- Burde sittet mer på benken

I din nye bok stiller du spørsmålet: 75 år - triumf eller tragedie? Hva har du kommet fram til?

- Jeg har skrevet at det er store muligheter for triumf. Vi som har fylt 75 år kan oppleve mye rikdom rundt oss. Vi er blitt så kloke, og det er mye vi kan delta i hvis vi er sultne på det.

Hvordan skiller 75 seg fra andre tall når det kommer til alder?

- Jeg skriver i forordet at jeg opplevde det som rart å fylle 50, det var noe helt annet enn å bli 49. Det var noe med det tallet. Jeg bestemte meg for at jeg skulle bli 90. Da hadde jeg 40 år igjen, et helt liv. 75 er et alvorlig tall. Du innser at det er mer i bakspeilet enn i frontruten. Det gir perspektiver på hvor viktig det er å leve årene du har igjen så verdifullt og riktig som mulig.

Hvilke grep tar du i hverdagen for å oppnå målet om å bli 90 år?

- Jeg forsøker å leve så sunt og riktig som mulig. Passer på bein og hode, mat og drikke. Du må fordele ressursene dine mer bevisst for å stå løpet. Det er også viktig å kjenne at man er på plass i tilværelsen, at man er der for dem man tilhører, ikke flakse så mye rundt. De unge er så travle. Da er det kanskje ikke så dumt at vi eldre er der når de unge trenger oss.

Hva er ditt viktigste budskap i boka?

- Det er at vi som er på min alder må delta i samfunnet. Vi skal være sammen med dere unge fordi dere som er unge blir bedre når vi er sammen med dere og omvendt. Jeg er redd for at vi skal få et samfunn der det bare er de unge som deltar og bestemmer, og at de eldre går ut i den store hvilen og kosen.

Hvilken bok har betydd mest 
for deg?

- Jeg tror kanskje jeg må si hele forfatterskapet til Karen Blixen. Hun er en god storyteller som juger så flott.

Hva gjør deg lykkelig?

- Selvfølgelig er mann, barn og barnebarn det beste jeg har. Men utover det, vil jeg si kunsten, musikken, boken, filmen. Kunstopplevelser gir meg stor ro og lykkefølelse.

Hvem var din barndomshelt?

- Hvem skulle det være? Jeg var alltid nysgjerrig på eldre mennesker. Jeg husker at jeg beundret store kunstnere som Claes Gill og Per Aabel. De var stjerner som skinte der fremme.

Hva misliker du mest ved deg selv?

- Jeg er fortsatt for brå. Det må gå fort selv om jeg er 76 år. Har jeg bestemt meg for noe, må det skje med en gang.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Jeg skeier aldri ut. Nei, det har jeg sluttet med, dessverre. Det er litt trist.

Hva er du villig til å gå i 
demonstrasjonstog mot?

- Tvang og urettferdighet. Jeg har ikke gått i demonstrasjonstog, men en gang kjørte jeg i tog. Etter den russiske invasjonen i Tsjekkoslovakia, kjørte vi forbi den russiske ambassaden i Drammensveien og tutet.

Er det noe du angrer på?

- Ja, masse. Jeg angrer på at jeg har hatt det for travelt. Jeg burde sittet mer på benken, vært mer til stede da barna var små. Men det sier vel alle.

Hvem ville du helst stått fast 
i heisen med?

- Leonard Cohen.

jens.marius.saether@dagsavien.no

[ Les også kronikk på Nyemeninger.no ]