Ingen dager er forskjellige. Først mekkes og varmes heroinen og skytes inn i årene. Så er det ut og jobbe på gata til seint på natt. For å få nok penger til shiten de to kvinnene er avhengige av for å føle seg friske. Foto: Marte Gjærde

Et blodig, hjemløst slit

Det er morgen på Natthjemmet i Oslo. Monica Andersen (28) tørker søvnen ut av øynene. Hun er sliten og herjet, og herointrangen ligger som svetteperler på huden.

Å leve av og på gata handler om å bli sett. Og om å bli oversett eller sett på på en måte ingen ønsker å bli sett på. Om å bli jagd vekk av vektere på kafeer og offentlige steder. På Oslo S. I garasjeanlegg, parkeringshus og oppganger og kjellere.

- Vekterne sparker oss til vi våkner, trøtte, dårlige og avhengige av heroin. De er ikke mye medmennesker, sier Monica Jeanette Andersen og tar oss med til et parkeringshus hun ofte sover i.

- Det er umulig å si når arbeidsdagen er over. Jeg holder på til jeg har nok penger. Etter klokka 3 er Natthjemmet for rusavhengige kvinner stengt. Noen ganger tar jeg amfetamin for å holde meg våken hele natta, for å slippe å sove ute.

Venninna Sissel Pettersen (42) har dratt dyna over hodet. I firemannsrommet er gardinene trukket for, men dagslyset siver inn. Begge jobbet tre lange skift dagen, kvelden og natta i forveien. Som gateprostituerte.

For å tjene nok penger til den brune «shiten» de sprøyter inn i årene sju ganger i døgnet. «Friskmeldinga», som de kaller dopet de er avhengig av.

- Å nei, se ut, a‘ Monica, utbryter Sissel.

Slapsen ligger tjukk i gata.

- Og jeg som har lånt bort vinterskoa mine: Tjukke Doc Martens-sko, sier Monica.

Sissel grøsser. Under senga hennes står et par lyseblå tøysko. Det kommer til å bli en kald og svømmende våt dag på jobben.

 

Levde som uteligger

Mandag lanseres boka «Uteligger» av Ole Martin Holte. Sosionomen Holte valgte å leve som uteligger på gata i Oslo og København i tre somrer. Gjennom sin egen erfaring ville han teste hvordan de har det, de som står på den andre siden av skranken på Nav, rusavhengige uteliggere og andre av gatas løse fugler.

En av de første han treffer, guider ham inn:

«I morra tidlig kan du gå til Blå Kors, åpner åtte, eller Frelser‘n på Grønland, åpner ni. Gratis brødskiver og kaffe, du kan få sovepose, Ja, og du kan dusje og få rene klær.»

Så peker uteliggeren ut Paviljongen ved Herregårdskroa, der kan Holte sove under tak. Men det et stort men: «Det er en sprø fyr som ofte sover der. Ikke trygg. Jævla utrygg, om jeg skal si det som det er. Pass på deg sjæl! Ingen andre vil passe på deg. Ikke la deg lure. Følg med hele tida, ett ubetenksomt øyeblikk og det er ute med deg.»

Holte portretterer mennesker som lever som Monica og Sissel, hjemløse og på kanten av livets eksistens. Men mens Holte kunne velge seg tilbake til et trygt liv som munk i St. Halvards kloster på Tøyen, har de to kvinnene ikke et valg. Og snart er det vinter.

 

Vil bli rusfrie

Monica står i subutex-kø på tredje året, Sissel venter på behandling. Inn «på tvang» vil hun ikke.

Imens starter og slutter hver dag og natt på samme måte. Jentene varmer opp heroinen, trekker ned de pinetrange buksene og setter sprøyta rett inn i hovedpulsåra i lysken. Så er det ut på jobb. Sju dager i uka for å få nok penger til heroin. Aldri en dag til å hvile ut.

- Du kan ikke sette sprøyta ennå, Monica, advarer Sissel.

- Den er for varm.

Monica sper ut den varme heroinen med vann fra Imsdal. Så kler hun på seg, røyker, skifter til en annen bukse, tar på seg strømpebukser, kler seg lag på lag, røyker, drikker et glass O‘boy-melk, «frokosten min», tar av sengetøyet, pakker alle klærne ned i en liten, rød kasse - som hun låser inn i en oppbevaringsboks.

- Jeg har fått frastjålet alt jeg eier og har her, sier Monica.

Natthjemmet vasker skitne klær for jentene om natta, men det hender at klærne er borte morgenen etter.

- Her stjeler jentene som ravner. De går til og med inn i BH-en din mens du sover og leiter etter heroin, sier Monica.

Monica er liten, tett og ser fresh ut når hun er ferdig sminket og påkledd for å gå på jobb. Sissel er lang, hengslete og så tynn at klærne ikke henger på henne. I 17 år holdt hun seg nykter. Så bar det utfor igjen.

I stua foran speilet på «24sju», (det døgnåpne lavterskeltilbudet til Kirkens Bymisjon) står Sissel og svaier. Hun prøver å smøre på seg maska hun skal møte kundene med: Foundation, rouge, maskara, øyenskygge, eyeliner. Rundt henne sitter et par brukere i sofaen og sover, andre spiser salat, rosa lakrisstang og varmer seg på en kopp kaffe denne iskalde vinterdagen.

Beina svikter Sissel, men ikke helt. Som en slange beveger hun seg opp og ned - og i så dyp knebøy at hodet nesten sveiper gulvet. Gang på gang mister hun kajalen. Hun nærmest tipper over når hun skal ta den opp igjen.

 

To søstre døde

Første gang Dagsavisens journalist og fotograf treffer Monica Jeanette Andersen ligger hun utslått på gulvet på «24sju» og sover. Når hun våkner til live, trekker hun litt på beinet. Den ene leggen er dobbelt så stor som den andre og gjør vondt inni olabuksa. Kan det være blodpropp? Hun må få beinet undersøkt på Legevakta, men først må hun tjene penger til nok heroin - i tilfelle hun blir liggende.

Uten filter og blygsel forteller hun om en stor søskenflokk fra Kristiansand,

- Vi var ni søsken. Nå er vi sju. Først døde lillesøstera mi, Miriam, av en overdose.

Storesøster Laila døde på Marcus Thrane Hospits bare tre måneder seinere. Også hun var narkoman.

Selv ble Monica rusavhengig som 12-åring og holdt det gående til hun var 19. Da sluttet hun med dop, flyttet til Bergen, tok lappen og utdannet seg til massør og hudterapeut. Så ble hun mamma til ei lita jente som i dag er åtte år. For fire år siden «sprakk» hun, og hun får i dag ikke lov til å ha kontakt med datteren. Det er hennes store sorg og savn.

Monica drar ned genseren og viser oss tatoveringen på skulderen. En sol som daglig minner henne om datteren. På innsiden av håndleddet har hun tatovert datterens navn- og fødselsdato. På overarmen har hun tatovert en rose og et hjerte, en gave fra en av søstrene som døde.

Opp av bagen med alle eiendelene trekker hun opp et par notatbøker. På omslaget på den ene står det «Queen of fucking everything». I den andre har hun med barnslig skrift tegnet og fargelagt datterens navn og fødselsdag.

På motsatt side har hun skrevet opp de døde søstrenes navne-, fødsels- og dødsdager.

 

Døde i armene mine

Ved første, andre og tredje blikk ser Monica Jeanette Andersen ut som ei sunn jente i 20-årene. Profesjonelt sminket. Tjukt, gult hår som hun børster blankt og setter opp i hestehale. Rosa og hvitstripete strikkegenser med høy hals. Klart blikk, slagferdig og sjølironisk i replikken. Ei fortann mangler.

- Den var det eksen min som slo ut. Ellers er det den elendige syra og dårlig tannstell som får narkomanes tenner til å ramle ut.

Uten varsel glipper øynene, og Monica forsvinner for oss. Igjen og igjen. Før den eneste doen på «24sju» endelig blir ledig og hun sprettent hopper ned fra bordet og spurter inn. Forbanna kommer hun ut igjen med ei blodig sprøyte som lå i vasken. Og doen er ikke bare tett. Den holder på å renne over av mørkebrunt, illeluktende vann. Personalet tilkalles og staker opp. Stanken er ikke til å holde ut. Monica leiter etter en blomst hun kan lukte på, men alle blomstene er av plast.

Monica og Sissel gjør seg klar til å gå på jobb igjen. Klokka er fire på ettermiddagen. I halv sekstida kjører jeg innom Strøket på Bankplassen på vei ut av Oslo. En lekker, sølvgrå stasjonsvogn, typisk familiebil, stanser og slipper av ei jente med lys hestehale, strikkegenser og mørk parkas. Monica.

Vi avtaler å møtes igjen, men jeg kommer rett på svareren. Dagen etter tar hun telefonen på første signal.

- Beklager at jeg ikke meldte tilbake i går. Du skjønner, en kamerat døde i arma mine. Overdose. Jeg holdt på med gjenoppliving til ambulansen kom.

- Hvor er du nå? Kan vi møtes om ti minutter?

- På Sprøyterommet i Storgata. Jeg kommer ut og møter dere. Skal bare inn og få satt meg «friskmeldinga».

nina.johnsrud@dagsavisen.no