Klima- og miljøminister Tine Sundtoft og Norges klimaforhandler, Aslak Brun, håper en ny klimaavtale vil inneholde et globalt utslippsmål og en mekanisme for rapportering og justering av alle lands utslippsmål. FOTO: MIMSY MØLLER

Kvotekamp i klimaforhandlingene

Mens Bolivia, Venezuela og et knippe andre land stritter imot global klimakvotehandel, kjemper Norge for å få det inn i den nye klimaavtalen i Paris.

Innenriks

Av: Erik Martiniussen og Marie Melgård

Spørsmålet om såkalte markedsmekanismer kan bli et avgjørende punkt under FNs klimaforhandlinger (COP21) i Paris. Der Norge ønsker å ha mulighet for å kjøpe internasjonale klimakvoter også etter 2020, er andre land svært kritisk. Nå setter Norge hardt mot hardt.

– Avtalen i Paris kan ikke stenge for markedsmekanismer. Kommer det på bordet, så må vi si at da er ikke vi med, sier Norges forhandlingsleder Aslak Brun til Dagsavisen.

– Det er viktig at Paris-pakken etterlater et inntrykk av at marked er viktig for noen land, sier klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft.

LES OGSÅ: Klimakvote-penger til milliardselskap

– Må være der

I realiteten handler det om klimakvoter: I Kyoto-avtalen ble det åpnet for at rike land kunne betale for utslippskutt i fattige land, og skrive det av på sitt klimaregnskap. Det ble kalt for den grønne utviklingsmekanismen, eller CDM. Men erfaringene har vært delte, innrømmer Brun.

– Opprinnelig hadde vi tenkt at CDM skulle være en kanal som ga mye teknologi og penger til de fattigste landene. Så har vi sett at det ikke skjedde. Mye penger gikk til Kina, India og andre, forklarer Brun.

Dette har medført at blant annet EU ikke lenger vil bruke CDM. I 2020 opphører Kyoto-avtalen helt, og med det også CDM-ordningen. Om noe tilsvarende blir videreført i den nye avtalen er et helt åpent spørsmål.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Viktig for Norge

For Norge er markedsmekanismene viktige.

Norge skal være karbonnøytrale, ved hjelp av kvotekjøp, i 2050, og kanskje allerede i 2030, om man får en ambisiøs klimaavtale på plass. Bolivia og et knippe andre land er helt imot slike mekanismer og ønsker ikke at det skal være en del av den endelige klimaavtalen.

Brun har likevel tro på at det en del av sluttresultatet.

– Det er et stort spenn fra et forbud mot markedsmekanismer, til noe som er litt mer løsere og gir en indikasjon på at dette er velkomment, men uten å ha regler på plass med en gang, sier han.

– Er det en rød linje for Norge, å ha markedsmekanismer med i avtalen?

– Jeg tror det er viktig at i Paris-pakken, etterlater et inntrykk om at marked er viktig for noen land. Det må være der. Men det er mange måter å gjøre det på, sier Brun.

LES OGSÅ: – Stans klimakvotekjøpene

Liten støtte

Nylig hadde Norge et møte med flere av landene som ønsker en ambisiøs klimaavtale i Colombia, som forberedelse til Paris. Der ble spørsmålet om markedsmekanismer luftet. Tilbakemeldingene var dårlig.

– Mange av de vi møtte i Colombia var land som sa at dette ikke fungerte for dem. Det de sier er at de trenger offentlige midler og den klassiske bistandsfinansieringen, sier Brun.

På møtet deltok blant annet Tyskland, Kenya, Mexico, Nederland, Costa Rica, Etiopia, Guatemala, Tadsjikistan, Indonesia og Den dominikanske republikk.

– Det å finne en felles visjon i den kretse, er vanskelig, oppsummerer Brun.

Han håper nå å hente støtte til forslaget fra andre land.

LES OGSÅ: Tråkker til for klimaet

Kritisk til kvoter

– Veldig rart om slike mekanismer skal være et absolutt krav fra Norges side, sier Anders Haug Larsen som er klimarådgiver i Norges Naturvernforbund (NNV). Larsen har fulgt klimaforhandlingene i en årrekke. Han mener det er langt viktigere for Norges del å kutte hjemme.

– Det er mye bedre for Norge å få til den grønne omstillingen hjemme, sier han.

– Kjenner du til andre land som er opptatt av dette?

– Jeg vet ikke hvilke andre land som er opptatt av dette. Muligens Australia og Japan, sier Larsen.

LES OGSÅ: SV-veteran Ørnhøi: Politikerne mangler evne til klimahandling

Mange konflikter

Paris-toppmøtet går av stabelen de to første ukene i desember. Målet er å utmeisle en helt ny internasjonal klimaavtale som skal gjelde alle verdens land. Det er flere skjær i sjøen.

Et hovedspørsmål er hvor mye hvert enkelt land skal kutt utslippene sine. EU har lovet å kutte med 40 prosent, uten å bruke markedsmekanismer utenfor EU, innen 2030. USA vil kutte med mellom 26–28 prosent innen 2025.

– Ingen land har høye nok ambisjoner, var kommentaren fra Christiana Figueres, leder for FNs klimasekretariat, da landenes klimaambisjoner ble summert opp for noen uker siden.

Et annet kritisk spørsmål er klimafinansiering. Mange Afrikanske land vil ha penger for å tilpasse seg et varmere klima. De trenger penger til vanningsanlegg, flomsikring og varslingsanlegg for storm. Foreløpig er det ikke nok penger på bordet.

LES OGSÅ: – Norges rolle i verden er endret

 

Klimaforhandlinger i Paris fra 30. november til 11. desember.

Målet er en ny internasjonal klimaavtale som omfatter alle verdens land.

 

Dette krangler landene om før klimatoppmøtet

Selv om det er under en uke igjen til klimatoppmøtets oppstart, er flere av de store spørsmålene fremdeles uløste.

Historisk ansvar

I-land har et hovedansvar for klimaproblemet. De har historisk sett forurenset mest. Det er landene enige om. Men hvor mye skal i-land kutte? U-landene ønsker raskere kutt fra i-land. I-land ønsker større åpenhet om hva u-landenes løfter innebærer. U-landene mener alle mennesker på jorden skal ha lik rett til utslipp. Dette innebærer at land som USA, EU og Norge må gjøre langt mer enn i dag.

Det grønne klimafondet

100 milliarder dollar er lovet i årlig støtte til fattige land, slik at de kan tilpasse seg et varmere klima. Det tilsvarer en sjettedel av USAs forsvarsbudsjett. Per nov. 2015 står mindre enn seks milliarder dollar på konto hos FNs klimafond, langt mindre enn lovet. Fattige land vil ha garanti for at pengene kommer.

Tap og skade

Hvem skal betale når stormen setter inn? Fattige land vil bli først rammet av klimaendringene. Skadene tørke, flom, orkan og ekstremvær gir, skaper formidable utgifter. De minst utviklede landene ønsker en egen FN-organisasjon til å adressere problemet. USA og EU er kritiske og ønsker ikke noen ny FN-organisasjon.

Juridisk bindende?

Dette blir en nøtt. Kyoto-avtalen er juridisk bindende. EU har hele tida sloss for at en ny avtale også må være det. USA vil ikke signere en avtale som gir juridisk forpliktende utslippskutt og ønsker en avtale med frivillige utslipps­kutt. I 2011 ga EU delvis etter. Forhandlingene var på overtid av overtid da man ble enige om å skape «en protokoll, et juridisk instrument eller et utkomme med juridisk kraft». Nesten alle land i verden ønsker en juridisk forpliktende avtale, inkludert Norge, EU og Kina. Spørsmålet blir hvor langt EU og Kina er villig til å strekke seg for å få med USA.

Evalueringer?

EU og Norge presser på for at den nye avtalen skal gjennomgås og oppdateres minst hvert femte år. Hensikten er å legge press på land, slik at utslippsforpliktelser kan skjerpes underveis. Det betyr evalueringer i 2025, 2030, 2035 og så videre. Man ønsker også større åpenhet om hva forpliktelsene innebærer, slik at man kan kikke spesielt Kina og India i kortene. I dette spørsmålet går Kina for å være en bremsekloss.

Markedsmekanismer

I hvilken grad skal rike land få lov til å skrive av utslippskutt de har betalt for i fattige land, på sitt eget klimaregnskap? Landene er uenige. Norge mener det er helt avgjørende å få inn nye markedsmekanismer i en avtale. Bolivia er prinsipielt imot enhver slik mekanisme. EU står et sted i midten, mens forhandlingsgruppen AOSIS, som representerer små øystater i Stillehavet, har signalisert at de vil stille svært strenge krav til en slik mekanisme.

LES OGSÅ: Vinlandet Norge?