Lønnsoppgjør for dummies

Tariffoppgjøret har direkte konsekvenser for hele Norges arbeidende befolkning og indirekte konsekvens for resten av samfunnet. Likevel vet få hvordan det foregår.

Hvorfor slåss vi?

I går ble retningslinjene for årets tariffoppgjør vedtatt av Landsorganisasjonen i Norge (LO). Hovedoppgjøret, som foregår annethvert år, dekker ikke bare forhandlinger om lønn, men dreier seg også om arbeidstid, ferie og andre sider av rettigheter på jobb. Uten kampene som har blitt kjempet i tariffringen ville det norske arbeidslivet sett annerledes ut. Privilegier som kortere arbeidstid, betalt ferie og avtalefestet pensjon er kamper vunnet her.

- I Norge har vi en modell hvor lønn og rettigheter for store grupper forhandles på sentralt nivå. Dette reguleres gjennom en toårig avtale. Annethvert år går organisasjonene gjennom hele avtalen. Da kan begge parter komme med krav og motkrav. Grunnen til at man forhandler kollektivt, er at store grupper har erfart at man står sterkere når man står sammen, sier Fafo-forsker Kristine Nergaard.

Lønna må reguleres både på grunn av hensyn til for eksempel prisstigning og boligpriser, og fordi arbeidstakerne skal ha sin del av bedriftens overskudd.

Innledende runder

Først må man bestemme hvordan lønnsoppgjøret skal organiseres.

LØSNING 1: Samordnet oppgjør (alle tariffavtalene innen et område under ett).

Kun aktuelt for privat sektor. Dette betyr at mange avtaler forhandles samlet. Hovedsammenslutningen (LO og YS), forhandler for alle sine forbund under ett mot en motpart (NHO og Virke).

LØSNING 2: Forbundsvist oppgjør (en og en tariffavtale).

Da får hvert enkelt forbund fremme sine egne krav overfor sin motpart, altså den tilhørende arbeidsgiverorganisasjonen. Det forhandles separat for hver enkelt tariffavtale. I går bestemte LO at det skal forhandles forbundsvis.

- Det er denne måten det er blitt vanlig å gjøre det på i de siste årene. Samordnede lønnsforhandlinger er vanlig hvis det er en veldig spesiell situasjon i økonomien eller det finnes store overordnede kampsaker som gjelder alle arbeidstakere, som for eksempel pensjonsrettigheter, sier Nergaard.

Uavgjort, streik eller lockout

Forhandlingene innledes ved at partene forhandler seg imellom, frivillig og fredelig. Hvis det stopper opp, flyttes debatten til riksmeklingsmannens bord.

Riksmeklingsmannen er utnevnt av staten for å drive forhandlingsprosessen videre i de tilfellene partene selv ikke kommer til enighet, og oppholder partene i minimum ti dager. Etter denne fristen kan partene bryte meklingen. Da følger en firedagers avsluttende meklingsperiode som kan ende i enighet, brudd fra arbeidstakersiden (streik), eller brudd fra arbeidsgiversiden (lockout).

Ifølge «Det kollektive arbeidslivet» av Stokke, Evju og Frøland finnes det om lag 450 landsdekkende tariffavtaler. Mellom NHO og LO er det i underkant av 150. I et forbundsvist oppgjør skal alle disse avtalene fornyes. Ved et samordnet oppgjør forhandles alle avtalene mellom LO og NHO samlet.

12-15 streiker?

Det er vanligvis flere streiker ved forbundsvise oppgjør, rett og slett fordi det er flere forhandlinger.

Fafo-statistikk viser at forbundsvise oppgjør gir et sted mellom 12 og 15 streiker, selv om ikke alle disse kommer i privat sektor. I år har begge sider slått fast at oppgjøret blir moderat med tanke på den kritiske situasjonen i Europa.

- At det er lite penger å dele ut betyr at det antakeligvis kommer til å komme en del andre saker på dagsorden. De fleste vil ha gjennom ønsker som gjelder deres bransje, som kan handle om hvilke krav tillitsvalgte kan stille ved innleie av arbeidskraft, de kan ønske endringer i arbeidstidsbestemmelsene eller at arbeidsgiver forplikter seg til å satse mer på opplæring, sier hun.

- Det er vanskelig å få gjennomslag i slike saker som angår prinsipper og ikke bare kroner, og denne typen saker kan utløser streiker som varer en tid, sier Nergaard.