Hva er egentlig et daddel-vedtak på Stortinget?

(Vi drar opp denne saken igjen, i forbindelse med at Siv Jensen fikk dadddel for SSB-håndteringen sin tirsdag).

Jeder Adel hat seinen Tadel. Enhver adel har en daddel.

Det skal bety at bak enhver stor formue står det en stor forbrytelse. Bare litt mildere. De er jo så forsiktige, tyskerne.

Det lavtyske ordet daddel, eller tadel, eventuelt zadel, avhengig av alderen på tyskeren du prater med, betyr noe sånt som mangel. Kritikk. Eller skyld. «En eller annen idiot må jo ha daddelen for dette», kunne man sagt, om man var for eksempel en borgbygger fra Schleswig-Holstein på jakt etter gjerningsmannen bak en uvanlig dårlig steinkonstruksjon.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, du skjønner. Denne ukas hotteste ord i det politiske Norge er også daddel. Eller avleggeren daddelvotum, eller daddelvedtak. En daddel er nemlig hva Sylvi Listhaug fikk i ansiktet i Stortinget torsdag.

Men en daddel er dessverre ikke en faktisk daddel. Det kunne jo selvsagt vært moro om Jette Christensen eller Bjørnar Moxnes fikk beskjed av stortingspresidenten om å reise seg opp og pælme en søt og brun liten frukt fra Midt-Østen i panna på landets sittende justisminister.

Les også: Sylvi Listhaug filleristet på Stortinget

Men en daddel er, i politisk språk, et kritikkvedtak. Når Stortinget vedtar kritikk av en statsråd, men ikke tør å løpe hele linja og vedta mistillit.

Begrepet daddelvotum er gammelt. Vi skal helt tilbake til førparlamentarisk tid. Da fantest det ikke noen sånn ting som mistillit. Det norske folk hadde enkelt og greit ikke muligheten til å kaste en minister. Det eneste vi kunne gjøre om vi var skikkelig forbanna var å spytte på det svenske flagget, eventuelt å sende en adresse (ja, det het visst det) til kongen i Stockholm.

Men vi kunne dadle. Et daddelvotum var en kritikk mot regjeringen. En slags fornærmelse. «Vi veit vi ikke kan gjøre noe med dette, men vi vil bare ha sagt at vi er skikkelig sure!» Så, på slutten av 1800-tallet, kom parlamentarismen til furet værbitt. Da fikk Stortinget bestemme hvem som skulle sitte i regjering. Og dermed fikk de også den virkelig gøyale rettigheten: Muligheten til å kaste folk ut av regjering. Det gjøres gjennom et mistillitsforslag.

Mistillit kalles det når Stortinget vedtar at de beklager noe. Mer skal det ikke til. Stortinget beklager at statsråden har oppført seg som han har: Vips, vekk me’a. Stortinget beklager at regjeringa har vedtatt et håpløst budsjett: Regjeringa må gå!

Det låter kanskje absurd, men som professor Fredrik Sejersted en gang så fint skreiv i Nytt Norsk Tidsskrift: Hvis Stortinget beklager at statsråden har rødt hår, så må statsråden gå av. Det er altså ikke innholdet det kommer an på. Det er formuleringa.

Når Stortinget vedtar at de beklager ett eller annet, så er det å betrakte som å gi vedkommende statsråd sparken.

Men det er jo litt kraftig da. Så hvis Stortinget ikke går så langt som å beklage noe, men i stedet bruker ordet «kritikkverdig», eventuelt sterkt kritikkverdig. Da flyr det dadler gjennom lufta. Da er det vedtatt kritikk, men ingen må gå.

Uansett. Etter at mistillitsforslaget kom inn, så forsvant daddelen ut av norsk politikk. Det var ikke lenger så hott å kritisere, når man i stedet kunne beklage (altså sparke). Daddelen dro i vei på en over hundre år lang ørkenvandring.

På en måte.

Men i 2002, da satte Stortinget ned et utvalg for å utrede Stortingets kontrollfunksjon. Det ble hetende Frøiland-utvalget, etter leder Ranveig Frøiland. Utvalget skulle se på alle sider av kontrollfunksjonen.

Det er mye interessant å si om hvordan kontroll- og konstitusjonskomiteen skal kontrollere regjering og myndighet. Men det er altså dadler som er tema for denne artikkelen. Og nettopp Frøiland-utvalget fant det i seg å hente daddelen fram fra glemselen.

«Etter utvalgets vurdering kan det være grunn til å blåse støv av kritikkvedtaket», skriver utvalget. De ville ha daddelen tilbake. De synes det kunne være praktisk med en parlamentarisk mulighet for å kritisere, men ikke kaste.

Litt tidligere hadde det blitt gjort et arbeid av nevnte professor Fredrik Sejersted. Han forsket på Stortingets kontrollfunksjon og skreiv i 2002 en doktorgradsoppgave kalt «Kontroll og konstitusjon». Der dokumenterte Sejersted at daddelen ikke på langt nær var død. Den bare ... øhh ... lukta sånn.

Daddelen var for så vidt i live fant Sejersted, men begrepet daddel var for­svunnet. Og det at man snakket om dadler (eller kritikkvedtak, om du vil) som noe eget, betydningsfullt.
Likevel har det i de siste femti årene vært en masse forskjellige kritikkforslag av en sittende minister. Man bare har ikke kalt det for dadler.

Frøiland-utvalget lyktes bra med å gjenopplive daddelen. Og det er derfor man denne uka snakket om nettopp dadler i sammenheng med en Facebook-post. Sylvi Listhaug har, etter hele oposisjonens mening, oppført seg upassende en justisminister. Dermed fikk hun kritikk. Eller dadler i panna.