Englebarnet ditt 
kan være en mobber

– Hvem som helst kan få en telefon hjem om at barnet vårt er delaktig i mobbing av andre. Foreldre må være forberedt på denne telefonen og ikke gå i forsvar, men bidra konstruktivt, mener Kristin Oudmayer som har skrevet to bøker om mobb­ing og mobbere.

Veloppdragne mobbere

Hun mener det er viktig at foreldre er klar over at selv deres høflige, snille og veloppdragne barn kan være en mobber.

– Vi har ofte en stigmatisert oppfatning av hvem det er som mobber. Også lærerne og skolen kan ha problemer med å skjønne alvoret og omfanget i situasjoner der barn som ellers er flinke og veloppdragne er mobberne, sier Oudmayer, som er fagansvarlig for UNICEF Norge.

Hun forklarer at barn kan være utrolig utspekulerte når de skal finne en mulig måte å komme ut av en situasjon på. De forteller dermed ikke alltid den korrekte versjonen til sine foreldre.

Oudmayer mener mange foreldre får et sjokk når de blir gjort oppmerksomme på at nettopp deres englebarn er en mobber eller en som er med på å legge til rette for at mobbing kan foregå.

– De fleste vil oppleve det som et stort og skamfullt nederlag å få kjennskap til at ens eget barn mobber. Mange reagerer dessverre med å gå i forsvarsposisjon og svare med motbeskyldninger.

Hun mener det er av helt avgjørende betydning at voksne i en slik situasjon ikke handler i affekt, men at de erkjenner ansvaret de har for å bidra til gode løsninger.

Bagatelliserer mobbing

– Ofte er det de barna som vi voksne umiddelbart liker, som i det øyeblikket vi snur ryggen til, er mobberne. Dette gjør det ofte vanskelig for voksne å forstå alvoret, fordi det blir så usannsynlig at disse englebarna kan være så fæle, forklarer Oudmayer.

Hun skriver i boken «Du er viktigere enn du tror» at det kan virke provoser­ende på dem som er involvert at foreldre bagatelliserer egne barns mobbing.

Hennes erfaring er at ressurssterke barn med gode sosiale antenner, godt nettverk og god selvtillit, likevel kan slite med en selv­følelse som ikke er god.

– Disse barna fikser livet bra og får veldig stor makt og innflytelse over andre. Dette kan utvikle seg slik at de mobber andre, stenger dem ute og latterliggjør for å beholde posisjonen.

Og da har de ofte den beskyttelsen at de framstår som så vellykkede og sterke at ingen tror at det er dem.

– Jeg har sett mange saker der foreldre går grenseløst i forsvar, de klarer ikke å ta innover seg at dette hjelpsomme barnet, som fungerer så godt, kan ha sånne sider. Ingen vil rett og slett tro slikt om sine barn.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ta et oppgjør

Hun forteller at mange spør henne om hvordan vi som foreldre kan forebygge at barna våre blir mobbere.

- Det er all grunn for voksne, også for oss som tror vi er rause og inkluderende, til å ta et oppgjør med oss selv når det gjelder hvordan vi snakker om og ser på andre mennesker. Er vi snare til å fastslå sannheter, sette merkelapper og til å fordømme mennesker som er annerledes, er sannsynligheten stor for at det også er slik barna kommer til å møte verden.

- Vokser man opp med foreldre som er snare til å skylde på andre og som sjelden tar selvkritikk, er det disse strategiene barna lærer, forklarer Oudmayer.

- Å være en god rollemodell og et solid forbilde er en jobb som starter idet barna blir født og som aldri tar slutt.

else.gro.ommundsen@dagsavisen.no

Varselsignaler

Barnet er selvhevdende, dominerende og manipulerer andre barn i lek.

Barnet tenker gjennomgående svart-hvitt: Noen personer er kjempesnille, andre er slemme.

Barnet er ekskluderende når det gjelder hvem det vil være sammen med.

Barnet er raskt til å starte eller henge seg på negativt snakk eller negative handlinger rettet mot enkeltpersoner - også på tull.

Ustabile venneforhold. Særlig jenter opptrer ofte i par og får problemer når de er tre.

Dersom det virker som om barnet liker å håne, krenke, herse med, latterliggjøre eller skade andre barn.

Barnet er aggressivt, frekt, trassig og i generell opposisjon utover det du oppfatter som normalt for alderen.

Kilde: «Du er viktigere enn du tror», Kristin Oudmayer