Lippestad ba om frifinnelse for Breivik

Med Geir Lippestads forsvar for terrortiltalte Anders Behring Breivik ble det i går satt punktum for den ti uker lange rettssaken. Under følger utdrag fra hans prosedyre.

(...)Aktor sa at 22. juli ble Norge utsatt for en grusom terrorhandling. Statsadvokaten sa det også var så grusomt at det nesten var umulig å tenke at det var virkelig, og jeg er helt enig i det. Men det er virkelighet. Det faktum at lille, trygge Norge ble rammet av en så grusom terrorhandling er nesten umulig å skjønne. Og jeg vil fokusere på de diametralt forskjellige utgangspunkt hos de sakkyndige i min prosedyre. For retten er selvfølgelig alene i å vurdere det som har kommet fram de siste ti ukene.

 

(...)Det står i § 44 at den som på handlingstidspunktet var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke. Dette er jo en av straffbarhetsvilkårene. Når det gjelder ett annet av straffevilkårene er det ingen tvil om at det er utvist straffbar atferd. Skyldkravet i §40 er også oppfylt, handlingene er planlagt, og til og med ønsket(...)

 

(...)Så er spørsmålet beviskravene. Dette er også grundig behandlet av aktor i går, men jeg skal som sagt foreta noen presiseringer. Strafferettens utgangspunkt er at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Hensynet her er å unngå justismord. Det tolkes slik at det er et mildere beviskrav ved vurdering av tilregnelighet. Forarbeidene gir ikke noen vurdering av hvor mye mildere, den sier bare mildere. Det er forarbeidene 1990, odelstingsprosisjon 87, som er adekvat. En viktig dom er Rt. 1979, hvor man betegner tvilen som «en rimelig tvil». En dom som ikke er høyesterettsdom, men som er lagmannsrettsdom, er veldig interessant i dette tilfellet. Side 30, så skal jeg lese et utdrag fra den dommen. Den er avsagt 30. desember 1996, og det som er interessant med dommen er at det er likt faktum som denne saken. Faktum var at det var en mann som ønsket å bli tilregnelig, men to par sakkyndige mente både utilregnelig og tilregnelig. Jeg begynner på tredje avsnitt: «Flertallet legger betydelig vekt på at ingen som har behandlet Jørgensen har funnet noen tegn på schizofreni. Stemmene (…), og Jørgensen legger selv vekt på at han vet at de ikke er reelle. (…) Uansett finner ikke flertallet at han har en lidelse som gjør at han har en realitetsbrist som kvalifiserer som sinnssykdom i strafferettslig forstand.» Når det gjelder kommisjonen la retten vekt på at også denne var i tvil. I en så alvorlig sak fant retten at man kunne legge avgjørende vekt på de leger som har fulgt Jørgensen gjennom behandlingen og opp til de straffbare handlinger. Retten må vurdere om denne saken gjør at man kan strekke beviskravet dit at det kreves «klar sannsynlighetsovervekt».

 

(...)Hvis man ser på de reelle hensynene bak beviskravet ble det sagt i går at det er mindre urettferdig å straffe en skyldig tilregnelig enn en uskyldig som ikke har gjort handlingene. Det er greit. Rimelig tvil vil variere fra sak til sak, rettsvitenskap er ingen naturvitenskap, rettspsykiatri er ingen naturvitenskap. Jeg viser her til Randi Rosenquist, hvor hun problematiserer det at rettspsykiatri ikke er noen naturvitenskap, og at dommerne må ha betydelig frihet.

 

(...)Et vesentlig punkt som både aktor og sakkyndig rapport nummer 1 har lagt vekt på for sin vurdering rundt psykose er kravene som framkommer i ICD-10, F20, punkt D. Om vi ser på denne så defineres der hva som ligger i det kravet. Det som står for å fylle det kravet er: «Vedvarende vrangforestillinger av andre typer som er kulturelt upassende eller fullstendig umulig (…). For eksempel å kunne styre været eller kommunisere med vesener fra andre planeter.» I rapport nummer 1 har de første sakkyndige vurdert hvorfor de mener det foreligger vedvarende vrangforestillinger (...) Det er det de legger til grunn, og som tiltalte mener, og som de oppfatter som en vrangforestilling. De ga i sitt vitnemål en definisjon som jeg vil komme tilbake til, men de så en helhet, men ga likevel en definisjon. Det jeg noterte meg i går var at statsadvokaten bemerket var at to krav, om persepsjon og uklar identitetsforståelse for å oppfylle denne diagnosen ikke var oppfylt(...)

 

Da vil jeg gå til kjernen i rapport 1, om hvorfor de to mener tiltalte er utilregnelig. De mener han er drevet av voldsforherligelse. Det er ikke politikk, ikke ønsket om å endre Europa, som bidrar til å drive tiltalte. Det er dette de to vitnet som de oppfattet var kjernen i vrangforestillingen. Det er denne jeg skal bygge min prosedyre rundt: «Han mener han skal berge oss alle, og redde (…). Her har han en overordnet posisjon i en ikke-eksisterende organisasjon.» Det er kjernen. Spørsmålet vi må stille oss er om det er slik tiltalte ser verden, ja, da må dere komme fram til at han er utilregnelig. Om man har motsatt oppfatning må man finne at han ikke er utilregnelig.

 

Da går jeg over til de bevisene vi har fått i retten. Det første jeg vil drøfte er om det er riktig, som de to første har sagt, at det er voldsforherligelsen, og voldsfantasiene, som er mor til disse handlingene, eller om det er hans radikale ekstreme overbevisning. Da må vi se på hva som er ført av beviser. Jeg tenker at et naturlig utgangspunkt for å se om en person er drevet av vold eller voldsfantasier er å se hva han har gjort tidligere i livet. Det finnes ikke noen opplysninger om at han har vært voldelig tidligere i livet. Det ene oppholdet familien hadde når de ble observert av psykiatere handlet om noe helt annet enn voldsproblematikk. Når det gjelder barneskole er det ingen dokumentasjon på noen spesiell voldsproblematikk. Vitner fra denne tida har vi ikke, det er ingen spesielle opplysninger fra barnevern, og tiltalte selv husker ikke så mye fra disse årene. Når det gjelder ungdomsårene, hva vet vi da? Jo, han har vært i kontakt med barnevernet en gang, i forbindelse med en taggesak. Ikke noe voldsproblematikk. Når det gjelder vennene sier ingen noe om vold. Litt keitete, kanskje, ikke god i sport, men ikke voldelig(...)

 

Når det kommer til 22. juli er det, for å gjøre det helt klart, et inferno av vold. Men: Vi må se på også hvordan han utførte dette angrepet, for å få vurdert om det var volden i seg selv eller den radikale politikken som var årsaken. Det tiltalte har forklart var at de to målene han valgte var nøye utvalgt, og det er det grunn til å tro. Det var regjeringskvartalet og AUFs sommerleir. Det var nøye utvalgt. Tiltalte har forklart, og dette blir absurd å stå og snakke om, men jeg forsøker å sette meg inn i hans verden, at han hørte at det bare var en som ble drept i regjeringskvartalet, og da måtte han reise til Utøya. Han kunne reist til Oslo City, Karl Johan. Fredag kveld er det helt fullt på Oslo City. Det er det ikke i Regjeringskvartalet.

(...)Hvis vi går til selve steinen i arbeidet, manifestet, vil det være uklart hvorfor en som bare er drevet av vold skal bruke så mange år av sitt liv, det er uklart hvor mange, på et politisk prosjekt hvis han mangler et politisk prosjekt. Selvfølgelig er politikken i manifestet tøys, det kan dissekeres, men innenfor hans kultur er dette ikke tøys. Han beskriver at krig kan hellige målet. Krigen er ikke målet, målet er for manifestet, målet er at Europa skal fris for muslimer, så er det en del virkemidler for det, det er målet. Det kan være vondt å høre på, men det er det politiske målet i manifestet. Og hvis vi ser på tiltaltes forklaringer, og på dette har han vært helt konsekvent i sine forklaringer fra dag en, så har han sagt at handlingene var bare et fyrverkeri for å spre manifestet, hans politiske budskap. Dette var det vanskeligste for meg å høre de første dagene, at dette kun skjedde for å markedsføre manifestet (...)

 

Så går vi over til utvelgelsen av mål. Mer politiske mål enn Høyblokka, kjernen av det politiske Norge, og der hvor statsministeren holder til, er det vanskelig å tenke seg. Han hadde sjekket på forhånd at Gro Harlem Brundtland skulle være på Utøya, og i hans verden er Gro Harlem Brundtland, og selvsagt AUF, politiske mål, fordi de har skapt den innvandringspolitikken han ikke vil ha.

 

Da kommer jeg til det som skjedde på Utøya, og som kanskje er vanskeligst å snakke om, men det er her vi ser tydeligst om det er politikken eller voldsforherligelsen som er det viktigste for Breivik. Vi vet at han ikke skjøt kapteinen på ferjen, vi vet at han var definert som en ikke-politisk aktiv, vi vet at han ikke skjøt tiåringen, fordi han var definert som ikke-politisk mål. Det ene øyeblikket da vi fikk et innblikk i om dette var en politisk motivert terrorist eller en voldsfantast var da han ikke skjøt Pracon. Breivik forklarte at han så en av sine, en tilhenger. Jeg stilte spørsmål om hva Pracon hadde på seg. Han hadde en ettersittende pologenser, grønne, militæraktige jaktbukser og sko som lignet boots. Breivik vurderte der og da, ut ifra det han visste da, at dette var en tilhenger. Dette er helt uforståelig logikk for alle andre, men det viser at det var terroristen Breivik som var på Utøya, for å gjøre disse grusomme handlingene, og ikke voldsfantasten i seg selv.

 

(...)Er det en psykotisk brist at han snakker om borgerkrig? Han har forklart til politiet at han snakker om en lavintensitets jihad, en demografisk krigføring. Han har ikke sett fly i luften, imaginære soldater eller imaginære tanks på veiene. Han snakker om en demografisk krigføring, at Europa står på kanten av en krig, det står i manifestet før handlingene og han har forklart det i avhørene senere. Så er spørsmålet: Er han den eneste i verden som har den oppfatningen at vi står på kanten av en krig som kan arte seg til en regulær borgerkrig? Da må vi ta inn kunnskap vi ikke sitter med, slik at vi kan få oversikt over hans politiske ståsted. Professor Gardell forklarte i retten at dette var en utbredt oppfatning, Gule sa det samme. Han presiserte og at vi ikke er i krig, men at islam er i krig med oss. (…) Fjordman spådde borgerkrig i en dialog med tiltalte, og professor Bjørgo fortalte at det var en grunnforestilling blant radikale terrorister at vi er i en form for krig.

 

(...)Hvem har gitt terroristen rett til å drepe? Ingen, selvfølgelig. Ingen har rett til å drepe, med mindre det er hjemmel i lov. Spørsmålet er om han synes det er galt å drepe, og om han ikke skjønner dette har rapport nummer en et stort poeng. Han har skjønt veldig godt at å drepe er galt, han valgte å drepe. Han tar seg den retten, og han oppfatter at fordi målet helliger midlene tar seg denne retten. Det er slik klassiske terrorister tenker, slik jeg forstår alle de sakkyndige. Jeg ville vært enig med rapport nummer en om han ikke skjønte at det var galt, men allerede i manifestet har han skrevet at etter drapene kommer rettssaken.

 

(...)Man burde diskutert hva som hadde skjedd om man satt han i en kulturell kontekst. I stedet valgte man å se Breivik som en umulighet(...) En annen viktig ting som ble nevnt når det gjaldt metode var at tiltalte var et urørt åsted 10. august. Var Breivik et urørt åsted 10. august? Nei. Han hadde da gjennomgått sju politiavhør, en rekke møter med meg som forsvarer, Ilas helsetjeneste, DPS Bærum og fengselsbetjenter. Et uberørt åsted var han bare på Utøya, ikke 10. august.

 

(…) Breivik påberoper seg av formalistiske grunner nødrett. Jeg må si noe om dette, ellers gjør jeg ikke jobben min som forsvarer. Breivik hevder paragraf §127a må tolkes innskrenkende i forhold til folkeretten, og at dette må gjelde hele tiltalen. Når det gjelder forvaring vil påstanden være mildest mulig straff, altså tidsbestemt straff. Her viser vi at det har vært en enkeltstående handling, og at han fra nå av vil bruke pennen.

 

Det er selvfølgelig slik at det er det som kommer her i retten som skal avgjøre saken. Men hva vi mener om når en person er strafferettslig tilregnelig så framkommer det flere steder at for å være psykotisk så må man være så psykotisk at alle og enhver kan se. Om det er slik at ingen i offentligheten finner at dette er en psykose må det kunne være et argument.

 

Når det gjelder forvaring, vil påstanden fra forsvarerne være mildest mulig straff. Tidsbegrenset straff er mildere enn forvaring. Vi kjenner anbefalingen fra rapportene. Men vi peker på at han selv har sagt at 22. juli var et engangstilfelle, og at han nå vil bruke tiden sin på å skrive. Påtalemyndighetens påstand om Anders Behring Breiviks overføring til tvungent psykisk helsevern tas ikke til følge.

 

Dommer Wenche Arntzen: Så du legger ikke ned prinsipal påstand om frifinnelse, da, skjønner jeg? Forsvarer Geir Lippestad: Nei. Anders Behring Breivik: Det må du jo gjøre. Forsvarer Geir Lippestad: Unnskyld, det var jeg som tok av meg brillene litt for tidlig. Det er en frifinnelse. Og med det, statsadvokater og bistandsadvokater, sier jeg takk.