– Det var en utfordring å bli glodd på når jeg ikke var på jobb

Hvem: Henriette Lien (48)

Hva: Yogainstruktør. Har skrevet boka «En yogareise» og driver motivasjons-Instagram under navnet @henriettelien_yoga

Du har fortid som drillpike, var du en sånn «se på meg»-unge?

– Overhodet ikke. Jeg var en stille, sjenert jente som ikke likte oppmerksomhet. Jeg liker det fortsatt ikke, men har lært meg å håndtere det. Som barn var jeg så sjenert at da jeg fikk 10 øre for å synge foran familien en gang, hatet jeg det hele veien.

Da er det sært å ville gå nest først i barnetoget med flott uniform?

– Det var den uniformen som gjorde susen, med blanke knapper og høy hatt med fjær.

Men tamburmajor ble du aldri?

– Nei. Det var litt leit, for de hadde hvite støvletter med høy hæl, mens vi bare hadde sko. Og så hadde de høyere hatt, større fjær og fikk gå helt foran.

Du drev med turn, visste du tidlig at du ville bli danser?

– Moren min har fortalt at vi var i operaen da jeg var fem år gammel og så «Czardasfyrstinnen». Da skal jeg ha sittet og sett med åpen munn, pekt opp på scenen og sagt: «Dit skal jeg», ferdig snakka, liksom.

Du tilhører Fame-generasjonen, var det den TV-serien som gjorde at du ville bli danser?

– Det gjorde at jeg fikk øynene opp for at det gikk an å leve et slikt liv. Hadde jeg ikke sett på «Fame» hver torsdag klokka 17.00, så hadde jeg ikke visst at den verdenen eksisterte. Selv om vi ikke danset på bordene til rektor og i kantinen – i hvert fall ikke hele tida – så kom jeg til å leve et liv som var ganske parallelt til det vi så på TV, så det sådde et frø.

Du flyttet til London som ganske ung – hvordan var det?

– Tøft. Ensomt. Jeg var bare 16 og ikke spesielt utadvendt, og så skulle jeg konkurrere med 25-åringer og henge med de. Jeg følte at jeg ikke passet inn noe sted.

Hva var det viktigste du lærte der?

– At det eneste som gir resultater er hardt arbeid.

Hvordan var det å ha venner som også var konkurrenter?

– Det har jeg hatt hele livet så det er jeg vant til. Med noen går det greit, andre ikke.

Hotel Cæsar dukket opp – hva slags forhold har du til å være kjendis?

– Det var et sjokk på mange måter. Det var en utfordring å bli glodd på når jeg ikke var på jobb. Med årene har jeg lært meg å leve med det. Å være kjent gir også mange muligheter.

Du hadde ikke planlagt å bli skuespiller?

– Jeg har aldri planlagt noe i livet mitt, jeg, bortsett fra å bli danser og danse på Broadway. Det sistnevnte ble det ikke noe av, men med årene lærer man seg at det ikke nødvendigvis er galt å skifte mål og fokus når livet byr på andre muligheter.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Du startet mes ashtangayoga, men i dag driver du yin-yoga – hva er forskjellen?

– Ashtanga er en ekstremt dynamisk, krevende form der du går gjennom en serie øvelser hver dag. Men når du har hatt en beinhard dag på jobben er det kanskje ikke 90 minutter tøff yoga du trenger, men noe mer restituerende der du kan lytte, ha tilstedeværelse og ro. Akseptere det som er, at en følelse er kun det – en følelse.

På en yogareise du ledet til Marokko ble 20 av 22 syke – tanker om det?

– Jaså du har lest VG? Den saken sier mer om VG enn noen andre. Dersom det er nyheter at folk har fått magesjau i Afrika, kan det ikke ha skjedd mye i verden. Det er min eneste kommentar til det.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg lever nøyaktig det livet jeg ønsker, så jeg har ikke behov for å skeie ut. Har jeg lyst på noe, unner jeg meg det og ser ikke på det som utskeielse.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Meg selv. Jeg trives i eget selskap og er ikke redd for noe. Ja, bortsett fra elefanter.