Justisminister Anders Anundsen i vandrehallen på Stortinget etter behandlingen av regjeringens forslag til endringer i utlendingsloven. FOTO: Ole Gunnar Onsøien/NTB scanpix

Frp får gjennomslag i asylpolitikken

KOMMENTAR: Mandag vedtok Stortinget en kraftig tilstramming i utlendingsloven.

Målet med loven er å sette en bremse på tilstrømmingen av asylsøkere fra Russland over grensestasjonen Storskog i Finnmark. Stortinget gjentar lovvedtaket i morgen. Loven er dermed oppe å stå fra fredag av.

Loven er riktig nok midlertidig. Stortinget tvang regjeringen til å gå med på at den skal vurderes på nytt om to år. Det kan ikke skjule det faktum at Frp og Høyre har fått oppslutning om sin harde asylpolitiske linje.

Justisdepartementet får nå adgang til å instruere Utlendingsnemnda (UNE). Da UNE ble opprettet i 1999 som en uavhengig klageinstans, en slags domstol, stemte Frp og Høyre mot. Omkampen vant Høyre og Frp denne uka.

KOMMENTAR: Frps råtasser setter premissene for norsk asylpolitikk (Arne Strand)

Loven gjør det mulig å fengsle flyktninger uten beskyttelsesbehov for deretter å sende dem raskt ut av landet. Det er umiskjennelig Frp-politikk.

Det ser også ut til at Frp og Høyre får flertall for andre tilstramminger i asylpolitikken. De parlamentariske lederne i de åtte stortingspartiene forhandlet i går om en større tilstrammingspakke, eller et asylforlik som noen, utenom Frp, har valgt å kalle det.

Utgangspunktet for forhandlingene i Stortinget er tilstramminger, og ikke i denne omgang integreringstiltak som «asylopposisjonen», KrF, Venstre, Miljøpartiet De Grønne (MDG) og SV har ivret for. Integreringspolitikken skal partiene forhandle om etter at de eventuelt er blitt enige om tilstrammingene.

LES OGSÅ: Mer tvang og flere byråkrater

Det er Frp som har definert denne rekkefølgen i forhandlingene. Frp som lå nede for telling etter kommunevalget, og som ble presset på plass av regjeringspartner Høyre og Stortinget i forbindelse med Syria-forliket, har fått sin revansj i asylpolitikken. Frp har initiativet, og partiet har lagt premissene for de siste dagenes asylforhandlinger.

Etter det jeg får opplyst har Ap og Sp bestemt seg for å støtte flere av Frp og Høyres tilstrammingstiltak. Ap og Sp har på sin side spilt inn flere tiltak som Frp vil gå med på. Jo, flere tilstrammingstiltak, jo bedre. Dermed er grunnmuren reist for en storkoalisjon i asylpolitikken mellom de blåblå regjeringspartiene Frp og Høyre og de to rødgrønne partiene Ap og Sp. Den tredje rødgrønne partneren, SV, betakker seg for å bli med for fullt i storkoalisjonen. Det gjør også Miljøpartiet De Grønne. I Stortinget regner man likevel med at både SV og MDG vil støtte noen av tilstrammingsforslagene.

KrF og Venstre har fått et problem. Også disse partiene vil stramme til, men de har store motforestillinger mot å sluke et opplegg som er designet av Frp. I valgkampen gikk begge langt i å argumentere for en liberal politikk med stor sympati for Syria-flyktningene. Nå må de hente seg inn igjen. KrF og Venstres ja til innstramminger kan ikke høres ut som et nei til å ta imot flyktninger fra Syria.

Det gjør situasjonen for KrF og Venstre litt enklere at flyktning­strømmen over Storskog har forvandlet seg til stormflo. Svært mange flyktninger kommer fra andre land enn Syria. Det er også åpenbart at flere av dem ikke har krav på beskyttelse. Det er enighet i Stortinget om at disse må sendes ut av landet raskest mulig. Men Stortinget må passe seg for å treffe vedtak som gjør at man kaster barna ut med badevannet. Hurtigheten må ikke gå ut over det saklige innholdet i vedtakene. Det kan få alvorlige følger for både asyl- og integreringspolitikken.

KOMMENTAR: Jernteppe mot øst (Arne Strand)

Ekspressbehandlingen av forandringene i utlendingsloven er ikke et eksempel til etterfølgelse. Det er god demokratisk tradisjon for at lovendringer og andre politiske vedtak skal være grundig forberedt. Hastverk er lastverk i vårt parlamentariske demokrati. Alle partier har et hovedansvar for å se til at Stortingets vedtak tåler tidens tann.

Det er greit at Stortinget forandrer en lov fordi den ikke lenger fungerer etter hensikten. Men det er ugreit dersom loven må forandres fordi det er begått saksbehandlingsfeil. I en presset tid i Stortinget er det lett å trå politisk feil med fatale følger for dem det gjelder.