Fra uspiselig til makker

- Før 1987 var Frp bare en irriterende kuriositet i Høyre, sier historiker Hallvard Notaker.

Han lener seg tilbake i en senneps­gul sofa mens han beskriver hvordan de fleste i Høyre ville ha minst mulig å gjøre med tidligere Frp-leder Carl I. Hagen og hans folk.

- Det var nok mange som følte det på samme måte etter 1987, men det var ikke lenger mulig å velge en slik strategi, sier han med henvisning til at Frp i 1987 fosset fram i lokalvalget.

I den nye boka «Opprør og moderasjon», fjerde bind av et historieverk om Høyre, forteller Notaker om Høyres plass i norsk politikk fra 1975 til 2005. Notaker beskriver tre tiår i Høyres historie preget av høyrebølge og et konstant arbeid med å stable på beina alternativer til høyre for Arbeiderpartiet. Men perioden er også preget av forholdet til Frp, og Notaker beskriver inngående hvordan Høyres forhold til sin potensielle regjeringspartner lenge var alt annet enn hjertelig.

Skulle demme opp

Notaker beskriver hvordan det ble umulig for Høyre å ikke forholde seg til Frp. Da partiet i 1989 fikk sitt nasjonale gjennombrudd var hver andre Frp-velger en frafallen Høyre-velger. Også i 1997 og 2005 var Høyre hovedleverandør av stemmer til Frp.

Det skulle demmes opp for velgerflukt til Carl I. Hagen. Samtidig holdt hensynet til sentrumspartiene, ifølge Notaker, igjen det som måtte ha eksistert av forsøk på å trekke Høyre nærmere Frp. For Høyre lekket ikke bare på høyreflanken, i 1997 var nettounderskuddet like stort til KrF som til Frp.

Notaker beskriver hvordan Carl I. Hagen ble sett på som upålitelig og opportunistisk, hvordan Høyre forsøkte å holde avstand til Frp på flere områder, og hvordan Frp ble oppfattet som uanstendig og uansvarlig, som noen som driver urent spill.

- Det var en forestilling om Frp som et parti som før eller senere måtte avsløres, sier Notaker.

Innvandring og økonomi

Historikeren peker på to områder som har vært viktig i forholdet mellom Høyre og Frp: Innvandring og økonomisk politikk.

- I innvandringspolitikken går Høyre gjennom en ganske smertefull prosess i nittiårene, der man finner ut at det er grenser hvor nært man kan gå uten å strekke sitt eget parti for langt, sier han og beskriver det såkalte innvandrerregnskapet som en «rikspolitisk lærepenge».

I den økonomiske politikken streker Notaker opp et skille ved Frps landsmøte i Bolkesjø i 1994, da liberalistene ble kastet ut av partiet.

- Før det var Høyre skeptiske til Frp fordi de var for liberalistiske, de var hjerterå, de ble omtalt i interne dokumenter som ekstreme i den økonomiske politikken, sier Notaker.

Ett eksempel er fra Høyres håndbok fra 1990, der det heter at Frp står for «en forstenet og kynisk liberalisme - uten menneskelig ansikt».

I andre halvdel av nittitallet vedvarte avstanden i den økonomiske politikken, men den endret ifølge Notaker karakter.

- Da er Høyres problem at Frp ønsker en ganske sterk statlig inngripen i mange deler av økonomien, sier Notaker, og viser til at Carl I. Hagen begynner å snakke om statlige næringsfond.

- Plutselig blir problemet med Frp at de er for statsvennlige, sier han og legger til at forholdet på sett og vis holdt seg konstant:

- De holder en konstant avstand til Frp, samtidig som de har økende behov for å samarbeide med dem. Dilemmaet bare vokser.

- Ikke en rett strek

Notaker sier han ikke helt skjønner hvordan noen i starten av 2000-tallet kunne mene at de to partiene skulle ha et omfattende forpliktende samarbeid.

- Jeg forstår ikke hvor kompromisspotensialet er, sier historikeren.

Notaker tror noen ønsker at Frp skal trekke Høyre mot høyre. Han tror også ønsket om å samarbeide med Frp appellerer til mange fordi man tenker at da blir det en balanse, med Høyre i midten, som kompromisset.

- Slik er det ikke. Politikken er ikke en rett strek, sier han, og legger til at det er en gedigen misforståelse å tro at det vil være en slags vektstang der Høyre blir stående på midten, i en perfekt balanse.

Notaker mener den viktigste drivkraften for borgerlig samarbeid er at de ikke har noe valg.

- Det har ikke endret seg. Høyre har ikke hatt noe flertall å gå til siden Willoch, sier han og karakteriserer Syse-regjeringen som et unntak som i stor grad skyldtes at Senterpartiet ville være med for å bremse EF-tilpasningen.

- De leter fortsatt etter en vei til flertall, det er drivkraften, sier han og legger til at det av og til overvurderes hvor mye de borgerlige partiene har til felles.

espen.lokeland-stai@dagsavisen.no