Etter sekser-anmeldelsen

Hvem: Vårin Strand (21)

Hvorfor: Fikk sekser på terningen i Dagsavisen for debutplata «Even If I Started Seeing Rainbows» som slippes fredag 1. juni. Samme dag spiller hun på talentkvelden Gnist, i regi av Gramo og Over Oslo-festivalen på Grefsenkollen.

Gratulerer med plata som kommer! Dagsavisen var først ut og ga deg en sekser på terningen før helgen, og Drammens Tidende fulgte opp med en femmer. Har du fått flere anmeldelser så langt?

– Det var en knallstart! Så langt er det de to, vi får se om det kommer mer.

«Selv om denne stemmen låter både rent og pent har den en egen uro i seg. (..) tekstene er preget av vanskelige ungdomsår, som kulminerte med at hun overlevde en livstruede hjernehinnebetennelse i russetiden (...) Her har det sikkert bidradd til uroen vi føler i mange av disse sangene, en underliggende usikkerhet som står som en slående kontrast til et ellers svært selvsikkert musikalsk uttrykk», skriver Geir Rakvaag i Dagsavisen. Er det er tolkning du kjenner deg igjen i?

– Jeg ble rørt av å lese den anmeldelsen, og gråt faktisk. Først og fremst av glede, men også over at han har satt seg inn i materialet og forstått noe om det tunge og sårbare i bunnen som jeg føler er langt på vei riktig.

Om singelen «Who Knows» (som ikke er med på albumet) skriver han: «En litt nærmere inspeksjon avslører at dette er en sang hun spilte inn rundt konfirmasjonstiden. Det er knapt nok til å tro.» Fortell om arbeidet med plata!

– Rent låtskrivingsmessig begynte jeg i fjortenårsalderen. Jeg spilte inn noen sanger i studio, og det startet hele min glede og interesse for å spille inn musikk. De to siste årene har jeg jobbet med plata, først med å sette ideene, etablere låtene og så produsere. Å finne uttrykket er også en jobb. Plata er spilt inn i Ole Thoresen og Eivind Kløverøds Mytown studio i Vestfossen, med en grunnmur som er live; kontrabass og trommer. Thomas Eriksen har også jobbet med produksjon i sitt eget studio.

I Grefsenkollen fredag spiller du med fullt band. Hvordan er det?

– Jeg har gjort det en del, jeg har jo spilt med de gutta fra jeg var fjorten, så det sitter i kroppen! Da jeg varmet opp for Aurora på Union Scene, var det også med band, men da med litt mer elektroniske vibber. Nå spiller vi rundt tre låter, som en slags showcase. Det blir litt uptempo og trøkk, før vi tar det helt ned til slutt.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Hjertets fryd» av Per Nilsson. Jeg er opptatt av dikt, og det var den første samlingen jeg leste.

Hva gjør deg lykkelig?

– Selvfølgelig å stå på scenen.

Ikke like selvfølgelig for alle, det!

– Nei ... men jeg var alltid litt sjenert på skolen, samtidig ville jeg ha solo i koret. Har nok følt meg veldig meg selv på scenen, mer enn i gangene på skolen.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Skal jeg være dønn ærlig, er det at man har komplekser. Det er nok høyden min, at jeg er så lang.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Ligger på sofaen. Og så er jeg jo fra Hokksund, og før, hvis jeg hadde stressa mye, sendte jeg melding til min beste venninne og så gikk vi og spiste biffsnadder på Valuta grill. Eller Valluta’n, som vi sier her!

Er det noe du angrer på?

– I perioder har jeg tenkt ting som ikke har vært bra for meg. Ser jeg tilbake på for eksempel fjortenårsversjonen av meg selv, angrer på at jeg tenkte på ting som egentlig ikke er noe stress. Kanskje vil jeg si det samme om ti år, om det jeg tenker i dag – det er ganske fascinerende.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Edith Piaf. Stemmen hennes er så sjelfull! Jeg er interessert i hennes personlige historie.