Dette kommer fram i en ny samarbeidsrapport som Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) og Fafo presenterer i dag.

- Veien inn til boligmarkedet kan være svært vanskelig for arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Noen begynner med å bo i telt eller campingvogner, og det kan ta flere år før de får en egen bolig de ikke deler med mange andre, opplyser prosjektleder og seniorforsker Susanne Søholt ved NIBR.

- Hva bør gjøres?

- Vi må få et boligmarked som samsvarer med at vi har og fortsatt vil ha arbeidsinnvandring. Underforstått en boligpolitikk som innebærer at alle kan bo trygt og godt. Det hadde derfor vært gunstig med flere leieboliger og prisreguleringer, samt flere profesjonelle utleiere. I dag må arbeidsinnvandrere som vil leie, gjerne ta til takke med boliger som ellers ikke ville blitt utleid, og betale dyrt for dem, svarer Søholt.

Stues sammen

Arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa er blitt et vanlig fenomen i hele Norge. Allerede i 2008 var det polske innvandrere i 380 av Norges da 430 kommuner. Ved inngangen til 2012 bodde det 72.000 polakker og drøyt 24.000 litauere her til lands.

Men langt fra alle har boforhold som er i nærheten av å være akseptable, ei heller lovlige. Arbeidstilsynet og kommunale myndigheter har gang på gang slått ned på ulovlig oppførte brakkebyer og utleie av lokaler som på ingen måte er egnet som boliger.

Madrasser på gulvet og rom stuet fulle av senger, har vært utbredt de siste årene. Like elendige boforhold har ikke Arbeidstilsynets inspektører sett maken til siden arbeidsinnvandringen på 1970-tallet, går det fram av den nye rapporten.

Hovedårsakene til at dette kan skje, er et massivt underskudd på boliger i pressområdene og eie- og leiepriser som når stadig nye høyder.

- En fast husleie på 6.000 til 12.000 kroner blir for mye. Derfor må arbeidsinnvandrere bo flere sammen eller akseptere å bo dårligere, påpeker Søholt.

Rom for sex

Også utenfor Norges grenser vekker det vanvittige prisnivået oppsikt. Dette har blant annet ført til polske nettsider som reklamerer for rom i kollektiver her til lands. Her annonseres det for utleie av senger som går på omgang mellom folk som jobber skift.

Et enda grellere bilde på hvor høy terskelen inn til det norske boligmarkedet er blitt, er de tre internettstedene som formidler rom i Norge til litauiske kvinner. Kvinnene som slår til på disse tilbudene, forplikter seg til å bli elskerinnene til de norske utleierne, i bytte for et sted å bo, den første tida de er i Norge.

«Mange nordmenn har god plass og dermed har det utviklet seg et eget marked her», sier en informant til forskerne ved NIBR og Fafo.

- Hvor mange kvinner bytter sex mot bolig på denne måten?

- Vi vet ikke noe om omfanget av dette. Vi vet bare at det er ulike innfallsporter til det norske leiemarkedet, svarer Søholt.

Andre arbeidsinnvandrere tyr til Caritas, den katolske kirkes bistandsorganisasjon, i et forsøk på å skaffe seg bolig, mens atter andre slår seg sammen og viser stor oppfinnsomhet. For eksempel leide et stort antall arbeidstakere i fellesskap et nedlagt asylmottak i Rogaland i fjor høst.

- Arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa går gjennom ulike faser i det norske boligmarkedet. De to-tre første årene etter at de har kommet hit, bor de i bofellesskap med lav standard, i telt og i campingvogner. De med arbeidsavtale flytter gjerne inn i brakker som arbeidsgiveren skaffer til veie, forteller Søholt.

Neste fase innebærer ofte plass i kollektiv med noe bedre standard, mens tredje fase er leie av egen leilighet, ofte i forbindelse med familiegjenforening. Fjerde fase innebærer å oppfylle drømmen om å kjøpe egen bolig, noe en økende andel lykkes med.

Men det finnes også dem som faller helt ut av boligmarkedet.

- Noen av dem som kommer til Norge for å jobbe, finner ingen egen bolig og er bostedsløse til å begynne med, forteller Søholt.

- Andre blir bostedsløse etter at de mister jobben sin her. For det er ikke nødvendigvis slik at de reiser hjem igjen når de blir arbeidsledige. Det er ikke sikkert at det er bedre å være arbeidsledig i Polen enn her i Norge.

tor.sandberg@dagsavisen.no

Deler soverom med broren

Ingrid Hvidsten

Snekkeren Sebastian Berechowski kom til Norge for fem år siden. Som mange andre polske arbeidere tok han arbeidsgivers botilbud: Brakker.

– Standarden var akkurat nok til å leve med, i noen måneder, sier han med et flir.

I dag deler han soverom med broren i et kollektiv med to andre polske arbeidere.

– Det er OK. Det er for dyrt å bo bare to sammen, sier Berechowski.

Han møter Dagsavisen sammen med finansrådgiver Mikael Pfanhauser, som har spesialisert seg på å hjelpe polakker på boligmarkedet.

– Oslo er trangt og dyrt. Og mange vil ikke leie ut til polakker. Jeg opplever ofte at utleiere vil ha 20 prosent over markedsleie når jeg ringer på vegne av polske klienter, sier Pfanhauser.

Han bekrefter at mange bor tett og dårlig. Selv om reguleringen har blitt strengere, mener Pfanhauser en del arbeidsgivere fortsatt benytter seg av muligheten til å tilby sine ansatte elendige boforhold.

– Har du en arbeider som både bor og jobber hos deg, har du full kontroll, og kan også tjene penger på husleia, konstaterer han.

– Jeg hører også om folk som får bo et sted som er i veldig dårlig stand, mot at de pusser opp. Det verste jeg har hørt om var noen som pusset opp et helt hus for én gratis måned.