Kampen for selvbestemt abort

Denne saken ble først publisert i mai i år.

Retten til selvbestemt abort ble slått fast av Stortinget i 1978, men slaget for kvinnenes rett til å bestemme over egen kropp sto høsten 1974. De fire sentrale kvinnebevegelsene – Nyfeministene, Kvinneforbundet, Kvinnefronten og Norsk Kvinnesaksforening – samlet kreftene og mobiliserte til kamp for Ap-regjeringens forslag om selvbestemt abort. Voteringen skulle skje 31. oktober.

Resultatet av samlingen var Kvinneaksjonen for selvbestemt abort, og der var Else Michelet sentral høsten 1974. På Youngstorget holdt hun appell foran 5.000-6.000 frammøtte: «Vi i Kvinneaksjonen kan ikke understreke det sterkt nok, at enhver lov som inneholder en eller annen form for nemnd-ordning, vil innebære nøyaktig de samme muligheter for ulik og krenkende behandling som vi har i dag.»

– Youngstorget var en overveldende opplevelse. Vi sto på som ørner sommeren og høsten 1974, forteller Michelet i en artikkel som sto på trykk i Dagsavisen ved abortlovens 25-årsjubileum i 2003.

På den andre siden mobiliserte abortmotstanderne som hadde samlet seg i Folkeaksjonen mot selvbestemt abort. Frontene var steile og ordbruken tøff.

Demonstrasjon for selvbestemt abort i Oslo i 1973. Rundt 1.000 deltakere gikk i demonstrasjonstoget fra Youngstorget til Universitetsplassen, til støtte for kravet om selvbestemt abort. FOTO: NTB SCANPIX

– Det var veldig intenst, mintes Michelet i 2003 og beskriver hvordan hun sto på stand på Valkyrien plass på Majorstua og fine Frogner-fruer kom bort og ga henne inn.

– Hore var bare fornavnet, forteller Michelet.

Fitte, ble hun kalt av de fine fruene.

Les også:– Abort er et klassespørsmål

Djevelens forfører

Michelet var sjokkert over kristenfolkets argumentasjon.

– Biskop Per Lønning slo fast i en artikkel at det var en kjent sak at fosteret ynket seg under inngrepet. Tenk på hvordan ressurssvake kvinner som hadde tatt abort opplevde det, sier Michelet i artikkelen og legger til at samme Lønning sammenlignet abort med ofring av barn til avguden Molok i Gamle Testamentet.

Etter et debattmøte i Sandvika kino under abortstriden, hvor Michelet hadde vært ordstyrer, langet hun ut mot åpenbare løgner fra en av paneldeltakerne som hadde manipulert og skapt skremselsbilder av aborttallene fra Finland.

– En steinkristen lege som drev åpenbar løgn, forteller Michelet.

Etter debatten sa hun klart ifra.

Vel hjemme igjen etter debattmøtet ringer telefonen utpå natta.

Michelet løfter av røret. «Ormeyngel», sier en mannsstemme.

Michelet kjenner ham igjen fra møtet. Mannen lover henne at de er mange som skal sørge for at hun ikke skal få sove den natta. En forbauset Michelet legger på røret. 20 minutter senere ringer han på ny: «Du tror du er en profet, men du er en djevelens forfører».

– Det var som å løfte på en flat stein og se hva som kryper under, sier Michelet, rystet over metodene til abortmotstanderne.

Kvinneaksjonen tapte det første slaget i 1974, og organisasjonen ble oppløst. Omkampen sto i 1978, og da vant kvinnebevegelsen fram med sitt syn. Men til tross for at nabolandene Finland, Danmark og Sverige allerede hadde innført selvbestemt abort, var det bare én stemmes overvekt da Stortinget vedtok abortloven i Norge.

– Det sier veldig mye om at den svarte kristendommen har større tak her enn i våre naboland, sa Else Michelet ved abortlovens 25-årsjubileum.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

En stemmes overvekt

De borgerlige partiene var sterke motstandere av forslaget til ny abortlov og gikk i stedet inn for en skjerping av den eksisterende loven. Høyres Lars Roar Langslet sa han hadde inntrykk av at «det ufødte menneskeliv var en mindre alvorlig sak for noen enn plantelivet ved Mardøla».

Men Arbeiderparti-regjeringens forslag ble til slutt vedtatt – åtte år etter Finland, fem år etter Danmark og tre år etter at Sverige hadde gått inn for selvbestemt abort.

Med det knappe flertallet i Stortinget denne vårkvelden i 1978 var en kvinnepolitisk kamp som hadde vart i over 60 år, kronet med seier. Allerede i 1915 holdt pioneren Katti Anker Møller et foredrag med tittelen «Moderskapets frigjørelse», hvor hun gikk inn for fødselsregulering ved hjelp av prevensjon og lettere adgang til abort.

Men det var takket være en modig Arbeiderparti-kvinne fra Ammerud at 70-tallets abortkamp virkelig skjøt fart.

En gruppe på rundt 30 kvinner var 25.april 1975 på omvisning i Stortinget. På slutten av omvisningen katet damene kåpene som skjulte plakater med tydelige budskap. Foto: NTB Scanpix.

Benkekupp

Det er under Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1969 at Grethe Irvoll fra Ammerud Arbeiderpartilag reiser seg fra sin benk og setter ny fart i den hjemlige abortdebatten.

Møtet går mot slutten, og Irvoll foreslår en endring i arbeidsprogrammet. I stedet for upresise «En mer human abortlov innføres» foreslår hun at det skulle stå: «Ny abortlov som gir de kvinner som ønsker det adgang til abort.»

Det stemmes. Den mannsdominerte salen er sliten. Hender kommer i været. Forslaget vedtas med stort flertall.

– Det var dramatisk, jeg var helt skjelven, fortalte Grethe Irvoll i Dagsavisen i 2003.

– Det var tøft for ei ung jente, jeg fikk en del av landsmøtet og partiets Kvinnesekretariat mot meg. Men jeg tror de fleste var enige i at dette var et rimelig forslag.

Det ender med at Arbeiderpartiets landsmøte går inn for selvbestemt abort, på tvers av landsstyret, som tidligere hadde avslått det samme forslaget fra AUF. Og på tvers av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse som like før landsmøtet hadde gått inn for begrenset adgang til fri abort.

Arbeiderpartiet taper valget den samme høsten, men barnebarnet til Katti Anker Møller – Tove Pihl – velges inn på Stortinget. Mens abortspørsmålet etter hvert blir en svært lunken sak for Arbeiderpartiet, profilerer Pihl seg med uttalelser som: «Intet barn i Norge skal komme uønsket til verden.» Pihl blir et fyrtårn for aborttilhengerne på et storting som hadde mistet interessen.

Men utenfor Løvebakken er kvinnesaken på full fart framover.

Utålmodige nyfeminister og kvinnefrontene samler troppene til møte i Oslo i november 1972, drøye tre år etter at Arbeiderpartiet hadde satt ned et «abortutvalg», som fortsatt ikke hadde kommet med noen uttalelse. «Saken er moden, men vi mangler en spesiell interessegruppe til å presse», oppfordrer Tove Pihl jentene denne kvelden i Kjeller'n på Chateau Neuf.

Les også: – Motstanden mot abort, den er alltid der

– Takk, Bratteli!

Tove Pihl blir ikke nominert da Arbeiderpartiet plukker ut sine kandidater til stortingsvalget den påfølgende høsten, men igjen blir abortspørsmålet en hovedsak i valgkampen. Arbeiderpartiet, SV og AKP (m-l) får majoriteten på Stortinget med ett sete.

Pressgruppene øker i omfang, og i april 1974 kommer AP-regjeringen med sitt utspill.

– Saken måtte nok kanskje modnes i partiet, men jeg syntes det tok lang tid. De gamle gubbene som satt med makta var ikke så begeistret, men senere tok Trygve Bratteli opp saken. Jeg er ham veldig takknemlig, forteller Grethe Irvoll.

Den eksisterende ordningen med abortnemnder, som ble innført i 1964, garanterte ikke rettferdighet og likhet, selv om innvilgelsesprosenten var høy. Konklusjonen til Arbeiderpartiet var at ingen sakkyndig var bedre egnet til å bestemme enn kvinnen selv.

Den kristne dagsavisen og abortmotstandernes viktigste organ Vårt Land slo fast: «Regjeringens nei til livet.» Motstandskampen var i gang. «Retten til å leve» måtte veie tyngre enn «retten til å være ønsket», mente motstanderne med KrFs Hans Olav Tungesvik i spissen.

Umiddelbart organiserte han en lege-underskriftskampanje mot at kvinnen skulle få bestemme.

Nederlag høsten 1974

Vinden blåste motstandernes vei. Folkeaksjonen mot selvbestemt abort samlet inn over 600.000 underskrifter og dumpet dem på Løvebakken. Presset på representantene økte utover høsten 1974. 31. oktober var det klart at motstanderne hadde vunnet. Stortinget viste tommelen ned for Regjeringens lovforslag om selvbestemt abort. Med én stemmes overtall. Den kristne SV-representanten Otto Hauglin trosset SVs program og fremmet et eget forslag.

– Det etiske alvoret i spørsmålet var borte, har Hauglin fortalt i Dagsavisen.

Han hadde i 1974 sivil jobb innenfor kirken. Hauglin veltet venstresidens mulighet for flertall og ble selvsagt stående igjen som den store svikeren.

– Det var en del kraftige angrep fra kvinnebevegelsen, men det var i det hele en fair fight. Det tøffeste var i kirkesammenheng, både da og senere, forteller Hauglin.

Men sent på kvelden 30. mai 1978, etter mange timers debatt i Stortinget, var et av etterkrigstidas største stridstema i norsk politikk avgjort. Kvinnens rett til å bestemme – innen tolvte svangerskapsuke – om hun ville beholde barnet, var lovfestet.

Motstandernes frykt for galopperende aborttall er gjort til skamme. Etter en periode med nokså jevne aborttall siden 1980, har det fra 2007 vært en nedgang, ifølge Folkehelseinstituttet. I 2017 ble det utført 12.733 aborter. Det vil si 10,6 avbrutte svangerskap per 1.000 kvinner.

Nedgangen skyldes en markant nedgang i antallet uønskede svangerskap blant kvinner under 25 år.

Samtidig er det bare fire dager siden irene ga sitt rungende ja til selvbestemt abort.

Grethe Irvoll gleder seg over utviklingen på Irland.

– Det som har skjedd der, er meget gledelig. Jeg synes verden går framover – på dette området, i hvert fall, sier hun i dag.

Kilder: Ellen Aanesen: Ikke send meg til en «konedoktor», Statistisk sentralbyrå, Helsedepartementet, Kampdager.no, IMS Health