Det tok lang tid før Pelle-gruppas innsats ble hedret. 23. november 2013 ble det satt opp en minnestatue over gruppa. På bildet ser vi Sverre Kokkin hedret med klemmer og godord i den forbindelse. FOTO: ARNE OVE BERGO

I skyggen av tungtvannet

Pelle-gruppa gjennomførte en av krigens dristigste sabotasjeaksjoner på to verft på Aker brygge. – Dette anslaget hadde større praktisk betydning for utfallet av krigen enn tungtvannsaksjonen.

Det sier historiker Lars Borgersrud. Sverre Kokkin (89) fra Pelle-gruppa mener denne aksjonen burde fram i lyset.

Smuglet inn dynamitt

Natt til 23. november 1944 greide fem betrodde tillitsmenn og arbeidere å lure inn sprengstoff på de to verkstedene Aker og Nylands mekaniske verft.

– De smuglet inn dynamitt i lommer, matbokser og verktøyskrin. Eksplosjonen gjorde stor skade på skipene og verftet og var et viktig anslag mot okkupasjonsmakten, sier Sverre Kokkin.

89-åringen er en av de to siste gjenlevende fra Pelle-gruppa. Motstandsgruppa ble uglesett av det etablerte Norge etter krigen, fordi den var ledet av en kommunist.

Skipene var ment å frakte tyske soldater som trakk seg tilbake fra Østfronten, slik at de kunne ta del i kampene mot de allierte ved Ardenner-skogen. Historikere mener denne aksjonen kan ha hatt stor betydning for krigens gang.

– Aker-Nyland-aksjonen fikk større praktisk betydning for krigsutviklingen enn tungtvannsaksjonene på tross av stor ulikhet og langt mindre oppmerksomhet, sier krigshistoriker Lars Borgersrud.

– Det var andre grunner enn mangel på tungtvann som hindret tyskerne, men det kunne man ikke vite da. Aktører i krig forholder seg til hva de vet der og da.– Når det gjelder Aker og Nyland–aksjonen så vet vi at de rent praktisk førte til at tyskerne fikk økte vanskeligheter med å overføre Lapplands-armeen til Tyskland. Det var i underkant av 300.000 mann. Det er sannsynlig at dette fikk betydning for Ardenner-offensiven ved årsskiftet 1944–45, da tyskerne forsøkte å snu krigsutviklingen på vestfronten, sier Borgersrud.

Stor risiko

Arbeiderne som smuglet inn dynamitten til Aker- og Nyland-aksjonen greide å komme seg i sikkerhet til Sverige.

– De fem arbeiderne tok en stor risiko. Heldigvis hadde ikke tyskerne vakter med hunder som kunne luktet seg fram til sprengstoffet. De fem ble glemt og fikk aldri heder etter krigen. Det ligner ingenting. Tenk hvilken forskjell det er. Vi kan alle navnene til heltene fra tungtvannsaksjonen. Og Gunnar Sønsteby og Max Manus fikk heltestatus og medaljer. Det var flinke folk, men forskjellen på hvordan vi ble behandlet etter krigen var formidabel.

Kokkin forteller hvordan de ble mistenkeliggjort og mange av dem overvåket og nektet jobb etter krigen. Selv var han ikke kommunist.

– Da jeg og to klassekamerater ble spurt om jeg ville slåss mot Nasjonal Samling og tyskerne med våpen, sa vi ja med en gang, forteller Kokkin. Ragnar «Pelle» Sollie var med i Norges Kommunistiske Parti, men var ikke opptatt av partitilknytning da han rekrutterte folk til innsats sommeren 1944.

Bolivar

23. november 1944 ble seks tyske skip senket ved Aker brygge. FOTO: TEKNISK MUSEUM

 

Oppreising 69 år etter

Først 23. november 2013, 69 år etter skipssabotasjen, fikk de to gjenlevende fra Pelle-gruppa ordentlig oppreisning. I form av en statue på Aker Brygge. Da hadde det pågått en strid i flere år fordi noen ville ha en statue av Max Manus på Aker Brygge.

– Til da hadde vi bare trukket på skuldrene. Men da ble det fart i oss, når de ville plassere Max Manus der. Det var jo vår aksjon. Vi følte ingen skulle komme å frata oss æren for den.

– Dere ble stigmatisert og tidd i hjel etter krigen?– Ja, det var ubehagelig. flere av de andre regnet med det. Derfor snakket jeg lenge lite om hva jeg hadde vært med på, sier Kokkin.

Vanlige mennesker

– I norsk krigshistorie har man lagt vekt på de sabotasjeaksjonene som ble gjennomført og planlagt fra England, sier Lars Borgersrud.

– De ble trent opp til profesjonelle soldater av britene. Pelle-gruppa og Osvald-gruppas sabotører var vanlige mennesker som ikke hadde tilgang på våpen og utstyr, annet enn det de fikk tak. Deres innsats kan ikke vurderes på samme måte.

– Det må ha vært veldig mye vanskeligere å være sabotør og høre til de hjemlige gruppene. Å sammenligne dem som opererte hjemme uavhengig av Milorg blir vanskelig. Vanligvis var det arbeidere som saboterte sine egne bedrifter. Deres innsats må vurderes helt annerledes. De var vanlige nordmenn som hele tida levde i frykt for å bli tatt, sier Lars Borgersrud som mener det ikke er tvil om at Pelle-gruppa er blitt urettferdig behandlet i historien.

Sverre Kokkin tilhørte Ullevål hageby-gjengen av Pelle-gruppa.

– Vi hadde fått i oppgave å frakte to tonn dynamitt fra Sollihøgda til Oslo som del av aksjonen. Vi gjemte dynamitten i potetsekker. Da lastebilen ble stoppet i kontroll, så de bare poteter. Ved omlasting datt en av sekkene i bakken og sprakk og det rullet poteter og dynamitt ut på fortauet. Sjåføren ble fly forbanna, sier Kokkin med en liten latter. Han visste ikke hva han hadde vært med på.

– En av de mest dramatiske aksjonene Sverre Kokkin husker var en sabotasjeaksjon mot en mekanisk fabrikk på Fetsund sommeren 1944. – Engelskmennene hadde laget remedier som var bedre egnet enn dem vi drev med. Vi hadde dynamitt  med fenghetter og lunter av typen Reodor Felgen. Lunta gikk av for tidlig. Det var et under at jeg overlevde for han som tente på ble det småbiter igjen av. Jeg holdt vakt en og en halv meter unna. Mellom meg og dynamitten var en murvegg. Jeg ble begravd i murstein og støv. Reidar Formo hadde ordre om å avlive folk som ble såret og kunne risikere å snakke med tyskerne om de kom i deres klør. Han så meg heldigvis ikke. Jeg våknet til meg selv og greide å kave meg ut. Det sto to sykler igjen, og selv om jeg var såret greide jeg å komme meg hjem.

Infiltrert av Gestapo

– På senvinteren 1945 ble vi infiltrert. En av karene hadde en affære med en dame som viste seg å være betalt av Gestapo. Han hadde fått et vådeskudd i magen som hun rapporterte om. Da tok det ikke lang tid før gruppa sprakk. Han og broren ble raskt tauet inn av Gestapo.

– De holdt ikke under torturen. I løpet av halvannen time var Gestapo på vei hjem til oss. Min eldre søster, som var redaktør av en illegal avis, var ikke kommet hjem natten før. Det viste seg senere at hun var blitt arrestert. For sikkerhets skyld overnattet jeg derfor hos en venninne.

Reidar Formo var på besøk hos naboen over, da han hørte jernkledde støvler oppover trappa i oppgangen. Han rømte opp på loftet.

– Han skjønte det var rene rottefella og ikke noe blivende sted. Så han gikk ned til tredje etasje igjen og smøg seg ut et vindu. Han balanserte rundt på gesimsen til en leilighet i en annen oppgang. De ble svært overrasket over å få en mann inn gjennom vinduet. Vi greide å flykte til Sverige. Men tre av oss ble henrettet på Akershus og senere dumpet i fjorden.

Kokkin blir beveget når han forteller om Ludvig Hansen som ble 18 og var yngst i gruppa.

Han ble advart av en klassekamerat som var blitt tauet inn av Gestapo sammen med brødreparet. «Ikke gå hjem nå», sa han. «Dette spørsmålet har jeg tenkt på på forhånd. Jeg vil ikke at mine foreldre skal lide for det jeg gjør. Derfor skal jeg være der når de kommer», sa han.

Kokkin forteller om hele familier som ble arrestert og torturert.