Innenriks

Kvinnene som krevde sin stemmerett

I dag er det 100 år siden stemmeretten endelig omfattet alle nordmenn. Takket være blant andre tippoldemoren til MDGs Une Bastholm.

– Det har vært så gripende for meg som stortingspolitiker å lære om historien til min tippoldemor. De skaper en høyere himmel over arbeidet mitt.

Det sier Une Bastholm. Hun sitter på Stortinget for Miljøpartiet de Grønne – hundre år etter at hennes tippoldemor ikke fikk lov å stemme ved valg fordi hun mottok fattigstøtte.

Les også: Hvis modenhet skulle være et kriterium for å stemme, ville mange voksne ligget tynt an

Anna Henriette Svendsen het hun, og var en dame som ikke lot seg pille på nesa. Selv om hun hadde seks barn, var enke, bodde trangt og var i full jobb, slo hun tilbake da hun ble fratatt stemmeretten fordi hun mottok «kr. 10 mdl. samt skotøi» til sine barn.

Anna Henriette Svendsen kamp kom til å endre forandre Norge. Den inspirerer tippoldebarnet til å kjempe videre i dag.

– Både som politiker og politisk engasjert i Norge i dag, er det godt å kjenne på takknemligheten overfor tidligere generasjoner. Det gjør det enklere å nyte det tunge ansvaret det tross alt er å lede et parti, og å være alene fra det partiet på Stortinget, sier Une Bastholm.

Les også: Vi sier at vi ønsker å spise mindre av det, og så gjør vi faktisk det

«Fattigunderstøttelse»

Vi må enda lenger enn hundre år tilbake i tid for å finne bakgrunnen til at så mange som 47.692 myndige nordmenn ble fratatt stemmeretten ved stortingsvalget i 1915.

Bestemmelsen om at stemmeretten skulle suspenderes dersom en myndig mann mottok fattigstøtte, ble innført samtidig med alminnelig stemmerett for menn i 1898. Da kvinnene fikk stemmerett i 1913, økte antallet av stemmeberettigede som ble rammet av suspensjonsbestemmelsen. Rundt to av tre som ikke fikk stemme i 1915, altså i overkant av 30.000, var kvinner.

Tippoldemoren: Anna Henriette Svendsen (øverst til høyre) sammen med foreldrene og en bror. Seksbarnsmoren og enken krevde stemmerett, og bidro sterkt til at vi alle kan stemme i dag, selv i økonomiske uår. FOTO: PRIVAT

Anna Henriette Svendsen (øverst til høyre) sammen med foreldrene og en bror. Seksbarnsmoren og enken krevde stemmerett, og bidro sterkt til at vi alle kan stemme i dag, selv i økonomiske uår. Foto: Privat

Det var på grunn av denne bestemmelsen at det står en stjerne ved navnet til Anna Henriette Svendsen i stemmemanntallet fra kommunevalget i 1913. Av samme årsak mottok hun et brev fra Kristiania folkeregister i forkant av kommunevalget i hovedstaden i 1916:

«’De underrettes herved om, at Deres stemmerett vil bli suspendert i kommune-mandtallet iaar, da De efter oplysning fra fattigvæsenet har erholdt fattigunderstøttelse i løpet av det sidste aar. Hvis De mener at der foreligger nogen av de i grundlovens §52d nævnte fritagelsesgrunde, maa oplysning herom gives snarest mulig ... senest inder 12. oktober d. a.’».

Les også: Det blir ikke pumpet dritt ut i fjorden!

Klage til ingen nytte

Tippoldemoren til Une Bastholm var bare en av 1.740 personer i Kristiania som fikk beskjed om at stemmeretten ikke gjaldt for dem.

I motsetning til de fleste andre, lot hun det ikke bli med den saken. Ved hjelp av Kristiania Arbeiderparti, klaget Anna Henriette Svendsen og ti andre på vedtaket. I klagen står det følgende om Svendsen:

«Anna Henriette Svendsen f. 72, Sannergata 30 – Susp. faat understøttelse grundet sykdom».

Klagen ble ikke tatt til følge, og Svendsen og fem av de andre klagerne, som alle var kvinner, fikk ikke stemme ved valget – tre år etter at allmenn kvinnelig stemmerett var offisielt i riket.

Det utløser en refleksjon hos tippoldebarnet Une Bastholm mer enn hundre år senere. Kanskje er det årets stemmerettsjubileum som er det aller viktigste vi kan feire?

– Vi har liksom, som land, forelsket oss litt i 1913 [da kvinner fikk stemmerett, journ.anm.] og 1898 [da allmenn stemmerett for menn ble innført, journ.anm.]. Med gode grunner, for all del. Men for de fattige, og for å synliggjøre de enorme sosiale forskjellene og å utvide demokratiet til å gjelde alle, er nok årstallet 1919 viktigst, sier Bastholm.

Les også: Det har demret for mange musikere at de er klimaverstinger (+)

Enke i full jobb

Ifølge historikerne Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen ved Oslo byarkiv, var klagen til Anna Henriette Svendsen og de andre kvinnene i 1916 viktig for at lovendringen skulle komme tre år senere.

Klagesaken mobiliserte de fattige som en egen politisk kreft, og det urettferdige ved bestemmelsen ble synlig gjennom mennesker som Anna Henriette Svendsen og hennes livsskjebne.

Anna Henriette Svendsen ble enke i 1907. Ektemannen, den arbeidsledige salmakeren og fagforeningsmannen Karl Lauritz Svendsen, døde av lungebetennelse under et opphold på tvangsarbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde.

Kona ble alene med seks barn på ett rom og kjøkken i Dælenenga, men klarte å holde hodet over vannet med hjelp fra foreldrene. I 1908 fikk hun jobb som fabrikkarbeiderske, så var hun ullveverske i noen år. I 1916 var Anna Henriette Svendsen ved låsefabrikken på hjørnet av Toftes gata og Helgesens gate på Grünerløkka i hovedstaden.

Men pengene strakk altså ikke til, og Svendsen måtte søke fattigstøtte. På toppen av en ukelønn på 18 til 20 kroner, fikk hun ti kroner måneden i fattigstøtte, i tillegg til «skotøi» til de to barna som ennå ikke hadde nådd konfirmasjonsalder.

Les også: Kjærlighetens kjøter

«Uforsørgede barn»

I 1916 ble suspensjonsbestemmelsen noe mildere i ordlyden etter en votering i Stortinget. Arbeidsledighet, forsørgelse ved sykdom eller hjelp til skolemateriell til barna skulle ikke lenger føre til stemmerettstap.

Det var likevel ikke nok for Anna Henriette Svendsen.

«Hun har gjennem en række av aar hat stadig understøttelse, der er at betragte som hjælp ved opfostringen av hendes uforsørgede barn», skrev Fattigstyret i Kristiania om Svendsens klage.

Mer skulle det ikke til for å være uegnet til å stemme ved valg:

«Understøttelsen er ikke foranlediget ved sygdom og kan suspensionen av hendes stemmeret saaledes ikke hæves», konkluderte Fattigstyret.

Da Svendsen og de fem andre opprettholdt klagen, ble den behandlet av Stortingets konstitusjonskomité i 1917. Heller ikke her fikk de medhold.

Men nå hadde kvinnenes klage fått snøballen til å rulle.

Les også: - Folk blir ganske hissige når det gjelder bompenger

Reformasjonens røst

Klagesaken «løftet den underliggende urettferdige behandlingen av de fattige fra arbeiderklassen opp på stortingsnivå», skriver Bergkvist og Hovdhaugen.

Bare noen måneder etter at Stortinget avviste de seks kvinnenes klage, tok Arbeiderpartiet igjen opp forslaget om å oppheve grunnlovens paragraf 52d – «suspensjonsparagrafen».

Denne gang fikk de medhold av et samlet storting. Dels ble det vist til at paragrafen var så uthulet og gjaldt så få etter oppmykinger de siste årene, at den ikke hadde samfunnsmessig betydning. Derimot var opphevelsen av stemmeretten «en unødig og saarende tilsidesættelse av en række medborgere», skrev konstitusjonskomiteen i forarbeidet.

På ettermiddagen 17. juli 1919 ble grunnlovens paragraf 52d enstemmig opphevet i Stortinget.

Les også: Terrorforsker stiller spørsmål ved Krekar-dom

En norsk mikrohistorie

Tippoldebarnet er stolt og takknemlig over kampen Anna Henriette Svendsen kjempet for hundre år siden.

– Vi som er politikere i dag, eller: alle vi som lever i dag, har mye å takke tidligere generasjoner for. De har kjempet så mange kamper for oss, sier Une Bastholm.

For Anne Henriette Svendsen, som for store deler av arbeider- og underklassen i Norge, ble livet etter hvert bedre og enklere. Men heller ikke det skjedde uten kamp. En av Svendsens sønner ble henrettet av tyskerne under krigen.

Tippoldemoren til Une Bastholm er på mange måter mikrohistorien om det moderne Norge. Hennes foreldre flyttet fra bygda for å jobbe i industrien i Kristiania. Selv slåss Anna Henriette Svendsen for allmenn stemmerett. De harde trettiårene, krigen, velstandsvekst.

Les også: - Da slipper jeg å ta den båten igjen. Møkkaselskap

Slekters gang

Une Bastholm føler et dobbelt slektskap til tippoldemoren sin.

– Jeg mener at jeg fører en kamp på vegne av min generasjon – og samtidig for dem som kommer etter meg. Sånn sett kan det sammenlignes med det Anna Henriette og generasjonene før oss gjorde, sier hun.

– De kjempet for solidaritet på tvers av sosiale forskjeller. Jeg gjør det det samme, men også på tvers av generasjoner og grenser.

Slekters gang blir tydelig i et slikt perspektiv. Klimautfordringene rammer over tid, og hardere jo lenger fram vi klarer å tenke, sier Bastholm. Barn og barnebarn skal arve jorda.

– Og da er vi ikke så langt unna tippbarnebarn, sier Une Bastholm. Tippbarnebarnet til en stemmerettsforkjemper.

Les også: Tysk mann uten penger har slått seg ned på Gardermoen

Mer fra Dagsavisen