Justisminister Anders Anundsen (Frp). FOTO: VIDAR RUUD/NTB SCANPIX

Får han en daddel i fjeset?

Anders Anundsen risikerer et daddelvotum i Stortinget. Men hva er egentlig en daddel? spør en Slask på Tinget.

 

Jeder Adel hat seinen Tadel. Enhver adel har en daddel.

Det skal bety at bak enhver stor formue står det en stor forbrytelse. Bare litt mildere. De er jo så forsiktige, tyskerne.

Det lavtyske ordet daddel, eller tadel, evt zadel, avhengig av alderen på tyskeren du prater med, betyr noe sånt som mangel. Kritikk. Eller skyld. «En eller annen idiot må jo ha daddelen for dette, kunne man sagt, om man var for eksempel en borgbygger fra Schleswig-Holstein på jakt etter gjerningsmannen bak en uvanlig dårlig steinkonstruksjon.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, du skjønner. Denne månedens hotteste ord i det politiske Norge er også daddel. Eller avleggeren daddelvotum. En daddel er nemlig hva Anders Anundsen kan risikere å få i ansiktet i Stortinget nokså snart.

Men en daddel er dessverre ikke en faktisk daddel. Det kunne jo selvsagt vært moro om Jette Christensen, Per Olaf Lundteigen og Bård Vegar Solhjell fikk beskjed av stortingspresidenten om å reise seg opp og pælme en søt og brun liten frukt fra Midt-Østen i panna på landets sittende justisminister.

Ironien ville jo være uimotståelig, der Anders Anundsen satt med daddelens halvråtne sødme nedover hele overkroppen, brutalt rammet av frukter fra nettopp de land han så ivrig vil kaste asylbarn til.

Men fullt så poetisk anlagt er dessverre ikke vårt politiske system, enn så lenge. En daddel, eller et daddelvotum, er riktignok også ubehagelig for en sittende statsråd. Men stanken, den må han foreløpig stå for selv.

Nei, en daddel er, i politisk språk, et kritikkvedtak. Når Stortinget vedtar kritikk av en statsråd, men ikke tør å løpe hele linja og vedta mistillit.

Begrepet daddelvotum er gammelt. Vi skal helt tilbake til førparlamentarisk tid. Da fantest det ikke noen sånn ting som mistillit. Det norske folk hadde enkelt og greit ikke muligheten til å kaste en minister. Det eneste vi kunne gjøre om vi var skikkelig forbanna var å spytte på det svenske flagget, eventuelt å sende en adresse (ja, det het visst det) til kongen i Stockholm.

Men vi kunne dadle. Et Daddelvotum var en kritikk mot regjeringen. En slags fornærmelse. «Vi veit vi ikke kan gjøre noe med dette, men vi vil bare ha sagt at vi er skikkelig sure!» Så, på slutten av 1800-tallet, kom parlamentarismen til furet værbitt. Da fikk Stortinget bestemme hvem som skulle sitte i regjering. Og dermed fikk de også den virkelig gøyale rettigheten: Muligheten til å kaste folk ut av regjering. Det gjøres gjennom et mistillitsforslag.

Mistillit kalles det når Stortinget vedtar at de beklager noe. Mer skal det ikke til. Stortinget beklager at statsråden har oppført seg som han har: Vips, vekk me’n. Stortinget beklager at regjeringa har vedtatt et håpløst budsjett: Regjeringa må gå!

Det låter kanskje absurd, men som professor Fredrik Sejersted en gang så fint skreiv i Nytt Norsk Tidsskrift: Hvis Stortinget beklager at statsråden har rødt hår, så må statsråden gå av. Det er altså ikke innholdet det kommer an på. Det er formuleringa.

Når Stortinget vedtar at de beklager ett eller annet, så er det å betrakte som å gi vedkommende statsråd sparken.

Men det er jo litt kraftig da. Så hvis Stortinget ikke går så langt som å beklage noe, men i stedet bruker ordet «kritikkverdig», eventuelt sterkt kritikkverdig. Da flyr det dadler gjennom lufta. Da er det vedtatt kritikk, men ingen må gå.

Uansett. Etter at mistillitsforslaget kom inn, så forsvant daddelen ut av norsk politikk. Det var ikke lenger så hott å kritisere, når man i stedet kunne beklage (altså sparke). Daddelen dro i vei på en over hundre år lang ørkenvandring.

På en måte.

Men i 2002, da satte Stortinget ned et utvalg for å utrede Stortingets kontrollfunksjon. Det ble hetende Frøiland-utvalget, etter leder Ranveig Frøiland. Utvalget skulle se på alle sider av kontrollfunksjonen.

Det er mye interessant å si om hvordan kontroll- og konstitusjonskomiteen skal kontrollere regjering og myndighet. Men det er altså dadler som er tema for denne artikkelen. Og nettopp Frøiland-utvalget fant det i seg å hente daddelen fram fra glemselen.

«Etter utvalgets vurdering kan det være grunn til å blåse støv av kritikkvedtaket», skriver utvalget. De ville ha daddelen tilbake. De synes det kunne være praktisk med en parlamentarisk mulighet for å kritisere, men ikke kaste.

Litt tidligere hadde det blitt gjort et arbeid av nevnte professor Fredrik Sejersted. Han forsket på Stortingets kontrollfunksjon og skreiv i 2002 en doktorgradsoppgave kalt «Kontroll og konstitusjon». Der dokumenterte Sejersted at daddelen ikke på langt nær var død. Den bare ... øhh ... lukta sånn.

Daddelen var for så vidt i live fant Sejersted, men begrepet daddel var for­svunnet. Og det at man snakket om dadler (eller kritikkvedtak, om du vil) som noe eget, betydningsfullt.
Likevel har det i de siste femti årene vært en masse forskjellige kritikkforslag av en sittende minister. Man bare har ikke kalt det for dadler.

Frøiland-utvalget lyktes bra med å gjenopplive daddelen. Og det er derfor man i dag snakker om nettopp dadler i sammenheng med asylbarn-saken. Anders Anundsen har, etter Venstre og KrFs mening, ikke informert Stortinget godt nok. Dermed vil ha mest sannsynlig få kritikk. Eller dadler i panna.

Men Anundsen blir i tilfelle på ingen måte den første til å kjenne den søte sødmen av dårlig dandert daddel på sin blanke isse.

Stort sett hver eneste regjering etter krigen har fått en eller annen form for kritikkvedtak mot seg. Du kan lese om de viktigste eksemplene i boksene.

 

 

Viktige dadler

Viktig daddel 1:

Arbeiderpartiet mot Arbeiderpartiet, Cuba-saken!

Einar Gerhardsens andre regjering var i hardt vær på slutten av femtitallet. Regjeringen hadde kommet i skade for å selge ammunisjon til Cuba. Og dette var på et tidspunkt hvor det var borgerkrig i det karibiske landet. Saken ble på ingen måte bedre da revolusjonen vant fram mens kulene og kruttet var på vei vestover. Så selv om ordren ble lagt inn av den USA-vennlige diktator Batista, var det den skjeggete revolusjonære Fidel Castro som åpnet pakka da den kom fram. Saken ble en enorm krise i norsk politikk, og førte til et mistillitsforslag fra Bondepartiet, Høyre, Venstre og KrF.

Men mistilliten ble nedstemt. Den gamle Arbeiderpartimann Nils Hønsvald forklarte Stortinget at Arbeiderpartiet aldri ville finne på å vedta mistillit mot en Ap-statsråd. (Det ørlille utslaget av maktarroganse der har seinere blitt kalt Den Hønsvaldske parlamentarisme).

Etter at mistilliten var nedstemt, fremmet Hønsvald et daddelforlag mot sin egen regjering. Den ble da også vedtatt. Men lite tyder på at det var nok til å renvaske Hønsvald-navnet for ettertiden.

 

Viktig daddel 2:

Gro og vennene hennes!

På nittitallet kom det en laaang rekke av kritikkforslag mot regjeringene til Gro Harlem Brundtland. Kritikken gikk på at hennes administrasjon var påfallende flinke til å utpeke politiske venner til viktige stillinger.

Første daddel kom i februar 1994, fra Carl I. Hagen. Han ba regjeringen «stoppe sin praksis med så sterk favorisering av egne fremstående partifeller ved utnevnelser til toppstillinger», men ble nedstemt i Stortinget.

Det stoppa heldigvis ikke der. Fire representanter, som alle var utmeldt fra Frp, la fram  et liknende forslag tre måneder senere, men det ble ikke en gang realitetsbehandla. Så var det Calles tur igjen, i oktober samme år ville han kritisere regjeringen for den «usaklige forbigåelse ved ansettelse av administrerende direktør for Nytt Rikshospital», men også der ble han nedstemt. Først da Senterpartiet og KrF slang seg på ble det sus i daddelserken. «Stortinget ber regjeringen innskjerpe ovefor departementenes politiske ledelse og embedsverk – at god forvaltningsskikk fordrer at det trekkes en klar grense mellom forvaltning og partipolitisk virksomhet».

Bifalt, mot 46 stemmer.

 

Viktig daddel 3:

Daddelfest mot Bondevik!

Kjell Magne Bondevik slapp helt unna daddelforslag med sin første regjering, men til gjengjeld opplevde Bondevik 2-regjeringen en daddelstorm av de sjeldne. Først fant Frp og SV sammen i en daddel mot forsvarsminister Kristin Krohn Devold, i forbindelse med en ansettelsessak i Forsvaret.

Deretter oppsto det en underlig flørt mellom Ap, Frp og SV, i kritikk mot næringsminister Ansgar Gabrielsen.

Og til slutt fikk jaggu de tre partiene inn en ny kritikk mot forsvarsminister Krohn Devold. «Stortinget finner det særdeles kritikkverdig at Forsvarets regnskap for 2003 ikke kan godkjennes», vedtok de da.

 

Viktig daddel 4:

22 juli.

Men topp-plassen som den mest daddelutsatte regjering i etterkrigstida må Bondevik dele med de rødgrønne. Jens Stoltenbergs regjering fra 2005 til 2013 ble først forsøkt kritisert for helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsens manglende kryptering av helseregistre, men den kritikken ble nedstemt.

Deretter ble de rødgrønne dadlet for Felix Tschudi-saken, hvor Jonas Gahr Støre ifølge Stortinget burde ha fått vurdert sin habilitet.

Men viktigst var selvsagt de tre dadlene i forbindelse med terrorhandlingene 22. juli 2011. I første forslag ble regjeringen kritisert for «ikke å ha iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet og staten evnet å beskytte landets innbyggere». Det ble nedstemt. Deretter ble et liknende forslag, bare med formuleringen «sterkt kritikkverdig» nedstemt.

Til slutt ble det vedtatt at «Stortinget finner det kritikkverdig at …», men hvor Stortinget også «anerkjenner statsministerens beklagelse og regjeringens arbeid med å gjøre Norge tryggere».