– Jeg ble en mor uten barn

Av: Ola Karlsen/ABC Nyheter 

ALTA: I mer enn tredve år var det praksis på norske sykehus at døde nyfødte ble tatt fra mor rett etter nedkomst. Hovedregelen var at foreldrene ikke ble spurt om de ønsket å se og holde barnet. Det var også sykehuset som bestemte den lilles videre skjebne.

– Det var en veldig tung situasjon. Man hadde båret på et barn i syv og en halv måned og så var det plutselig ingenting, sier Inger Lise Balandin (63) som selv opplevde å miste et barn som 18-åring.

– Jeg hadde jo blitt mor, men en mor uten barn.

Frem til cirka 1950 var hjemmefødsler det normale i Norge. Da var det foreldrene som måtte ta ansvaret, også for gravleggingen av de barna som døde. Etter den tid overtok sykehusene, og frem til midten av 80-tallet var praksis en annen.

Alene på sykehuset

Mens disse barna tidligere ble lagt i en egen grav eller sammen med en voksen, havnet de nå i anonyme graver. Foreldrene fikk ikke lengre vite hvor deres barn var gravlagt, fremkommer det i en snart ti år gammel rapport fra presten Bent-Inge Misje – «Hvor ble det av mitt barn?».

– Da jeg fødte barnet, var jeg jo klar over at barnet var dødt, sier Inger Lise Balandin.

– Det var en veldig tung situasjon. Man hadde båret på et barn i syv og en halv måned og så var det plutselig ingenting, sier Inger Lise Balandin (63).

Saken fortsetter under bildet. 

Foto: Ola Karlsen/ABC Nyheter

Tenåringen var alene på sykehuset den morgenen. Ektemannen var i militæret og familien hadde heller ikke kunnet følge med ambulansen de tretten milene fra Alta til Hammerfest. Den gang tok turen minst tre timer, inkludert en tur innom helsesenteret for å ta med en mann og ferge over Kvalsundet.

– Jeg fikk styrtblødning. Det er jo for så vidt en alvorlig situasjon, men det hadde jo ikke jeg et forhold til den gang, sier hun og rister svakt med hodet.

I motsetning til flertallet ble Balandin spurt om hun ville se den døde av jordmora.

– Jeg visste ikke hva jeg ville få se, og tenkte at det var bedre å forestille seg bildet av et normalt barn. Så jeg sa nei.

– Det har jeg jo angret på i ettertid, sier hun.

Hun er ikke alene om en slik opplevelse. Svært mange ble berørt. Teorien i helsevesenet var at foreldrene ville bli ytterligere traumatisert av å se sitt døde barn og ta farvel.

Les også: Morten (62) lå i egen avføring og oppkast i helsehus

Ingen nevnte gutten mer

Når Inger Lise Balandin ser tilbake på situasjonen som 63-åring, sier hun om spørsmålet som ble stilt like etter fødselen:

– Jeg kunne jo ha blitt spurt på nytt etter noen timer om jeg ville se barnet.

Da hun noen år senere igjen var på sykehuset i Hammerfest, spurte hun legen om hva som sto i journalen om barnet.

Det hadde vært en velskapt liten gutt.

– Jeg kunne jo blitt spurt en gang til. Det hadde jo vært helt greit å oppleve, sier hun.

Først senere kom også spørsmål om hva de gjorde med barnet. Som 18-åring ble hun aldri spurt om egne ønsker etter det både tragiske og overraskende dødsfallet.

Saken fortsetter under bildet. 

– Jeg kunne jo ha blitt spurt på nytt etter noen timer om jeg ville se barnet, mener Inger Lise Balandin. Foto: Ola Karlsen/ABC Nyheter

– Det var ingen som nevnte mitt barn etter det, i forhold til hvordan ting gikk, sier hun.

En tante kom derimot på besøk og spurte om hun visste hva de ville gjøre med guttens kropp – om den ble brent eller noe annet.

– Det var jo en tung tanke at det skulle bli betraktet som avfall. I mitt hode var det ikke ukjent at man brukte å begrave dødfødte barn i andre graver. Jeg lå den uken og så i avisa. Den uka var det en eldre mann i Hammerfest som døde, så det var egentlig en trøst for meg at barnet lå der. Jeg trodde barnet lå der.

– Jeg måtte, ut fra den tiden, lage meg en historie og et bilde som var greit for meg, forteller Balandin.

Les også: Helene mistet det umistelige

Minst 45.000 døde barn

Det var først i 1967 at det ble opprettet et fødselsregister i Norge. Det året ble det notert 1572 såkalt peri­natalt døde barn. Fram til praksisen opphørte i 1985 er det der registrert nesten 20.000 barn som døde før den første uken var omme.

Hvis man går ut fra at det i de 16 årene som gikk før registeret kom på plass ikke var færre i samme situasjon, så er det snakk om ytterligere minst 25.000 tilfeller.

Til sammen tok med andre ord sykehusene hånd om minst 45.000 barn fra 1950 til 1985 da helsevesenets tenkemåte rundt sorg igjen hadde endret seg.

– Man må sette hendelsen inn i et bilde av hvordan samfunnet var, sier Inger Lise Baladin. I dag arbeider hun som klinikksjef for psykisk helsevern og rus ved Finnmarkssykehuset, og kan også se situasjonen fra helsevesenets side.

Saken fortsetter under bildet. 

Balandin, som i dag jobber som klinikksjef ved Finnmarkssykehuset, klarer nå å se situasjonen fra helsevesenets side. Foto: Ola Karlsen/ABC Nyheter 

– I ettertid ser jeg at vi var en del av systemet som var da. Kanskje var tanken at det beste var å ikke prate om barnet fordi det kunne gjøre vondt verre. Men man føler seg jo litt fattig i en slik situasjon, sier hun.

– Jeg tror det er tyngre å miste et barn som har levd, som du har møtt i live. Da har du også fått dén relasjonen til ungen. Og så har jeg ingen bitterhet i forhold til helsevesenet på den tiden. De som jobbet der, de gjorde det riktige ut fra den tiden.

Brukte dødt barn politisk

Som privatperson og klinikksjef er hun glad pasienter følges opp på en helt annerledes måte, hvor fødende både involveres og har sine nærmeste rundt seg. Inger Lise Balandin har også i mange år vært politiker, både lokalt og som vararepresentant på Stortinget for Arbeiderpartiet.

Saken fortsetter under bildet. 

I desember 2006 var debatten om Klinikk Alta tilspisset, og Inger Lise Balandin fortalte sin historie på et folkemøte i Hammerfest. Faksimile: Finnmark Dagblad 9. desember 2006

I 2006 var hun fylkesråd og satt i styret for Helse Finnmark. Under et folkemøte i Hammerfest ble hun provosert da byens politikere med Ap-ordføreren i spissen, argumenterte sterkt mot at det skulle bygges en klinikk i Alta. Hun fortalte da sin egen historie om hvordan det var å komme for sent fram til sykehuset i Hammerfest.

«Finnmark Dagblad» brukte hele førstesiden. Med bilde av Balandin slo de opp 9. desember: «Trakk dødt barn inn i sykehusdebatt». Den private historien og det store avisoppslaget vakte stor oppmerksomhet. Senere ba både redaktøren og ordføreren om unnskyldning.

– Men jeg har i ettertid tenkt at det var faktisk det jeg gjorde. Jeg brukte mitt eksempel for å vise et videre perspektiv, sier Balandin nå.

Hennes egne erfaringer har vært viktige for virket som politiker og samfunnsengasjert.

– Jeg har prøvd å være med å utvikle et annet samfunn med mer åpenhet og respekt i forhold til det å være ung og gravid, sier hun.

Sto skolerett

Det er også en annen opplevelse som sitter i henne – møtet hun hadde som nygravid 17-åring med en markant kristen lokal lege i Alta. Hans første spørsmål handlet ikke om tilstanden, men: «Er du gift?» Hun vil gjerne ha gitt sitt bidrag til at unge jenter ikke lenger må stå skolerett.

– Der har det nok skjedd en positiv utvikling.

Selv har Balandin tre friske voksne sønner, hvorav to ble født kort tid etter tapet, og fem barnebarn. Ekteparet var gift i mer enn førti år før mannen døde av kreft for få år siden. Hun har vurdert å sette opp et felles minnested for ham og gutten de mistet, men har latt det være med tanken.

– Selv om du har mistet et barn, så bærer du jo hele tiden det med deg. Det blir jo aldri borte. Men det har gått så mange år. Ting kan hvile slik de er. Sånn tenker jeg i dag, sier Inger Lise Balandin.

Denne saken ble først publisert på ABC Nyheter.