Fornøyd, ikke lykkelig

– Labbing er, om ikke undervurdert, så i hvert fall for lite snakket om, synes Stian Fjelldal.

Navn i nyhetene

 

Hvem: Stian Fjelldal (40)

Hva: Artist, komponist og musiker.

Hvorfor: Denne uken kommer albumet «Idioten».

Er det pop? Italo-disco? Kunst? Electro? Viser? Hva kaller du musikken din og spiller det noen rolle?

– Spiller svært liten rolle for meg, men noe må man vel kalle musikken for ikke å forvirre folk, så vi får si pop. Til neste gang vurderer jeg selvsagt å lage et Italo-disco-album.

Musikken din er ofte umiddelbar og melodisk, hvor henter du ideer og inspirasjon fra? Du har jo også gjort ting med mer støy.

– Jeg er nok som de fleste artister – stjeler grovt fra andre og kaller det inspirasjon. Melodiene kommer nesten alltid før tekstene og de oppstår som regel når jeg leker meg med en gitar eller et piano. Tematikken i tekstene henter jeg stort sett fra samtiden og det rådende nyhetsbildet. Tilfanget der blir jo bare bedre og bedre.

Hvem er musikken din for? Deg? Oss?

– I utgangspunktet er musikken en veldig givende hobby og en befriende avkobling. Således er den mest for meg, men det hadde vært litt trist om det bare var jeg som troppet opp på konsertene. Og veldig rart.

Elektronisk popmusikk på norsk har lenge vært populært. Hvorfor er det slik tror du?

– Fordi utstyr og kompetanse er blitt så tilgjengelig. Vi snakker revolusjon og overtakelse av produksjonsmidlene med alle assosiasjonene det medfører. Det er nok vanskeligere å bli skikkelig god på et instrument enn å redigere seg fram til noe fint på et MIDI-spor. Noen synes det er trist, andre liker det. Jeg tilhører siste fløy.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Om det fremdeles er lov å svare «Hitchhiker’s Guide to The Galaxy», så gjør jeg det, fordi jeg leste den på et såpass formativt stadium i livet at den sannsynligvis satte varige spor i min absurdhumoristiske bevissthet.

Hva gjør deg lykkelig?

– Usikker på om jeg er en veldig lykkelig type. Jeg vil heller kalle meg fornøyd, og jeg pleier å være ganske så fornøyd når jeg får labbet litt. Labbing er, om ikke undervurdert, så i hvert fall for lite snakket om.

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg var fanatisk opptatt av fotball som barn, så det må bli Diego Maradona. Mexico-VM sitter fremdeles som støpt i meg. Jeg husker riktignok ikke så mye, men følelsen som minnene vekker i meg, gjør meg fremdeles skikkelig god og varm.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da tar jeg meg en skikkelig lang og drøy fest sammen med noen ytterst få venner hjemme eller på en øde hytte. Eventuelt kjøper jeg meg en altfor dyr gitar.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for, eller mot?

– Ytringsfrihet og likestilling – ikke bare mellom kjønn. Og for skarre-r og bløde konsonanter, selvsagt.

Er det noe du angrer på?

– Ja, selvsagt.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Neil Finn, låtskriver og vokalist i Crowded House. Han er nok det nærmeste jeg kommer en person jeg ville gått ned i knestående for om jeg hadde møtt. Problemet er at han virker å være så sympatisk og jordnær at han hadde blitt helt ute av seg om noen knelte for ham, så jeg må nok ta meg litt sammen om vi mot formodning skulle havne i en heis sammen.