og irritasjon. Jeg skulle bare sagt nei. Og jeg tenker også på muligheten for å komme meg ut av det.

Du er ingen Peder Kjøs?

– Nei. Men når jeg kommer meg gjennom angeren og hatet, og gjennomfører, så er det givende og meningsfylt.

Hvem ville du stått fast i heisen med? Siden du er så introvert, er det kanskje greit med en som er litt stille?

– Nei da. En-til-en situasjoner pleier å gå greit.