Cliff vant Oslo-pris

– Nordic Black Theatre er min store kjærlighet. Der kommer jeg til å fortsette til jeg går i grava, sier Cliff A. Moustache.

Hvem: Cliff A. Moustache (66)

Hva: Kunstnerisk leder på Nordic Black Theatre.

Hvorfor: Fikk torsdag Oslo bys kulturpris av ordfører Marianne Borgen.

Grattis med kulturpris! Hvordan skal du feire?

– Takk! Men jeg feirer ikke. Jeg er stolt, men jeg feirer hver dag, fordi jeg lever. Det er fint å få en anerkjennelse, fordi det gjør at ungdom kan se at noen som ligner på dem kan få prisen.

Dere begynte på Innvik?

– Nei, nei, nei. Vi begynte på Parkteatret på Grünerløkka. Det var ingen som gikk der, da vi startet. Så ble det populært, og så måtte vi flytte. Så da startet vi på Innvik, teaterbåten. Den første kulturinstitusjonen i Bjørvika. Nå er vi på Grønland.

Hvordan har Oslo endra seg?

– Hvis du så teater for tredve år siden, så var det ikke et eneste svart ansikt. Vi har laget en skole og gitt ungdom muligheten til å tro på seg selv. Jeg elsker den byen jeg lever i. Jeg føler jeg har en plass.

Går tida di med til å lage teater, eller blir det mest å drive hus?

– Jeg snakker ikke om tid. For meg er det kjærlighet, dette er livet.

Er det stas? Å vinne pris?

– Jeg er veldig glad, ja. Det er en anerkjennelse. At noen politikere på Rådhuset setter pris på den jobben vi gjør, det betyr veldig mye.

Husker du da rapgruppa Equizes vant Spellemannspris? «På tide at svartingene vinner noe her i landet», sa dem. Kjenner du deg igjen?

– Ja, det er på tide at vi blir sett. Det har skjedd en stor utvikling. Men vi må skape et kjempeinkluderende Oslo. Hvis vi ikke tar vare på framtida, så har vi mye å tape.

Har noen prøvd å headhunte deg? Noen større teatre?

– Ja, men det kommer ikke til å skje. Jeg har jobbet på Operaen, i Grieghallen, mange store steder. Men Nordic Black Theatre er min store kjærlighet. Der kommer jeg til å fortsette til jeg går i grava.

Så, det havner ikke noen Moustache i sjefsstolen på Nasjonalteatret?

– Haha, det må bli min sønn, kanskje?

Moustache er også et usedvanlig bra navn forresten. Hvor kommer det fra?

– Fra Seychellene. Både min far og min bestefar har kjempestor bart.

Ikke du, da. Men hvilket stykke er du mest fornøyd med?

– Jeg tror jeg må si det forrige stykket, om Martin Luther King, «After the dream». Der får ungdom stille spørsmål til han. Fornye tankene til Martin Luther King, men samtidig få ungdommen til å skjønne betydninga av tankene hans.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er så mange bøker. Jeg leser mye teater, nå er det James Baldwin, med Blues for mister Charlie.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg har en god venn som heter Jarl Solberg. Vi har jobbet sammen i 30 år og har god synergi og energi sammen. Jeg er fra Seychellene, han er fra nord i Norge. Men vi har så stor felles forståelse. Det synes jeg er fantastisk. Han kan jeg snakke om hva som helst med. Det gjør meg trygg i Oslo.

Hvem var din barndomshelt?

– Sidney Poitier og min mor.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg sover altfor lite.

Jøss, hva gjør du om natta?

– Hei, det er ikke lov å spørre om! Nei, da. Klokka går for fort!

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Det er så mye. Urettferdighet. Diskriminering. Rasisme. Kvinneundertrykking. Og en god del antikrig. Nå i det siste om Sri Lanka.

Hva med 1. mai?

– Ja, jeg går under innvandrerkvinnenes parole. De er litt for usynlige ennå.

Er det noe du angrer på?

– Jeg har gjort mye dårlig, men jeg har blitt rikere av det. Men, da jeg var ung, så hoppet jeg fra ett sted til det neste. Jeg var en liten rebell og skulle finne ut av alt selv. Da gjorde jeg ting som var på grensen til å få meg i fengsel. Jeg greide å finne tilbake til kjærligheten og lytte til gode råd.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jeg tar statsministeren. Da kunne hun få se oss. Vi vil bidra i det norske samfunnet, men da må hun investere i oss også. Hvis hun ikke vil høre på meg, så vil jeg ikke la heisen gå opp. Da skal den gå ned.