Fra Jens til Raymond

Hvem: Kjetil Lund (47)

Aktuell: Tidligere rådgiver for Jens Stoltenberg, nå sist direktør i Statkraft. Denne uka fikk han jobb som byråd for næring og eierskap i Oslo kommune. Han tar dermed over etter Geir Lippestad.

Grattis med ny jobb! Hvordan har dagene vært?

– Takk! Det har vært to veldig hektiske dager. Bystyremøtet på onsdag varte fra tolv til ti. Det har vært overveldende, og mange nye mennesker. Men veldig spennende.

Fikk du noen spørsmål i spørretimen, da?

– Ja, ett. Men jeg måtte komme tilbake til saken.

Du tar over i en trøblete situasjon for byrådsavdelingen. Litt som en trener som skal redde et lag fra nedrykk?

– Nei.

Nei? Litt anstrengt situasjon er det?

– Nei, jeg har blitt spurt om å ta denne posisjonen, og ser fram til det. Nå jobber jeg for Raymond.

Apropos Raymond! Du pleide å jobbe for Jens, nå skal du jobbe for Raymond. Er det noen likheter?

– Ja. Eller, ja og nei. De er to forskjellige personer, og litt forskjellig stil. Men begge er stolte Oslogutter og trygge sosialdemokrater.

Tror du Raymond kan ta gamlejobben til Jens en dag, da?

– Nå er jeg fornøyd med at han er en dyktig byrådsleder for Oslo.

Jo, men det var ikke det jeg spurte om!

– Nei da, men vi har en god partileder og en god byrådsleder. Hva slags intervju er dette, egentlig? Er vi fortsatt i den spalta?

Absolutt! På tide med faste spørsmål: Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Klokkene ringer for deg, av Hemingway. Den leste jeg på gymnaset, og skrev særoppgave om den.

Hva er det med den?

– For en tenåring på Jæren å lese Hemingways bok om en ung amerikaner som drar til den spanske borgerkrigen, det gjorde sterkt inntrykk.

Hva gjør deg lykkelig?

– Vi har tre unger og familie. Og så blir jeg stadig mer glad i å være ute. Så om du kombinerer de to; fjellet og familien, så er jeg lykkelig.

Hvor drar du?

– Det blir mye i Nordmarka, men jeg reiser gjerne på fjellet også. Så liker jeg å gå langs Jærstrendene.

Ikkeno asfalt?

– Vi skal ikke snakke ned byen her altså. Langt ifra.

En journalist må få prøve seg. Hvem var din barndomshelt?

– Den unge Bruce Springsteen syntes jeg var veldig kul. Og Bob Dylan. Rockestjerner med gode tekster, men ikke de overfladiske.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg snakker for fort.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Skulle gjerne skeie ut mer. Nå blir det stort sett å sitte oppe til langt på natt og se på Netflix eller HBO.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Rasisme, ytringsfrihet, de spørsmålene der.

Når gikk du sist, da?

– Det var da Faten Mahdi Al- Husseini holdt tale utenfor Stortinget.

Hva? Går du ikke i 1. mai-tog?

– Jo, jo. Om det teller, så har jeg sist gått 1. mai i år.

Puh! Nære på skandale, der! Men hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Her og nå ville jeg gjerne stått i en stor vareheis med kommunaldirektøren og hele avdelingen, for å lære mest mulig på kortest mulig tid. Helst nokså lenge.

En glimrende læringsarena!

– Ja, jeg tar med meg veldig mye papirer hjem. Nå blir det lesejul!