Grønlands stolthet

Da noen rev ned regnbueflagget i borettslaget, tok Susanne Demou Øvergaard og de andre grep.

Hvem: Susanne Demou Øvergaard (37)

Hva: Leder for Skeiv Verden, et nettverk for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner med minoritetsbakgrunn.

Hvorfor: Mandag stjal to menn regnbueflagget i gården Øvergaard bor i, og sa at «homofile skal ikke bo på Grønland».

Les også: Menn stjal Pride-flagg og kom med homofiendtlige tilrop i Oslo

Jeg spurte ei venninne om hun visste om ei kul lesbisk dame jeg kunne intervjue til denne spalten. Hun foreslo deg.

– Så hyggelig.

Det var mest på grunn av sveisen, da. Hun synes du har fin sveis.

– Takk. Eller ingen sveis, som noen kanskje vil si.

Hun er barbert på hodet og er lesbisk selv, men hun sier at du aldri hilser. Burde ikke egentlige alle lesbiske damer med denne sveisen hilse på hverandre?

– Jo, her må jeg skjerpe meg. Jeg skal starte med det fra nå, så får jeg se hvordan det gir utslag. Om noen hilser tilbake, altså.

Bra. Men du, du bor på Grønland, og der er det ikke alle som liker homofile?

– Jeg vet ikke om det er flere der enn andre steder, altså. Med tanke på hatkriminalitet er ikke dette unikt. Men noen stjal i hvert fall regnbueflagget vi hadde hengt opp i borettslaget der jeg bor. To ganger.

Har dere fått hengt opp nytt, da?

– Ja, da. Vi hadde ny flaggseremoni i går kveld, med enda større flagg. Og nå har vi teipet det fast med gaffa, og fjernet flaggsnora.

Smart.

– Og det har kommet noe godt ut av det. Vi har fått masse støtte, og nå henger det flere regnbueflagg i gården enn det noen gang har gjort.

Hva gjør du ellers nå under Pride?

– Det er den mest hektiske tida av året. Både på grunn av organisasjonen jeg leder, og fordi jeg er lesbisk.

Det er faktisk litt kjedelig å være hetero denne uka.

– Ja, denne uka stjeler vi. Masse tilreisende, lange dager og lite søvn. Det er som en eneste lang festival. Det samholdet som vi opplever er helt unikt, det er masse følelser, jeg blir helt rørt.

Jeg tok på meg en T-skjorte med regnbuefargene her om dagen, da. Det er innafor, eller?

– Det er absolutt innafor. Min niese på tre år går med regnbuesokker.

Du går i Pride-paraden?

– Ja, det er obligatorisk, og både et privilegium og et høydepunkt. Første gang jeg gikk i paraden var i Europride i Manchester i 2003.

Hvordan var det?

– Helt overveldende, det var som å finne flokken sin. Jeg hadde ikke kommet ut av skapet på den tida.

Når kom du ut av skapet, da?

– Det var en mangeårig prosess. Det var ikke sånn «yay, jeg er lesbisk!» Det tok mange år å forsone meg med det.

Synes du Kjell Ingolf Ropstad burde gått i paraden, forresten?

– Ja, jeg synes det, men med de synspunktene han har, så er det helt ok at han lar være. Det skal sies at det er litt rart at kirken har klart å finne rom til oss, men ikke han.

Hvem var din barndomshelt?

– Hmm, det må jeg komme tilbake til.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det må jeg tenke på.

Sist du var i denne spalten svarte du heller ikke. Er du redd for at svarene kommer til å henge ved deg?

– Ja, haha, det er sånn som garantert blir nevnt på en fest, eller noe.

Hva gjør deg lykkelig, da?

– God mat. Og Bloody Mary, det er kosedrikken. Det er i grunnen et måltid i seg selv, så da er alle behov ivaretatt.

Hva ville du gått i demonstrasjonstog for eller imot?

– Det er så mange demonstrasjoner jeg kunne gått i nå om dagen. Men jeg ville for eksempel ikke gått i demonstrasjonstog for tradisjonelle familieverdier.

Er Pride egentlig et eneste langt demonstrasjonstog?

– Det er det for meg. Det er fest, men det er også en politisk markering, både over kamper vi har vunnet og hva som gjenstår.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Ropstad, tror jeg. Da ville jeg fortalt han om de livene vi lever, og hvorfor vi trenger hans støtte.