Heltene på Utøya reddet liv

AUFs generalsekretær Tonje Brenna (25) ser to mennesker bli skutt rett ned når hun provosert strener ned mot ferjeleiet for å irettesette ungdommer hun tror leker med kinaputter. Upassende humor etter at det har gått av en bombe i Oslo, synes hun. Det er ikke kinaputter, men skuddsalver.

- De to faller rett i bakken som om de har fått støt, forteller Brenna i retten.

Hun møter samboeren til Monica Bøsei, den første Breivik drepte.

- «Løp for livet!» roper han. Brenna løper alt hun kan over teltplassen og ned på Kjærlighetsstien. En av de mange hun møter er ei ung jente som er skutt i skulderen. Det kommer blod ut av munnen hennes. På avstand ligger en AUF-er hun kjenner. «Vi får ikke gjort noe», sier en av guttene.

Tonje tenker at «jenta er så liten, hun klarer jeg å få med meg». En kø av ungdommer velger den bratte, leirete skrenten nedenfor Kjærlighetsstien. Tonje og den skadde jenta gjemmer seg bak en stein. Jenta begynner å bli kald, kritthvit og puster ujevnt. Så lander en person ved Tonjes føtter. Han er livløs og blør fra hodet. Så faller flere. Tonje tror først at de blir dyttet eller hopper uti vannet. Men de blir skutt ned.

- Det er lavvann. Jeg hører tydelig at de treffer land og stein idet de lander, sier Tonje Brenna.

Det eneste hun tenker på er å prøve å roe oss ned. Hun sier: «I morgen er vi hjemme. Varme. Da skal vi se lørdagsfilm og spise popkorn med foreldrene våre.»

Så går Breivik rolig vekk, mot skolestua. Så kommer han tilbake og begynner å skyte på nytt. Jord og stein løsner, mens døde ungdommer faller. En treffer Brenna i nakken. Breivik skyter og treffer steinen. så kommer han tilbake - mens hun egentlig føler seg overveldet av håpløshet, en følelse av å være fullstendig forlatt.

- Ingen visste jo at vi var der, sier hun.

Men hun og den hardt skadde jenta hun tok vare på overlever.

Smiler av «woho!»

Når Brenna skal til å fortelle om de lystige gledeshylene, Breiviks «woho!», hver gang han treffer et hode, trekker han på smilebåndet.

- Jeg fikk følelsen at han var i et dataspill, sier Tonje Brenna.

Også når redningsmannen Oddvar Hansen opplyser at livredde AUF-ere i frykt spør politibetjenter om de er ekte, smiler Breivik.

De hadde jo trodd på forkledningen hans og latt seg lure av politiskilt og merker.

Og han smiler bredt når han hører seg omtalt som «gærningen» når Bjørn Ihler (21), en av de overlevende AUF-erne, refererer at en politimann beroliget ungdommene med ordene: «Gærningen er tatt».

Da har Ihler tatt hånd om de to yngste Utøya-barna på åtte-ni år. Deres fedre, vaktmennene Trond Berntsen og Rune Havdal var blant de første Breivik skjøt og drepte.

Oddvar Hansen og kona bor helt nede ved Tyrifjorden, tre kilometer i luftlinje fra Utøya. De hører skyting på øya og er ute av døra på et blunk. Kaster seg i fiskebåten og bytter over i den raske motorbåten som ligger fortøyd lenger ute. Da har de allerede sett M/S Thorbjørn dra fra Utøya mot Sundvolden.

- Et helt uvanlig syn, forteller Hansen.

Uten tanke på egen sikkerhet begynner han og kona å redde ungdommer og frakte politi fra beredskapstroppen over til Utøya.

- Vi prioriterte å plukke opp tre jenter som var på svøm lengst unna land, og kjørte forbi flere ungdommer som svømte og vinket til oss nærmere land. Da vi kjørte forbi neste gang var ungdommene døde. Det var på denne spissen ved pumpehuset Breivik avsluttet, sier Hansen.

Flere ganger gjentar han at det var et tøft valg som har plaget ham og kona mye.

- Men vi greide ikke være over alt hele tida, sier Hansen som kjører vekk fra Utøya da Breivik skyter mot dem.

Ingen mening

Fram til klokka halv elleve om kvelden deltar paret i redningsarbeidet. Kvelden avsluttes med en runde rundt øya. Døde ungdommer ligger i klynger.

- For oss vanlige folk gir det ingen mening i å skyte unge folk, sier Hansen.

Film- og teaterstudenten Bjørn Ihler tok vare på to gutter på åtte år som så helt fortapte ut.

- På et tidspunkt lå jeg oppå den ene og holdt rundt munnen hans. Jeg var redd for at han skulle løpe av gårde i full panikk.

På sørspissen av øya kom Breivik opp bak Ihler. Han sa at han var fra politiet og at de var i sikkerhet. Da Breivik i stedet begynte å skyte kastet Ihler seg i vannet.

- Jeg reiste meg opp for å se hva som foregikk på land. Det var blod i vannet. Livløse kropper. Så siktet han på meg og fyrte av. Jeg følte det som sjelen forlot kroppen. Alt håp var ute. Nå kunne jeg dø.

Breivik bommet og Bjørn Ihler overlevde, men han sliter med studiene i Liverpool, konsentrasjonen, får flashbacks og kjenner tidvis en dyp sorg. Han har «krasjet» psykisk tre ganger siden 22. juli. Dagen etter, i jula - og i påsken.

- Klokka to en natt gikk jeg ut og ødela deler av hagen vår. Jeg måtte bare få det ut.

nina.johnsrud@dagsavisen.no