Navn i nyhetene

Fikk ikke fram et kvekk

Han begynte med Donald som to-åring. Siden har Donald vært en viktig del av livet til Øyvind Holen.

Øyvind Holen (39) Forfatter og journalist

Har skrevet sakprosaboka «Donald-landet»

Gratulerer med ny bok! Hvorfor en bok om hvordan Donald har påvirket Norge?

- Idéen har ligget og boblet lenge, helt fra 2005/2006. Lenge lurte jeg på om jeg skulle skrive en klassisk biografi om Carl Barks, men jeg gikk for Norge. Merkelig nok er det ikke blitt skrevet noe lignende siden Jon Gisles «Donaldismen» (1972). Min bok er en slags uoffisiell oppfølger.

Når begynte du selv å lese Donald?

- Jeg fikk lest opp Donald for første gang da jeg var to år. Etter en stund kunne jeg de to bladene utenat. Fra jeg var fire fikk jeg Donald ukentlig.

Hvorfor er ikke Donald-bladet like populært som før?

- Det mystiske er vel heller hvorfor Donald har vært så enormt populær i så mange år. Fra 1948 var det en nær uavbrutt opplagsvekst i 40 år. I USA nådde bladet toppen på 1950-tallet. Fortsatt har Donald over en halv million lesere, og alle konkurrentene har forsvunnet. Det at opplaget har gått ned siden 1988, har nok sammenheng med den enormt økende konkurrransen om barnas fritid. Siden 1980-tallet har vi jo fått mange nye TV-kanaler, internett, sosiale medier og ikke minst en mye mer motepreget barne- og ungdomskultur.

Hvilken bok har betydd mest 
for deg?

- «Watchmen», fordi den kom på norsk i 86/87, akkurat da jeg var i ferd med å miste interessen for tegneserien. «Watchmen» skapte en ny forståelse for hva som kunne gjøres med mediet. Det var den og de to første Donald-bladene jeg fikk som har formet min lesing mer enn noe annet.

Hva gjør deg lykkelig?

- Min kone og mine to døtre. Det er ikke så mye annet, verken bøker eller karriere, som betyr noe, sammenlignet med dem.

Hvem var din barndomshelt?

- Det var Donald, selv om han er en and med alle de sju dødssyndene inkarnert. Og så savner jeg hvalfangeren Moby Duck litt. Jeg var også svak for Mikro-Midas og Farlige Fiffus.

Hva misliker du mest med deg selv?

- Jeg er nok hakket for sjenert og reservert og er ikke den som liker å være i sentrum. Det som lett kan misforstås som surhet eller arroganse, er i virkeligheten sjenanse.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Da kjører vi en treukers ferie i Asia eller andre turer til fjerne himmelstrøk i Donalds fotspor, om enn i mindre dramatiske rammer enn hans turer.

Hva er du villig til å gå i 
demonstrasjonstog for?

- Donald på julaften! Det ble slutt på det på TV. Forrige gang det skjedde, oppsto folkeaksjonen «Donald tilbake på julaften», som gikk i demonstrasjonstog med paroler som «Hva gjør regjeringen?» og «Kvakk, kvakk, kvakk». Det at det ikke er noen slik folkeaksjon nå, bekrefter at Donald begynner å miste grepet på ungdommen.

Er det noe du angrer på?

- Det at jeg ikke tok mot til meg og prøvde å slå av en prat med Carl Barks da han besøkte Oslo. Jeg sto én meter fra ham, men fikk ikke kvekket noe ut av meg. Selv om jeg som journalist har møtt mange kjendiser, har jeg aldri vært så starstruck som den gangen.

Hvem ville du helst stått fast 
i heisen med?

- Da ville jeg ha tatt en tur til det hinsidige for å møte Walt Disney og Carl Barks. Et dobbeltintervju med dem er drømmen.

Mer fra Dagsavisen