Miljøvernminister Tine Sundtoft forteller at Norge blir ansett som et land som gjør mye for å få ned utslipp. Her fotografert med forhandlingsleder Aksel Brun. FOTO: MILJØVERNDEPARTEMENTET/NTB SCANPIX

I oppoverbakke mot klimaavtale

KLIMA: Miljøvernministeren håpet at det utskjelte klimatoppmøtet i Warszawa skulle medføre et større taktskifte. Klimaforsker mener ordet «bindende» skremmer landene vekk fra en ny, global klimaavtale.

- Det er for tidlig å si at det ser mørkt ut, men arbeidet med å få en global klimaavtale i 2015 vil skje i oppoverbakke, sier miljøvernminister Tine Sundtoft (H) til Dagsavisen.

Det virket fastlåst under FNs klimatoppmøte i Warszawa i Polen, som av flere er blitt beskrevet som mislykket. Men på overtid klarte møtet omsider å enes om grunnlaget for en ny klimaavtale, som etter planen skal inngås i Paris i 2015.

Frontene har vært steile mellom EU og USA på den ene siden og Kina, India og utviklingslandgruppen G77 på den andre, men de 190 landene er altså blitt enige om at:

* Alle land må arbeide for å begrense sine utslipp av klimagasser så raskt som mulig, ideelt sett innen første kvartal av 2015. Store utslippsnasjoner må bidra med kutt i utslippene, mens små og fattige nasjoner kan bidra på andre måter.

* Bevilgningene til det grønne fondet for klimatiltak i fattige land skal trappes opp. Hvor mye, er ikke tallfestet.

* Landene som regnes som fattige, krevde en ordning der de får kompensasjon hvis de blir utsatt for tap som følge av klimaendringer, men dette ble avvist. Det ble i stedet vedtatt å opprette en kunnskapsbank som skal se på følger av klimaendringer og hva man kan gjøre.

* Det ble også enighet om regler for finansiering av tiltak for bevaring av skog i u-land.

 

Fra plikt til bidrag

Forskningsleder ved Cicero, Senter for klimaforskning, Steffen Kallbekken var til stede under møtet og forteller at noen elementer av den nye avtalens innhold ble fjernet de siste timene.

- Nå kan vi enten få en juridisk bindende avtale i 2015 eller en ambisiøs avtale. Vi får ikke begge deler. I det landene har kommet fram til nå, har man skiftet ut ordet «forpliktelse» med ordet «bidrag». Det betyr at de er på vei mot en avtale som ligner på resultatet av møtet i København i 2009, som av mange ble kalt en fiasko, sier han.

Kallbekken mener det er ordet «bindende» som skremmer land fra å ville slutte seg til en avtale.

- For eksempel Kina gjør mye mer nasjonalt enn det de er villige til å forplikte seg til internasjonalt. Det handler om deres ønske om nasjonal suverenitet. Jeg er ikke sikker på om det er så viktig at avtalen skal være juridisk bindende. Vi ser at det uansett er vanskelig å sanksjonere når landene bryter bindende avtaler, sier han.

 

Japan og Australia

En avtale som ikke er bindende, har likevel en funksjon, mener Kallbekken.

- Vi skal ikke undervurdere hvordan slike avtaler bidrar til å sette klimapolitikken på dagsordenen nasjonalt. Et eksempel er hvordan EU kom med ambisiøse klimamål før det forrige møtet i København. På store klimatoppmøter forventes det at man har noe å vise fram, og det kan styrke innsatsen innad i hvert land, sier Kallbekken.

Han mener både USA og Kina gjør en del innenlands. Han er mer bekymret for at Japan annonserte under møtet at landet i stedet for å redusere utslippene sine med 25 prosent fram til 2020, heller ville øke dem med fire prosent.

- Både Japan og Australia har senket ambisjonene sine veldig. Australia skulle kutte fem prosent, men med den nye regjeringens planer følger en økning på 12 prosent. Når rike land går tilbake på sine løfter, brytes tilliten mellom landene ned, sier han.

 

- Intens politisk kamp

Miljøvernministeren forteller til Dagsavisen at hun dro til Warszawa med ønske om et taktskifte.

- Det forventede taktskiftet ble svakere enn forventet, men i forhold til hvordan det så ut natt til lørdag, mener jeg vi har en meningsfull beslutning om veien videre, sier hun.

Sundtoft mener det hadde vært lettere å få til en avtale i Paris i 2015 dersom formuleringene var klarere enn det møtet kom fram til i helgen.

- Vi hadde håpet på et høyere tempo, men møtet var preget av en intens politisk kamp om å oppheve skillet mellom u-landene og i-landene, der u-landene har krevd mer penger til klimafondet, mens i-landene har sagt at alle landene må være med på utslippskutt, sier hun.

Sundtoft peker på at FNs generalsekretær har invitert statslederne til møte i september 2014.

- Jo flere land som har gjort hjemmeleksen sin da, jo lysere ser det ut for en avtale i 2015. Mange land anerkjenner problemene, men mener andre enn dem selv skal bidra, sier hun.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no

 

 

Klimatoppmøtet

FNs 19. årlige klimakonferanse, COP 19, ble holdt fra 11. til 22. november i Polens hovedstad Warszawa. Forhandlere fra rundt 190 land deltok.

Ett av hovedtemaene var klimafinansiering. Det vil si støtte til u-landene så de kan tilpasse seg klimaendringer og få ned egne utslipp av klimagasser.

På COP 15 i København lovet industriland å skaffe 100 milliarder dollar (620 milliarder kroner) årlig fra 2020 til klimatiltak i fattige land.

Mesteparten av pengene skal administreres av det såkalte Grønne fondet, som har fått hovedkvarter i Sør-Korea. Foreløpig er det ikke kommet inn store beløp til fondet.

FN-forhandlingene er ment å føre til en global klimaavtale i Paris i 2015. Avtalen skal være forpliktende for alle land etter 2020, basert på deres økonomisk evne.

Målet med den nye avtalen er å begrense den globale oppvarmingen til høyst to grader over førindustrielt nivå for å unngå katastrofale klimaendringer.

(NTB)