Innenriks

Knusende kvotekritikk

KLIMA: Norge har kastet bort 200 millioner kroner på kjøp av klimakvoter som skulle bidra til lavere CO2-utslipp i Kina, hevdes det i ny bok.

Forfatteren, journalisten Erik Martiniussen, omtaler det norske kjøpet som en av de største skandalene så langt i klimakvotemarkedet. Kvotekjøpet skulle få ned utslippene ved ti sementfabrikker i Kina.

- De 200 millionene er som kastet ut av vinduet, sier han.

- Hovedproblemet er at de aktuelle prosjektene for å få ned utslippene av CO2, ville blitt realisert uansett, uavhengig av de norske kjøpene av klimakvoter. Prosjektene er nemlig lønnsomme for sementfabrikkene.

- Ingen positiv effekt

- I tillegg har fabrikkene også fått pålegg fra kinesiske myndigheter om å gjennomføre dem. Hvis fabrikkene ikke tar i bruk den nye teknologien for å få ned utslippene, risikerer de å bli stengt, fortsetter Martiniussen.

- De norske kjøpene av klimakvoter der har derfor ikke hatt noen positiv klimaeffekt. Kvotesalget har bare generert ekstrainntekter for den allerede svært lønnsomme sementindustrien i Kina.

Den om lag 300 sider lange boka «Drivhuseffekten. Klimapolitikken som forsvant» handler i stor grad om det Martiniussen omtaler som «den ganske særnorske vektleggingen av klimakvoter».

- Mens land som Sverige, Danmark og Tyskland har klart å gjøre mye med egne utslipp, har norsk politikk de seneste årene vært å kjøpe klimakvoter framfor å gjennomføre tiltak i eget land, påpeker han.

To milliarder kroner

Systemet med klimakvoter, som kom på plass ved verifiseringen av FNs Kyoto-protokoll i 1997, åpner for at et land kan dekke egne utslipp av CO2 ved å investere i CO2-reduserende tiltak i utviklingsland. Så langt har Norge inngått kvotekontrakter for over to milliarder kroner med slike land, opplyser Martiniussen. I årene fram mot 2020 er målsettingen å kjøpe enda flere slike klimakvoter.

Men som eksempelet med de kinesiske sementfabrikkene viser, er ikke slike innkjøp nødvendigvis en effektiv metode for å få ned verdens CO2-utslipp, poengterer Martiniussen.

For å få en best mulig forståelse for effekten av slike investeringer, har han besøkt norskstøttede klimaprosjekter både i Kina og Bangladesh i arbeidet med sin nye bok.

- Jeg har til gode å finne gode prosjekter, sier Martiniussen.

- Det er jo i og for seg hyggelig at Norge støtter dem, men det oppstår et problem når disse prosjektene benyttes til å avskrive CO2-utslipp her hjemme. For i all hovedsak er disse prosjektene lønnsomme, og derfor ville de uansett ha blitt realisert. De medfører altså ikke noen ekstra utslipps­kutt. Skal vi få til ekstra utslippskutt, må vi basere oss på å kjøpe flere EU-kvoter eller også å gjøre mer her i Norge.

Ja til Kina, nei til Norge

Martiniussen mener det er grunn til å merke seg hvor ulikt norske myndigheter har mottatt sammenlignbare norske og kinesiske klimainitiativ.

Samme år som Finansdepartementet på vegne av Norge støttet allerede lønnsom kinesisk vindkraft med en halv milliard kroner gjennom kjøp av klimakvoter, vendte regjeringen tommelen ned for en søknad om 500 millioner kroner i støtte til en vindpark på Ytre Vikna.

- Og samtidig som Norge støtter kinesisk sementindustri med millioner, får ikke sementprodusenten Norcem i Brevik, som jobber både med energieffektivisering og direkte rensing av sine CO2-utslipp, tilsvarende støtte, tilføyer Martiniussen.

I tillegg til å støtte kinesisk sementindustri og vindkraft, har Norge også inngått avtaler om kjøp av klimakvoter fra kinesisk vannkraftindustri, som også er «svært lønnsom», ifølge Martiniussen.

«I verste fall har ingen av klimakvotene Norge har kjøpt fra Kina noen reell klimaeffekt. Med tanke på at klimakvotekjøp er en av hjørnesteinene i norsk klimapolitikk, er det alvorlig», skriver han i sin bok.

- Jeg håper nå at den nye regjeringen vil gjennomgå og evaluere det som har vært norsk politikk så langt. Internasjonalt blir det lagt merke til at andre land kutter sine egne utslipp mens Norge ikke gjør det. Det underliggende prinsippet om kostnadseffektivitet og at de billigste tiltakene må gjennomføres først, er en misforståelse, for da vil man aldri kunne gjennomføre klimatiltak i Norge. Det vil alltid være billigere å gjøre tiltak i den tredje verden, sier Martiniussen.

tor.sandberg@dagsavisen.no

Flytter ansvaret til Miljøverndepartementet

Ansvaret for ordningen med kjøp av klimakvoter er nå blitt flyttet fra Finansdepartementet til Miljøverndepartementet. Det skjedde så sent som fredag.

Av den grunn maktet ikke Miljøverndepartementet å kommentere kritikken som framkommer i Erik Martiniussens bok i går.

Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft (H) deltok i går på et møte i København om klimatiltak i utviklingsland. Målet er å utarbeide forslag som skal vurderes under klimaforhandlingene i Warszawa i november.

Sundtoft mener solide miljø­tiltak på hjemmebane er viktig for å sikre at Norge har troverdighet i de internasjonale klimaforhandlingene.

– Norge spiller en pådriver- og brubyggerrolle i klimaforhandlingene ved at vi kan vise til vår nasjonale miljøpolitikk, sier Sundtoft til NTB.

Det sier hun til tross for at klimautslippene i Norge var hele fem prosent høyere i fjor enn i 1990.

NORSKE UTSLIPP

FN har bestemt at Norge kan slippe ut 50,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år.

Foreløpige utslippstall for 2012 viser at Norge da slapp ut 52,9 millioner tonn klimagasser, altså 2,8 millioner tonn mer enn den tildelt mengden.

De største utslippene skjedde i forbindelse med olje- og gassutvinning (13,7 millioner tonn), industri og bergverk (11,8 millioner tonn) og veitrafikk (10,1 millioner tonn).

I Stortingets klimaforlik heter det at de innenlandske utslippene ikke skal overstige 45-47 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020.

Norge kan også innfri sine klimaforpliktelser ved kvotehandel.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Mer fra Dagsavisen