Innenriks

Farsfiguren som reddet jula for barnehjemsgutten Yngve Hågensen

Yngve Hågensen (80) var barnehjemsgutten som flyktet fra tyskerne. Så fikk han kjøre hest og slede til en julepyntet kirke – og en gave han aldri vil glemme.

Bilde 1 av 3

Fagforeningskjempen fikk en annerledes oppvekst, og har juleminner fra guttedagene som ikke involverer en far eller mor. Selv kjente han dog ikke på annerledesheten, som han delte med sin tre og et halvt år eldre bror. Hågensen savnet ingenting. Ei heller manglet han noe, syntes han. Han kjente ikke til en annen måte å feire jul.

– Men jeg tror nesten ikke jeg har rørt havregrøt siden jeg forlot barnehjemmet og tok jobb som visergutt i Halden som 14-åring, konstaterer han, og vi skal komme tilbake til hvorfor.

HUSKER NOE: – Mye fra barndommen er fortalt meg av broren min, forteller Yngve Hågensen. Men noe har brent seg fast på minnet.

50 foredrag

Den mangeårige så sterke og klare LO-lederen framstår fortsatt slik, selv om han drar på årene. Pensjonisten, som rundet 80 år i sommer, jobber fortsatt med liv og lyst. Hågensen deler erfaringer. Han er en støttespiller og en med påvirkningskraft. Folk lytter. Innen november var omme hadde han passert 50 foredrag i år.

– Jeg var nettopp på telefonen med Hans-Christian Gabrielsen (LO-leder, journ.anm.), for å få status om LO og Andøya. Jeg skal snart nordover på et nytt oppdrag, forteller Hågensen, i det han tar imot oss i den 60 kvadratmeter store leiligheten sin i Askim like før advent.

Her flyttet han inn for et halvt år siden sammen med den store pyntenissen (bildet) som innbyr til julestemning ute på gangen. Nissen var en gave han fikk i nettopp Askim for 30 år siden. Den har fulgt ham siden – også tilbake dit den kom fra og til Hågensens tolvte hjemkommune.

Tidligere LO-leder Yngve Hågensen i juleintervju med Dagsavisen Østfold.

Etter et hjerneslag for et par år siden, få år etter konas bortgang, fant Hågensen det best å kvitte seg med den større leiligheten i nabokommunen. Nærmere toget, og nærmere alt. Bilsertifikatet hang i en tynn tråd. Selv om Askim ikke akkurat er verdens navle, er den lille byen et knutepunkt i Indre Østfold, hvor mange heller vender nesa mot hovedstaden enn mot Glommas utløp.

Krig og eventyr

Året var 1940. Lille Yngve Hågensen (2) fra Vardø havnet på barnehjem og 2. verdenskrig nådde Norge. Tyskernes okkupasjon skulle sette sitt preg på oppveksten hans. Blant annet ble et hus han delte med de andre barnehjemsbarna truffet av bomberegnet over Berlevåg. De var på flukt nå, og det var blitt november i 1944. Historien om den dramatiske evakueringen sørover, fortalte Dagsavisen i 2016.

LES OGSÅ: Da norske barn måtte flykte

Men lille Yngve var også ute på et lite eventyr. På veien, nå seks år gammel, fikk den lille gutten se både tog og skog for første gang. Inntrykkene ble mange. Det toppet seg da barnehjemsdelegasjonen på drøyt 20 barn nådde Fåberg ved Lillehammer.

– Det var spesielt. Vi bodde på bondegård dette snaue året, hvor det var masse dyr og hestekjøring og greier. Mange av minnene fra barndommen og jula spesielt er det broren min som har fortalt meg. Og jeg er ikke alltid sikker på hva jeg husker selv. Men én ting har brent seg fast på minnet, i positiv forstand: Vi satt i en svær slede bak hestene på vei til julegudstjeneste i kirken det året. Det er noe av det jeg husker best, forteller han.

Den viktige bestyreren

De tre neste årene feiret Hågensen jul i Asker, før det ble Oslo et par år og til slutt Wøyen guttehjem i Bærum.

– Jeg syntes vi feiret jul som de fleste andre, med god mat og alt som hørte med. Men noen av årene var jo mot slutten av krigen og i tidlig etterkrigstid, og det var mange som slet da. Da tror jeg det heller var en fordel å feire jul på barnehjem enn at det var en ulempe. Men det var generelt mye grøt. Det var havresuppe og havregrøt. Det ble jeg lei av. De to årene i Oslo trivdes jeg ikke, og husker ikke noe særlig fra verken jula eller noe annet.

Flyttingen til Bærum ble et vendepunkt for ham.

– Bestyreren, Hermundrud, var mer enn en bestyrer. Litt på samme måte som «tante» Horsdal i nord. Han var en svær mann. Streng, men veldig rettferdig. Han var ikke så populær blant andre, men hadde en høy stjerne blant oss gutta. Blant annet tok han med dem som ikke kunne reise hjem på sommerferie ut på tur i seilbåten sin. Så ble det sommerferie likevel. Han var en romslig, omsorgsfull og nevenyttig kar, som var flink til å ta individuelle hensyn. Han bidro til at Wøyen ble noe helt spesielt for meg.

– Jula også?

– Ja, jeg fikk tidenes julegave, som han selv hadde ordnet med: Et par brukte hoppski! Hermundrud kappet dem til og lakkerte dem, så for meg var de helt nye. Jeg husker hvor stolt jeg var da jeg prøvde dem i Solbergbakken. Jeg følte selv at oppveksten min var ganske normal, jeg var med på ting som alle andre. Foruten speideren, både hoppet jeg på ski og spilte fotball. Jeg var ikke særlig god, men det var jævla moro!

Debuterer

Hågensen ser tilbake på barndomsjula som en avslappet, spennende og trygg tilværelse.

– Vi gikk rundt juletreet og sang, og ble som en stor familie med mange søsken. Vi hadde de samme ambisjonene som andre barn, og håpet å få noe til jul. Gaver fikk vi, men jeg vet ikke hvor de kom dem fra. De ble vel donert, antar jeg.

Mens han mimrer tilbake, nærmer det seg det årlige lutefisklaget med gamle venner i Oslo. Det er slik jula ringes inn. Lutefisklaget startet som en feiring av en forhandlingsseier i 1984. Siden har Hågensen og kameratgjengen vært tro mot tradisjonen. Nå, i en alder av 80 år, skal han også få oppleve å debutere som listekandidat til neste års kommunevalg – på 50. plass og nest sist på lista for det nye Indre Østfold Ap.

– Det er jo mest symbolsk. Men skjer det, at jeg blir valgt inn, er jeg selvsagt forberedt på å gjøre jobben, slutter Hågensen.

Mer fra Dagsavisen