Bekymret for barnas bruk av sosiale medier

Skuespiller Ane Dahl Torp vil ha debatt om forbud mot sosiale medier for barn under 13 år.

Hvem: Ane Dahl Torp

Hva: Skuespiller. 

Hvorfor: Vil ha diskusjon om forbud mot sosiale medier for barn under 13 år. 

Hvorfor har du engasjert deg så sterkt i denne saken?

–  Jeg synes at «de voksne», ekspertene og myndighetene, er altfor slappe i språkbruken og viser liten handlingsvilje. Det virker ikke som de har tatt inn over seg de usynlige, uunngåelige konsekvensene. Jeg har snakket med mange ungdommer og lest mange SiD-innlegg – alvoret og smerteskrikene herfra er ikke reflektert i de almene rådene til foreldre om å se an barnets modenhet og blablabla. Sosiale medier gir oss to virkeligheter, én fysisk og én digital. Finnes det et eneste barn under 13 år som er modent nok for det? Å kunne se hva de andre gjør i sanntid, 24 timer i døgnet, er det mulig å falle til ro, da? Å jakte på bekreftelse døgnet rundt og ikke bare fra mennesker i din fysiske nærhet, hva gjør det med barnesjelen? Å kunne bli utestengt fra vennene idet man kryper til køys om kvelden. Når jeg tar det inn over meg, framstår det nesten som ulevelige vilkår å vokse opp under. Man skal heller ikke glemme at det snakkes høyt om rapporter om stress og psykiske plager blant unge. Jeg misliker dessuten refrenget om at «foreldre må jo være våkne og følge med», det er selvsagt viktig og riktig, men jeg tenker på alle barna som ikke har våkne voksne hjemme. Vi må ta vare på det svakeste leddet, ikke bare vårt eget barn, men de andres barn også.

Du har uttalt at sosiale medier «truer» barndommen slik vi kjenner den. Kan du utdype?

– Å jakte på bekreftelse er en naturgitt drift i mennesket. Et bilde på sosiale medier er en bønn om å bli sett. Deretter kan man se hvor mange som ser en og liker det de ser. Det er tidenes beste sammenligningsverktøy, og vi vet at barn måler hverandre på millimeteren. Det er ikke til å unngå at man begynner å iscenesette seg selv i jakten på oppmerksomhet og likes, og dermed får man et utenfrablikk på seg selv. Nettopp det å ikke se seg selv utenfra, har vært selve kjennetegnet på barndom. Sosiale medier endrer en grunninnstilling i barnet – og mennesket. Det er en stor ting!

Les også denne kommentaren av Bente R. Gravklev: Det er en jungel der ute, lille venn 

Du etterlyser kollektive, modige grep for å få barn under 13 år vekk fra sosiale medier. Hva slags grep ser du for deg?

– Myndigheter, eksperter, ombud og tilsyn sier i dag at det til sjuende og sist er opp til den enkelte familie å bestemme når barna skal få være på sosiale medier. Jeg mener de burde diskutere et forbud, ikke fordi jeg vil at myndighetene skal gjøre oppdragerjobben for meg, men fordi det trengs for at vi skal klare å beskytte barna. En innvending jeg har hørt, er at «et regelverk må være realistisk», men når 8 av 10 foreldre uttrykker at de støtter 13-årsgrense, er det et klart uttrykk for at folk faktisk ønsker seg klarere rammer her.

Du skrev din første kronikk om temaet i Aftenposten etter et «mislykket» foreldremøte. Hva skjedde på dette møtet?

– Hehe. Det snakkes jo om et digitalt kaos, en gryte med mye snørr og mange barter bestående av aldersgrenser, skjermtid, spilletid, nettvett, iPad i skolen, smarttelefoner, digital kompetanse, gaming. Jeg plumpet midt uti den gryta og tråkket på tær og gjorde folk sure. I ettertid tenkte jeg at det faktisk er mulig å skille ut en bart og fri den fra snørr – den som heter sosiale medier og barn under 13 år. Her kan vi faktisk gjøre noe, og det er ikke nødvendigvis så vanskelig heller.

Opplever du at skolen tar dette på alvor?

– Ja, det må de jo. De føler det på kroppen hver eneste dag. Du finner knapt en lærer som ikke har vært borti konflikter relatert til elevenes liv på sosiale medier. Dette er konflikter som kommer i tillegg til de som alltid har vært der, og lærerne bruker mye arbeidstid på å løse dem. Mens jeg venter på at myndighetene kommer fram til noe lurt, håper jeg at barneskolene tør å være tydelige på at de ikke ønsker at elevene skal være på sosiale medier. For det er verken lærerne eller elevene tjent med.

Synes du det er greit at barn under 13 år har med mobiltelefon på skolen?

– Det mener jeg ikke noe om. Men jeg skulle ønske at foreldre ikke ga barna smarttelefon, men heller billige trykketelefoner. Det er jeg opptatt av. Jeg vet at mange har gamle smarttelefoner liggende, og det kan virke som fornuftig gjenbruk å gi dem til barna, men en trykketelefon har mange fordeler: Batteriet holder i ukevis, de er ikke et statussymbol som skaper klasseskiller og kjøpepress blant barna, og de er så kjedelige at det er umulig å bli hekta på dem. Dessuten får du ingen sosiale medier der, så man slipper litt trøbbel med det også.

HER kan du lese Dagsavisens anmeldelse av andre sesong av Heimebane med Ane Dhal Torp i hovedrollen. 

Du er ikke redd for at de som ikke får bruke sosiale medier kan kjenne på utenforskap og få problemer med å bli en del av gjengen?

– Jo, veldig. Og sånn er det er jo i dag. Leverandørene av sosiale medier har satt en aldersgrense på 13 år, men nesten ingen overholder den. Tre av fire barn mellom 9 og 12 år er på sosiale medier. Med kollektive grep ville flere ventet. På Safer Internet Day hos Medietilsynet i februar, uttalte et ekspertpanel bestående av ungdom: «Hvis ingen andre var på Snapchat, hadde jo ikke vi giddet det heller». Kjør på, dette kan vi løse!

Over til de faste spørsmålene: Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg klarer ikke å svare. Men jeg koste meg skrekkelig nå nylig med Trude Marsteins «Så mye hadde jeg». Synes det også er veldig interessant å lese Ole Jacob Madsens bøker, sist ute med «Generasjon prestasjon». Uvant å lese såpass faglig litteratur, men det interesserer meg veldig – også opp mot dagens tema.

Hva gjør deg lykkelig?

– Hm, lykkelig er et veldig stort ord som jeg sjelden trenger, men jeg blir veldig glad av kaffe. Og snus.

Hvem var din barndomshelt?

– Michael Jackson.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg er treig og omstendelig, gjør alt langsomt. Snakker fort, men det skjer lite. Det er irriterende og lite effektivt. Jeg misliker også at jeg vil få ubehageligheter ut av verden med en gang. Det har ført til at jeg har gjort dumme ting. Jeg klarer bare å gjøre én ting om gangen. Dumt. Jeg er hissig, men det liker jeg egentlig, selv om det også er irriterende – til og med for meg.

Møt Ane Dahl Torp i dette portrettet: – Hva faen skal jeg i Hollywood? (+) 

Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer veldig på at jeg skulle hoppe en runde til på den nye hoppeballen på 5-årsdagen min da en gutt, som jeg har glemt navnet på, sto og skulle gi meg gave. Jeg så at det var en bok inni og da var jeg ikke så spent på hva det var. Jeg så for sent at han ble flat og følte seg dum da han senket hånden med gaven og måtte stå der og vente. Jeg angrer faktisk virkelig, skulle gjerne hatt det ugjort. 

Hva gjør du når du skeier ut?

– Hehe, jeg skeier ut hele tida, med kaffe. Og snus.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Oljeboring. Innstramminger i asylpolitikken. Mot altså, ikke for.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Datteren min. Hun er født med god tid og hadde syntes at det var spennende og herlig dramatisk.