Hareide tapte, går av og etterlater seg et parti i krise

Selv ikke Knut Arild Hareides hode på blokka var nok. Høyresiden i KrF vinner fram, kaster sin egen partileder og vraker valgløftet om ikke å gå i regjering med Frp.

GARDERMOEN (Dagsavisen): Partileder Knut Arild Hareide ankommer det ekstraordinære landsmøtet i KrF omsluttet av en sirkel av pressefolk. Han blir stående noen meter foran scenen, uten å komme seg av flekken mens spørsmålene hagler i blitsregnet.

På nøyaktig samme måte avslutter han også det historiske landsmøtet. Underveis la han partiledervervet i potten, men høyresiden i partiet, anført av nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad, lot seg ikke rikke.

KrF faller inn i den borgerlige rekken bak Høyre, Venstre og Frp. Hareide går av som partileder, men strekker ut en hånd til sine banemenn.

– Jeg vet hva jeg har vært gjennom den siste tida, og jeg tror jeg vet hva dere har vært gjennom. Kjære Olaug og Kjell Ingolf. Jeg har sagt at jeg ikke har et vondt ord om dere, verken som mennesker, politikere eller partikolleger. Og det er flott at jeg kan si det etter disse ukene, sier Hareide i sine siste ord til landsmøtet, vel vitende om at Ropstad i flere uker har posisjonert seg for å ta over som leder av KrF.

Hareides ultimatum

KrF i slutten av 2018 er et splittet parti, men prøver å skjule det så langt det går. Landsmøtet sparkes i gang av en samlet ledertrio, Hareide og nestlederne Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad, som forteller om hva som er viktigst: KrFs politikk. Familien. Kampen mot sorteringssamfunnet, mot sosial nød. Det ligger fast, lover de tre, uansett hva som skjer i dag.

Men uansett hvor mange ganger «samhold» blir gjentatt fra talerstolen: Det som foregår på Scandic Hotel Gardermoen denne fredagen, er ikke bare en kamp om politisk veivalg. Det handler også om hvem som skal lede partiet.

Mot slutten av talen til partilederen kommer det: «Noen ord om min stilling, min posisjon».

– Vi er samlet for å gjøre et retningsvalg, ikke ledervalg. Men mange av dere har krevd en klargjøring fra meg om lederspørsmålet, og noen har sådd tvil om hva jeg gjør. Det mest ryddige er derfor å gjøre klart for dere alle hva jeg tenker, sier Hareide.

– Det er ikke rett for partiet at jeg leder partiet videre om landsmøtet velger annerledes enn det jeg ønsker. Jeg er med videre, men det er ikke rett at jeg er med videre som kaptein. Kapteinen må lede partiet med troverdighet, og være tydelig på at «dette tror jeg er det rette for Norge», sier han.

Ropstads ess i ermet

Ropstad går på talerstolen og takker Hareide:

– Knut Arild har gjort sitt ytterste for at det skal være veivalg, ikke partivalg. Jeg skjønner hans valg, men jeg synes det er trist. Knut Arild, du er partilederen vår. Jeg er sikker på at jeg har hele partiet i ryggen når jeg sier: Jeg er stolt over jobben du gjør.

Ropstad bruker stor plass på signalene fra Erna Solberg om at hun vil endre abortlovens paragraf 2c, den såkalte downs-paragrafen, og at Solberg vil skjerpe tilgangen til tvillingabort.

– Hva var signalet fra Arbeiderpartiet da dette kom på bordet, spør Ropstad, og svarer selv:

– Uaktuelt!

– Det vil være umulig å endre abortloven om partiet går til venstre, sier Ropstad.

Han sier ikke at regjeringspartiene Venstre og Frp ikke vil endre abortloven.

Tonen er satt. Det blir ikke primært en debatt om Erna eller Knut Arild. Det blir Knut Arild mot respekten for det ufødte liv. Da sliter selv en populær partileder.

Over og ut for veteran?

I lunsjpausen strømmer delegater og journalister forbi Solveig Gullteig, til daglig konsulent i stortingsgruppa til KrF, i dag ansvarlig for at bare akkrediterte kommer inn i konferansesalen.

Hun har jobbet på Stortinget i 35 år, og har sett en rekke partiledere. Gullteig liker Hareide, sier hun, men er redd for at det er over og ut for ham nå. Men hun liker Ropstad også, legger hun til.

Gullteig er likevel bekymret. Hun er 61 år, og har planlagt å stå i jobben til hun er 65, kanskje 67. Hun frykter at partiet hun har jobbet for et helt liv, ikke vil få plass på Stortinget etter neste valg.

– Ikke for det, sier Gullteig.

– Noen må jo rydde dødsboet. Det kan jeg kanskje gjøre til jeg blir pensjonist om alt går galt.

I lunsjpausen kan delegatene lese i VG om hektisk innsats om å snu delegater fra rødt til blått.

Et splittet parti

Tilbake i salen går debatten videre, i timevis, langs to linjer: Støtte til Hareide, eller om abortsak og «signalene fra Erna». Alle er saklige og maner til å holde partiet samlet, til å avstå fra høylytt feiring når resultatet er klart.

Det minner mer om besvergelser enn om dialog, og det går tydelig fram: KrF er et dypt splittet parti. Mellom en høyreside som mistror Arbeiderpartiet og frykter et «SV i vippeposisjon» og som «ikke mister nattesøvnen over dagens Frp-statsråder», og en venstreside som snakker om avstanden til Frp og nærheten til Sp.

Applausen er jevnt fordelt mellom de to sidene, og selv ikke et «helvete» fra en delegat fra Nord-Norge skaper aggressiv stemning.

Mot slutten?

Så skal det avgjøres. De to forslagene, til høyre eller til venstre, kommer opp på skjermen på scenen.

Det er et hav av forskjell mellom de to nesten likelydende forslagene, der «a» er Hareides forslag og «b» betyr å forhandle med regjeringen. Partilederens framtid ligger i potten. Resultatet kan avgjøre den politiske framtida til landet vårt i mange år.

Journalistene teller. Har noen flyttet seg? Kan Hareide ha snudd nok delegater til å vinne? Så blir det stille i salen.

– Da har vi et resultat, sier Hans Olav Syversen fra dirigentbenken.

Det er avgitt 190 stemmer, hvorav to blanke.

– 98 stemmer for alternativ b. For alternativ a er det avgitt 90 stemmer, leser Syversen.

En kvinne jubler bak i lokalet.

– Rolig, sier Syversen fra dirigentbenken.

– Da gir jeg ordet til Knut Arild Hareide.

Slutten

Det er en synlig preget partileder som snakker til partiet han nettopp har mistet. Men han sier:

– KrFs sjel ligger ikke i hvem vi samarbeider med.

Det er helt stille i salen når partilederen taler til landsmøtet for siste gang, og maner til samhold.