Får ikke være pårørende til sin egen sønn

Ragnhild Johnsen Meldalen (71) og mannen Arne Ugedal (79) åpner døra til sitt hjem på Brandval, snaue to mil fra Kongsvinger. Vi har snakket sammen på telefon mange ganger, sendt e-poster fram og tilbake i ukevis.

For 30 år siden adopterte ekteparet en liten, traumatisert, kasteløs gutt som hadde vokst opp i slummen i India. De ville gi gutten et trygt og godt liv og mente selv at de var godt egnet for oppgaven.

På ungdomsskolen fikk sønnen diagnosen moderat psykisk utviklingshemning. I dag bor han i en privat institusjonsbolig mange mil unna foreldrenes hus.

For litt over et år siden vedtok Kongsvinger kommune at vergen skal være sønnens nærmeste pårørende. Fylkesmannen har avvist foreldrenes klage.

Avisa Glåmdalen har skrevet om ekteparets kamp mot kommune og stat i flere runder. Ingenting har skjedd. Ingen lokalpolitikere har kommet på banen. Kongsvinger kommune vil ikke si noe som helst om saken og viser til taushetsplikten.

Foreldrenes advokat, Helge Hjort, har jobbet med saken siden 2003 og greier ikke å slippe den.

– Ingen sak har tatt fra meg så mange illusjoner om Fylkesmannen som objektiv og kritisk tilsynsmakt, sier han.

Hjort mener saken er et «ekstremt eksempel» på hvordan staten kan ta fra foreldre omsorgen for sine barn og at den går til kjernen av det han mener er galt med dagens vergemålsordning.

– Denne saken er nok det groveste jeg har sett, og det er summen av alt myndighetene har gjort, som gjør dette til en svært alvorlig sak, sier Hjort.

Les også: 10 millioner til å undersøke vergesaker

Kampen for Karl

Spørsmålene har hopet seg opp. Er det noe foreldrene ikke har fortalt? Er det virkelig mulig at kommune og stat kan nekte dem å være pårørende til sin egen sønn om de ikke har gjort noe alvorlig galt? Skal ikke foreldre til voksne, syke barn ha noe å si når en verge utnevnes eller om hvor barnet skal bo? Og hvorfor søkte vergen om at sønnens leilighet i foreldrenes hus skal selges?

Ragnhild og Arne gjør det klart at de vil fortelle alt, svare på alt. De sier de ikke har noen ting å skjule og at det bare er å grave. Deres eneste mål er at sønnen skal få et bedre liv. I samråd med foreldrene har vi valgt å kalle sønnen for «Karl», siden det navnet er brukt i saker som har vært skrevet om ham tidligere.

Inne på sitt kontor har Ragnhild 17 store ringpermer med dokumentasjon på alt som har skjedd i saken som har vart i over 15 år. I tillegg har hun 11 permer med notater fra telefonsamtaler. Ragnhild og Arne mener de ikke har fått noen dokumentasjon som skulle tilsi at de nå nektes informasjon om alt som angår sønnen. Gjennom sin advokat har de klaget på en rekke vedtak, men etter at de mistet pårørendestatusen, anses de ikke lenger for å være part i saken.

– Når vi som er hans nærmeste blir spilt helt ut på sidelinjen, står sønnen vår forsvarsløs tilbake. Vi kan ikke godta at vi ikke skal ha noe med ham å gjøre. Vi kan ikke gi opp.

– Usigelig vondt

Hver uke kjører Ragnhild halvannen time til sønnens bolig og henter ham så han skal få være noen timer hjemme. Når sønnen kommer hjem, bruker han tid på å forsikre seg om at Ragnhild og Arne fortsatt er hans foreldre og at de er glade i ham. Når han får bekreftelsen, roer han seg ned. Foreldrene snakker også med ham på telefon så godt som daglig.

For hvert år som har gått, har de blitt mer og mer bekymret for sønnens helsetilstand, men de får ikke innsyn i hva slags medisiner han får eller hva slags helsemessige vurderinger som blir gjort. Sønnen har flere psykiatriske diagnoser. De ansatte ved den private omsorgsinstitusjonen passer på ham døgnet rundt. Foreldrene har vært opptatt av at Karl skal få et langvarig behandlingstilbud, mer aktiviteter og større medbestemmelse over sin egen hverdag.

– Han er så redd. Det har vært så mye tvangsbruk. Han går på kraftige medisiner, og vi ser at han brytes ned. Han blir fotfulgt til alle døgnets tider og har ikke noe han skulle ha sagt, sier Ragnhild og legger til:

– Det har vært usigelig vondt å se hvordan livskvaliteten hans har blitt redusert de siste årene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fra Kolkata til Kongsvinger

Foreldrene hentet Karl på Fornebu i 1988. De har fortalt at gategutten fra Kolkata brukte lang tid på å bli trygg i nye omgivelser, men at han knyttet seg sterkt til dem og storfamilien.

– Familien har alltid vært viktig for ham, derfor er det så fælt at han skal miste den, sier Ragnhild.

De beskriver sønnen som en person med veldig mye empati, som ser når noen har det vanskelig og trøster.

Sønnen, som nå er over 40 år, fikk mye undervisning alene på skolen. Ragnhild og Arne skryter av lærerne som hjalp ham og tok vare på ham.

– Det var ingen enkel, oppstaket vei for ham, men han var flink til å forholde seg til situasjoner som oppsto, og problemene løste vi som best vi kunne sammen med ham. Det er klart at det var en enorm overgang fra gata i Kolkata.

På ungdomsskolen og videregående skole fikk sønnen psykiske problemer og sluttet til slutt på skolen.

Ragnhild og Arne er begge lærere og har jobbet med barn i hele sitt yrkesliv. De har stilt seg undrende til at han fikk diagnosen moderat psykisk utviklingshemning. Hadde han fått diagnosen lettere psykisk utviklingshemning, ville han hatt flere rettigheter.

– Vi har først og fremst sett at han har psykiske problemer og at han har lærevansker, sier Arne.

Foreldrene vil at uavhengige eksperter skal gjøre en ny vurdering av sønnens helsetilstand og botilbud.

Les også: «Karl»-saken: – Et enormt maktmisbruk

– Grove beskyldninger

I vedtaket som handler om pårørenderollen, skriver kommunen at foreldrene ivaretar «de personlige og sosiale relasjoner til bruker», men at de ikke ser «helheten i hans sykdomsbilde og de behov han har når det gjelder dette». Fylkesmannen skriver at den er kjent med hva som legges i dette og viser til at kommunen har beskrevet flere situasjoner som de mener har påført «pasienten» vesentlig skade. Det vises blant annet til at foreldrene har tatt med sønnen til lege uten å informere boligen, at han ikke har blitt skikkelig ivaretatt med tanke på medisinbruk når han har vært hjemme, at foreldrene har skaffet til veie finansiering til bolig i sønnens navn med tanke på flytting og at de har latt ham medvirke i en TV-dokumentar om sitt liv (dokumentaren har aldri blitt vist på TV, jou.anm.).

Ragnhild og Arne bare rister på hodet av disse beskyldningene. Både de og advokaten mener beskyldningene er grunnløse og tilbakevist.

– Vi beskyldes for alvorlige forhold som omsorgssvikt og at vi påfører ham skade. Dette er grove beskyldninger, men vi får ikke innsyn i dokumentasjonen. Tenk at de beskylder oss for å ta ham med til doktor! Vi varslet boligen da vi gjorde det.

At de ikke ivaretar ham med tanke på medisinbruk, avviser de også på det sterkeste. De kan huske en gang da det var noe som ikke stemte med de vanlige medisinene og at det en gang var tomt i dosetten da han kom, men i begge tilfellene kontaktet de boligen om dette. Ragnhild forteller at de har jobbet for at sønnen skal få tettere oppfølging av psykolog når det gjelder sønnens psykiske problemer, men at de ikke har kommet noen vei.

– Det er i hvert fall ikke vi som står i veien for at Karl skal få medisinsk eller psykiatrisk hjelp.

At disse episodene skulle tilsi at de ikke kan være pårørende, er utenfor deres fatteevne.

– En ting er at vi blir fratatt pårørenderollen, men det er mer alvorlig at Karl fratas sine foreldre. Han oppnådde det mange gatebarn drømmer om – å få en familie som bryr seg, men det mener myndighetene at han ikke skal ha lov til. De mener at en fremmed mann (vergen, jou.anm.) skal være hans nærmeste pårørende. Med Karls bakgrunn, er det grusomt at dette kunne skje, sier Ragnhild.

Les også: Grep inn da «Ole» (92) ikke lenger hadde klær til å gå ut

Vergeklagen

Foreldrene vil bytte ut vergen til Karl. Heller ikke her har de kommet noen vei. Karl er fratatt sin samtykkekompetanse. Kommunen og Fylkesmannen mener han til enhver tid vil føye seg etter den som spør ham og at «hans svar vil gjenspeile hvem som spør». Det vises her til vurderinger som fagpersoner har gjort.

Advokat Hjort mener myndighetene har brutt vergemålsloven. I sine klager har han vist til at vergehaver skal samtykke i opprettelsen av vergemål og at vergemål ikke kan opprettes i strid med vergehavers reelle vilje, «selv om han ikke forstår hva et samtykke til å opprette vergemål innebærer». Både advokaten og foreldrene mener Karl har gitt klart uttrykk for at han vil ha sin mor som verge når han har blitt spurt.

– Det utrolige er at Fylkesmannen har vært på besøk hos Karl og spurt ham. Da har han sagt at han vil ha mor. Når jeg har konfrontert Fylkesmannen med dette, får jeg til svar at dette er taushetsbelagt informasjon. De gjør seg selv uangripelige. Her har man etablert et system som har gått seg helt vill og som ikke tjener menneskene, sier Hjort.

Fylkesmannen står på sitt, og foreldrene får heller ikke innsyn i dokumentasjonen bak vergebeslutningen. I et krast brev til Fylkesmannen etter det siste avslaget om innsyn i dokumentasjonen og sønnens ønske om å ha mor til verge, skriver Hjort:

«Fylkesmannen i Hedmark gir med disse to vedtak oppskriften på hvordan de facto overta omsorgen for et menneske med nedsatt funksjonsevne: En offentlig verge oppnevnes i stedet for den Karl (byttet ut hans egentlige navn, jou.anm.) ønsker. Klagen fra foreldrene avvises. Deres innsynskrav avslås. En vurdering av Karls samtykke-evne innhentes, som det ikke gis innsyn i. Alle vedtak bygger på faktiske opplysninger klager ikke får se eller ta til motmæle mot. Vergen erklæres så for Karls nærmeste pårørende.»

Les også: Psykologforeningen slår alarm: Nok er nok, Høie

Ulykken som endret alt

I 1999 bygget foreldrene et nytt hus der Karl fikk sin egen leilighet, som han selv eier. Der ble han boende til 2004. I denne perioden fikk han prøve seg som assistent i ulike tilpassede jobber. I 2004 brakk Ragnhild ryggen i en hogstulykke og ble liggende på sykehus i flere måneder.

– Det ble en større tragedie for Karl enn for meg, og det var denne ulykken som startet en nedadgående spiral for ham, sier Ragnhild i dag.

De skjønte at de ikke kunne gi Karl den nødvendige hjelpen. Arne har slitt med hjerteproblemer i mange år og var ikke i stand til å ta seg av sønnen alene da kona var syk.

– Vi så at det ble for mye for oss og gikk med på at han skulle flytte til en annen bolig fordi han skulle få omsorg der. Vi trodde det skulle bli en hjelp for ham.

Foreldrene så raskt at sønnen ble mer urolig da han måtte flytte hjemmefra. Botilbudet var også noe helt annet enn hva de hadde sett for seg. De reagerte på mye og kom på kant med både kommunen og institusjonen.

– Karl ble dårligere og fikk ikke den omsorgen og oppfølgingen han var blitt lovet, sier Ragnhild.

Etter hvert fikk de også samarbeidsproblemer med hjelpevergen, som det den gang het.

I 2012 ble sønnen flyttet til stedet han bor i dag. Året etter ble den nye vergemålsloven innført. Tidligere var det kommunene som oppnevnte verger, nå ble dette ansvaret flyttet til egne vergemålsavdelinger hos Fylkesmannen.

I 2014 ble det utnevnt en ny verge til sønnen som var helt ukjent for foreldrene. Ragnhild og Arne forteller at de aldri har hatt noe godt samarbeid med vergen, som de mener ikke snakker sønnens sak. Det de har reagert mest på er at vergen søkte om at sønnens leilighet i deres hus skal selges. Fylkesmannen har godkjent salget. Ragnhild og Arne kommer aldri til å godta at det skjer.

De forteller hvor viktig leiligheten er for sønnen. Når han er på besøk, spiser de alltid et måltid nede hos ham og Karl sjekker alltid at alle tingene er på plass.

Advokat Helge Hjort har klaget på vedtaket.

– Jeg ser ingen annen grunn enn at man ønsker å avskjære forbindelsen til foreldrene. Saken er endelig avgjort, og her er Statens sivilrettsforvaltning helt på kommunen og Fylkesmannens side, sier Hjort.

Foreldrene mener sønnen må få en ny verge hvis situasjonen skal løse seg – en verge som de kan være med på å velge sammen med sønnen.

Det er Einar Olav Skogholt som er verge for sønnen. Dagsavisen har framlagt kritikken fra foreldrene.

– Hvorfor besluttet du at leiligheten skal selges?

– Det er ikke jeg som har besluttet det. Det er Fylkesmannen som tar avgjørelsen.

– Men det var du som sendte inn søknaden?

– Dette er diskutert i flere møter, men det er en sak som avgjøres av Fylkesmannen.

– Fylkesmannen har godkjent salget. Når skal leiligheten selges?

– Det er det ikke tatt noen beslutning på.

Skogholt gjør det klart at han som verge ikke kan uttale seg om forhold som angår Karl.

– Jeg bistår ham så godt jeg kan. Det er alt jeg kan si.

Les også: Kongen av Hudøy

Davids kamp mot Goliat

Hjort hos advokatfirmaet Sulland forteller at han ble kontaktet av foreldrene i 2003. Da fikk han omgjort et vedtak om at Karl måtte flytte fra foreldrenes hjem til et kommunalt bofellesskap.

– Det ble starten på en krig mellom kommunen og foreldrene, sier Hjort.

Han lister opp en rekke vedtak som han mener viser at foreldrene er utsatt for maktmisbruk.

– For en del år siden forsøkte man uten lovhjemmel å begrense foreldrenes mulighet til å besøke sitt barn. Det er blitt gjort feil på feil på feil.

Han har beskrevet saken som Davids kamp mot Goliat, og Hjort har aldri vært i tvil om at foreldrenes eneste mål er at sønnen skal få et bedre liv.

– Hovedspørsmålet er: Hvorfor må Karl være der han er? Han trives ikke, og jeg oppfatter at han er oppbevart – jeg har ikke sett noe som kan tyde på en ambisjon om å drive selvutvikling for ham. Et ordentlig botilbud ville gjort en fantastisk forskjell, og han trenger et langvarig behandlingstilbud. Det jeg spør meg, er: Hva er målsettingen?

Advokaten mener det er viktig å få saken belyst, og han understreker at dette ikke er en enkelthistorie.

– Denne saken er ekstrem, men jeg jobber med flere lignende saker der pårørende er satt på sidelinjen. Vergemålsreformen ble en katastrofal omlegging. Fordi den er blitt elendig håndtert av fylkesmennene. Jeg kan heller ikke se at mye har skjedd etter Tolga-saken.

Saken om salg av bolig er altså endelig avgjort av Statens sivilrettsforvaltning, som har det overordnede ansvaret for vergemålsordningen. Det samme er pårørendespørsmålet. Valg av verge og spørsmålet om hvorvidt foreldrene skal få innsyn i den saken, skal vurderes av Statens sivilrettsforvaltning.

Hjort mener saken ikke kan få noen løsning om ikke kommunen og Fylkesmannen kommer foreldrene i møte.

– Løsningen med vergen er dømt til å mislykkes. Karl tvinges til å ha delt lojalitet, som er ødeleggende for ham. Utfordringen er å finne et bedre botilbud, men den tanken vil ikke kommunen være med på.

Hjort mener det saken egentlig burde handle om, er at Karl skal ha størst mulig innflytelse på sitt eget liv.

– De offentlige instanser har som oppgave å gjøre livet best mulig, men det er gjort så lite. I stedet har man brukt masse ressurser på å motarbeide foreldrene og tegne et bunnfalskt bilde av at de ikke vil ham vel. Det faller så til de grader på sin egen urimelighet, sier han og legger til:

– Beskyldningene er så lite konkrete – det er et taushetsregime som rår, og de kan ikke ta til motmæle siden de er utdefinert som pårørende.

Hjort håper nå at Sivilombudsmannen vil komme med en uttalelse som kritiserer «overkjøringen instansene som har vurdert saken har gjort av Karl og hans foreldre».

– Ingen ser ut til å ta innover seg hvor skadelig denne saken er og har vært for sønnen. Han er presset inn i en voldsom lojalitetskonflikt over år. Det er utrolig ufaglig å ikke gjøre noe med det. Her har prestisjen gått over alle andre hensyn.

Les tilsvaret til Fylkesmannen lenger ned i saken.

Har planen klar

Hjemme på Brandval henter Ragnhild fram en ny perm fra sitt kontor og viser fram tegninger av et hus. For flere år siden tok foreldrene kontakt med en annen kommune for å ha en plan klar hvis de skulle vinne fram med sin sak. De ønsker å bygge et nytt hus til sønnen i denne kommunen og benytte seg av ordningen brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Ragnhild og Arne mener også at sønnen må få en helt annen psykiatrisk oppfølging og at han må aktiviseres mye mer enn hva som er tilfellet i dag. De forteller at de ble møtt på en helt annen måte i den andre kommunen og at de med en gang følte seg velkommen. I denne kommunen har de også funnet en tomt. Ragnhild viser også fram tegninger som sønnen har tegnet av sitt drømmehus.

– Det er et under at han har holdt ut, sier hun.

– Han mistet foreldrene sine i ung alder. Tenk å bli fratatt foreldrene på nytt, gjennom et kommunalt vedtak. Det er en tragedie.

Arne forteller at de aldri har brukt makt når sønnen har vært hjemme og at Karl ikke har vært voldelig på noe vis. De stusser derfor over at han i dag lever under det de beskriver som et strengt kontrollregime.

Ragnhild og Arne gjør det klart at deres egen helse også har begynt å skrante som følge av all motstanden de har møtt.

– Det er ikke bare et overgrep mot vår sønn, men også mot oss. Det er et faktum at Karl er sykere enn han var da han kom til stedet han lever i dag. Da må noen spørre hva som kan gjøres.

De har gått gjennom alt saken handler om utallige ganger. De har spurt seg selv om det kan ha noe med deres kristne tro å gjøre. Sønnen er også kristen. Men de er klare på at de aldri har presset Karl til å være med på religiøse aktiviteter og at det var han selv som bestemte at han ville døpes. Likevel lurer de på om noen har noe imot dem fordi de er kristne.

Slike spørsmål surrer i hodet, de får ikke fred – for de klarer ikke å finne noe godt svar på hvorfor de ikke blir hørt.

Ragnhild sier til slutt:

– Jeg er klar over at jeg er mamma – en hønemor. Men foreldre er vi, og det blir vi livet ut. Vi kommer aldri til å forlate ham.

– Ikke mulig å gi ut svar

Kongsvinger kommune vil ikke uttale seg om saken. Fylkesmannen i Innlandet mener den er grundig utredet og håndtert «i tråd med god forvaltningsskikk».

Ragnhild Johnsen Meldalen og Arne Ugedal har samtykket til at Kongsvinger kommune kan uttale seg om dem. Men Cathrine Pedersen, kommunalsjef for helse og omsorg, har gjort det klart at en samtykkeerklæring fra foreldrene ikke kan oppheve kommunens taushetsplikt i saken. Dagsavisen har likevel sendt en rekke spørsmål og framlagt kritikken fra foreldrene og advokaten. Pedersen har ikke svart på spørsmålene, men skriver dette i en e-post:

– Taushetsplikten er til hinder for at vi som kommune kan kommentere denne saken spesielt. På generelt grunnlag kan jeg imidlertid si følgende: Pårørende er et definert begrep i pasient- og brukerrettighetsloven. Dette er ofte en person i nærmeste familie, men kan også av ulike årsaker og vurderinger være verge eller en annen person utenfor familien. Informasjon om pasient eller bruker kan gis til pårørende når forholdene er slik loven beskriver. Kommunen forholder seg til disse reglene.

Hun skriver vider at «dersom kommunen mottar bekymringer knyttet til en brukers tjenestetilbud, vil disse bli undersøkt i tråd med våre retningslinjer og vår praksis».

Fylkesmannen

Det er Fylkesmannen i Innlandet som er tilsynsmyndighet. Fylkesmannen utnevner også verge og har ansvaret for å følge opp vergen. Bernhard A. Caspari, avdelingsdirektør hos Fylkesmannen, har svart på spørsmål per e-post.

– Fylkesmannen har opprettholdt kommunens vedtak om at vergen skal være nærmeste pårørende. Det vises til situasjoner der kommunen mener at foreldrene har påført sønnen «vesentlig skade». Både foreldrene og advokaten mener beskyldningene er grunnløse og tilbakevist. Hvorfor legger dere ikke fram mer dokumentasjon når det er så stor uenighet?

– I dette tilfellet er informasjon som handler om tjenestemottaker så tett sammenstilt med opplysningene som handler om foreldrene, at det ikke vil være mulig å gi ut denne informasjonen.

– Er det vanlig praksis at slike anklager ikke begrunnes med mer dokumentasjon?

– Siden foreldrene ikke er nærmeste pårørende, kan det heller ikke legges frem dokumentasjon som inneholder sensitive opplysninger om sønnen til dem, jamfør forvaltningslovens paragraf 13. Slike personlige opplysninger kan heller ikke gis til pressen, da dette også er unntatt fra innsyn etter offentlegsloven.

– Hvordan har dere ettergått kommunens påstander?

– Vi har fulgt vanlige saksbehandlingsregler med opplysning av saken, og i kapittel 9-saker gjøres det grundige vurderinger på bakgrunn av fyldig dokumentasjon innhentet fra kommunen. Vi har en langvarig og ensartet praksis på dette, og bekrefter at det også ble gjort i dette tilfellet.

Vergespørsmålet

– Hjort mener myndighetene brøt vergemålsloven da nåværende verge ble utnevnt. Både advokaten og foreldrene mener Karl har gitt klart uttrykk for at han vil ha sin mor som verge. Har Karl sagt til dere at han vil ha mor som verge?

– Vi kan bekrefte at Fylkesmannen ved flere anledninger har besøkt vedkommende. I slike samtaler er det naturlig å spørre om hvem vergehaver ønsker skal være verge, hvordan mandat ønsker man vergen skal ha, hvordan relasjonen er og så videre. Han har svart positivt på at han trives med den vergen han har i dag. Vi har også fått bekreftet det positive forholdet mellom vergehaver og hans verge fra andre.

– Karl er fratatt sin samtykkekompetanse. Hva betyr det i praksis?

– Samtykkekompetanse er først og fremst en medisinsk vurdering knyttet opp mot diagnose. Vurderingen med hensyn til samtykkekompetanse i ulike spørsmål legges til grunn i den videre saksbehandlingen. Det vil si at det ikke er et vedtak som fattes.

– Det har åpenbart vært samarbeidsproblemer mellom foreldrene og vergen i mange år. Hvorfor mener dere at dagens verge er rett mann til oppdraget?

– Når Fylkesmannen oppnevner verger så foretas det en kredittsjekk og innhenting av vandelsattest. I tillegg foretas det en generell og konkret egnethetsvurdering av vergen. Egnethet kan blant annet være med hensyn til menneskelige egenskaper som samarbeid med vergehaver, pårørende, helsepersonell, ulike samarbeidspersoner/organer, Fylkesmannen og så videre. I tillegg er det viktig å vise empati, være god på dialog med brukergruppen.

– Har det ingen betydning hva de nærmeste pårørende måtte mene?

– Innspill og ønsker fra nærmeste pårørende er en viktig del av informasjonsinnhentingen for å kunne foreta en best mulig saksbehandling. På samme måte som det innhentes informasjon fra kommunene, helsepersonell, vergen og så videre. All informasjon vurderes og blir en del av helhetsbildet i saksbehandlingen. Vi viser videre til rundskriv om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Her vises til pasient- og brukerrettighetslovens definisjon av nærmeste pårørende. Det fremgår at man må se hen til formålet med rollen og at dette primært er å ivareta pasientens rettssikkerhet og interesser for øvrig. Foreldrene er fullt berettiget til å fremme sine synspunkter på lik linje med andre, men det er vergen som nå skal ivareta rettssikkerheten og interessene for tjenestemottakeren.

– Hvordan begrunner dere at det er best for sønnen at foreldrene ikke skal ha innsyn i forhold som angår ham?

– Det foreligger taushetsplikt om den enkeltes personlige forhold/helse. Så lenge foreldrene ikke er å regne som nærmeste pårørende, har de heller ikke rett til innsyn i forhold som vedrører ham, jamfør pasient- og brukerrettighetsloven paragraf 1-3 b. Da vergen er hans nærmeste pårørende, er det derfor vergen som kan få innsyn i forhold som angår ham.

– Hvor vanlig er det at foreldre ikke får informasjon om forhold som angår barna når Fylkesmannen har utnevnt en verge?

– Informasjon om personlige forhold er taushetsbelagt. Forhold vedrørende vergemål er stort sett svært personlig. Det innebærer at Fylkesmannen ikke kan/skal gi informasjon om voksne vergehavere til deres foreldre eller andre.

Leilighetssalget

– Dere har også godkjent at leiligheten til Karl skal selges. Hvorfor?

– En verge må ha samtykke fra Fylkesmannen til å foreta visse disposisjoner, blant annet salg av fast eiendom. Vergen må vurdere konkret ut fra vergehavers ønsker/vilje, behov, økonomiske situasjon og så videre om hva som er til beste for vergehaver.

– Foreldrene har reagert både på bruken av tvang og forholdene sønnen lever under mer generelt opp gjennom årene. De mener det er et faktum at han er blitt sykere, men at vergen ikke snakker sønnens sak. Hvordan har dere fulgt opp alle bekymringsmeldingene som har kommet?

– Fylkesmannen har gode rutiner for å følge opp bekymringsmeldinger. Dette følges alltid umiddelbart opp i tråd med vårt regelverk og interne saksbehandlingsregler. Vergen står under tilsyn fra Fylkesmannen. Vergen skal søke råd og veiledning hos Fylkesmannen når det er behov for det. Vi har tett kontakt med våre verger, særlig i krevende saker.

– Advokat Hjort mener det har gått prestisje i saken og at de offentlige instansene ikke har tatt inn over seg hva slags påkjenning det har vært for sønnen å stå i en lojalitetskonflikt over mange år. Hjort uttaler at ingen sak har tatt fra ham så mange illusjoner om Fylkesmannen som objektiv og kritisk tilsynsmakt. Hva sier dere til det?

– Fylkesmannen har ingen personlig interesse i utfallet av slike saker. Det er klare lovbestemmelser på dette området. Vi er av den oppfatning at denne saken er grundig utredet og håndtert i tråd med god forvaltningsskikk.