I desember i fjor i Lima var lettelsen stor da man etter dager med intense forhandlinger, til slutt kom til enighet om rammene for årets klimaforhandlinger i Paris. Norges sjefsforhandler Aslak Brun og klimaminister Tine Sundtoft kunne slippe jubelen løs. FOTO: KLIMA- OG MILJØDEPARTEMENTET

Nå begynner ryddejobben

Skal verdens klimaforhandlere rekke å få ferdig et utkast til ny klimaavtale innen Paris-toppmøtet, kan man kun forhandle 30 sekunder per setning.

I dag møtes alle verdens klimaforhandlerne i Bonn for den tredje siste forhandlingen før selve klimatoppmøtet starter i Paris 30. november.

Mye jobb gjenstår skal møtet i Paris gi resultater:

Alle land er nå enige om en forhandlingstekst på 90 sider og 224 paragrafer, som er en samling av alle lands forhandlingsposisjoner og krav.

Nå starter jobben med å rydde opp i hva som faktisk skal stå igjen i en endelig avtale. Noe humoristisk utregnet har man kommet fram til at man har 30 sekunders forhandlingstid til rådighet per tekstlinje skal man bli ferdig innen Paris-møtet avsluttes 11. desember.

– Mitt håp for Bonn-møtet er at vi får ryddet i teksten slik at den er mer forståelig og forhandlingsbar, sier Norges sjefsforhandler, Aslak Brun.

LES OGSÅ: Tror ikke verden vil redde verden

Norske ambisjoner

Norge har særlig to punkter vi ønsker gjennomslag for i utkastet til forhandlingstekst:

  • At landene forplikter seg langsiktig mål.
  • At avtalen kun kan bli sterkere med tida.

Brun sier at støtten til de norske forslagene øker: I alt støtter 100 land, inkludert USA, et langsiktig mål. Men Kina og oljeland fra sør er skeptiske.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Norge+EU=sant

Samtidig som Bonn-møtet sparkes i gang, møter klima- og miljøminister Tine Sundtoft EUs kommissær for klima og energi, Miguel Arias Cañete, i Oslo. Arias er i Norge for å diskutere hvordan Norge og EU sammen kan utarbeide et rammeverk for klimapolitikken. Både Norge og EU har mål om å kutte utslippene med 40 prosent innen 2030, og Norge har satt seg som mål å oppfylle klimamålene i fellesskap med EU. Hvordan det skal skje, er ennå uklart. En formell avtale mellom Norge og EU vil ikke være klar før i 2016-2017, men målet er at en intensjonsavtale skal være på plass før Paris-forhandlingene.

Det er særlig to forhold som må avklares: Hvor store utslippskutt må Norge ta i ikke-kvotepliktig sektor, som landbruk og transport, og hvordan skal de nye klimamålene regnes om til et utslippsbudsjett for hele perioden mellom 2021 og 2030.

– Å inngå et klimasamarbeid med vår viktigste handelspartner gir bedre muligheter og større marked for klimaløsninger. Sonderingene er så vidt i gang, men EU er positive til samarbeid, sier Sundtoft.

LES OGSÅ: Skuffet over klimavedtak

Optimisme

Optimismen råder forut for Paris-møtet, selv om det er forventet at avtalen blir kort og mindre ambisiøs avtale enn hva Norge ønsker.

– Paris er ikke endestasjonen. Det er startskuddet for et mer globalt og ambisiøst samarbeid. 2015 er et avgjørende år for klimapolitikken, sier Sundtoft.

Et pluss for forhandlingene er at alle land for første gang melder inn sine nasjonale utslippsmål på forhånd. Avtalen bygges «nedenfra-og-opp» ut fra hva landene selv bestemmer, istendenfor at man får en avtale med forpliktelser land ikke vil gå med på. Til sammenligning ble ikke landenes bidrag klart før helt på tampen av toppmøtet i København i 2009. Alle ventet på alle, og ingen la kortene på bordet før sluttfasen av møtet. Dette håper man å unngå i år.

Men hittil har imidlertid bare EU og åtte land meldt inn sine mål.

LES OGSÅ: Kjemper mot «norsk» skogprogram

Skjær i sjøen

Det er andre faktorer som også uroer:

Enkelte latinamerikanske land, som Venezuela, Bolivia, Cuba og Ecuador, sier de kan forhandle om et rammeverk, men de vil ikke forplikte seg til nasjonale mål for klimakutt.

Frykten er at denne grupperingen av land vil påvirke andre mektige land som India og Saudi-Arabia, og at de til sammen blir sterke nok til å torpedere en solid og forpliktende avtale. Er det ikke konsensus, blir det heller ingen avtale.

Håpet er at mange nok land tydelig ønsker en god avtale, slik at det isolerer, og til slutt, tier protestene fra disse landene.

LES OGSÅ: – Klimamøtet har gått seg vill i det politiske

Vanskelige spørsmål

En annen verkebyll er spørsmålet om hvordan verden skal deles inn:

Fra Kyoto-avtalen var det enighet om at i-land skulle ta større del av ansvaret og regningen enn u-land.

Dette fungerer dårlig i dag hvor store land som Kina og Brasil er i u-landskategorien, men er i kraftig vekst, har solid økonomi og slipper ut mer enn mange i-land.

– Dette er det vanskeligste spørsmålet inn mot Paris. Det vil selvsagt være forskjell på hva USA og et lite afrikansk land skal forplikte seg til, men vi kan ikke ha samme rigide inndeling som i 1992, sier Brun.

Norge, EU og progressive øystater kjemper for en ny inndeling, noe som ser ut til å få mer og mer gehør.

– Vi ønsker et felles regime som er fleksibelt nok til å håndtere at land er forskjellige, men det må ha en mer moderne inndeling av land, sier Brun.

På motsatt side står «The Like Minded group», som består av utviklingsland som Kina, India, Pakistan, Saudi-Arabia og Venezuela. Norge har bedt om et møte med gruppen under møtet i Bonn.

– Jeg har tro på at Norge kan bidra til å bygge bru og at vi kan finne en felles forståelse, sier Brun.

LES OGSÅ: Norges store klimaansvar