Historiker Eirik Wig Sundvall har skrevet bok om Arbeiderpartiets avskjed med Sovjetunionen og kommunismen. Til høyre: Einar Gerhardsen forlater en debatt på Stortinget 17. juni 1948. FOTO: NTB scanpix

Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale: Et vannskille i politikken

BOKKOMMENTAR: NATO var en kamp om Einar Gerhardsens sjel. Kråkerøy-talen et bittert oppgjør med ungdomskjærligheten, kommunismen.

På skuddårsdagen 29. februar 1948 gikk statsminister Einar Gerhardsen med lange skritt opp mot scenen i kulturhuset Folkvang på Kråkerøy. Det var festdag for det lille partilaget utenfor Fredrikstad. Flaggene vaiet over hele øya.

I hendene holdt Einar Gerhardsen talen som skulle definere et vendepunkt i Arbeiderpartiets og Norges historie. Oppgjørets time var kommet. Denne dagen holdt Einar Gerhardsen talen som skulle bli stående som den viktigste i hans lange politikerkarriere. Kanskje var det også den følelsesmessige tyngste.

Slik innleder Eirik Wig Sundvall sin bok: Gerhardsens valg. Arbeiderpartiets tunge avskjed med Sovjetunionen (Gyldendal).

Kråkerøy-talen, som den er blitt hetende, er det dramatiske høydepunktet på Einar Gerhardsens og Arbeiderpartiets endelige brudd med kommunistene og Sovjetunionen. Bare noen år før hadde Einar Gerhardsen forsøkt å få til en samling mellom Ap og NKP. Ved krigens avslutning var Sovjetunionen populær her i landet. Ikke minst i Finnmark der sovjeterne ble sett på som befriere fra de tyske okkupantene. Med ett var det helt annerledes. Bakgrunnen var, som Eirik Wig Sundvall peker på i boka, det kommunistiske kuppet i Praha noen dager tidligere. De norske kommunistene hadde støttet sine tsjekkoslovakiske partikamerater.

Gerhardsen dro til: «Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme, men også angst og uhyggestemning. Det som kan true det norske folks frihet og demokrati er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerhet er å redusere kommunistpartiets innflytelse mest mulig.»

BOKKOMMENTAR: Skrått historieblikk fra Kåre Willoch (Arne Strand)

Eirik Wig Sundvall peker på at Kråkerøy-talen hadde to sider. Den ene var å stemple kommunistene som femtekolonnister for Sovjetunionen. For det andre visste talen at Gerhardsen hadde valgt side i utenrikspolitikken. Gerhardsen og Ap hadde valgt en vestlig orientering. Det var slutt på brubyggingspolitikken. Den ble erstattet av en front mot sovjetisk innflytelse i Europa og verden. Talen pekte framover mot norsk NATO-medlemskap et år senere. «Kråkerøy-talen» ble et vannskille i norsk politisk historie», skriver Eirik Wig Sundvall.

Talen fikk også en enorm betydning innenrikspolitisk. Professor Terje Rasmussen viser i sin siste bok, «Offentlig parlamentarisme» (Pax), at redaktør Martin Tranmæl allerede tidlig i 1947 hadde omtalt NKP som «femtekolonnister». Med statsminister Einar Gerhardsens tale var synet på kommunistene som en potensiell femtekolonne legitimert på høyeste hold. De moderasjoner som fulgte i talen om at det ikke skulle skapes noen hetsstemning mot kommunistene, var Gerhardsen på sitt minst troverdige, mener professor Rasmussen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Martin Tranmæl fulgte opp på lederplass i Arbeiderbladet: «Disse kommunister tar ikke i betraktning å forråde sine egne land og det demokrati de daglig bekjenner seg til med pennen og munnen, men som de fornekter i handling.»

Kampanjen mot kommunistene virket. Folk meldte seg ut av NKP. Ved stortingsvalget i 1949 gikk kommunistene voldsomt tilbake. Ved inngangen til 1950-åreme var NKP knust som viktig politisk faktor i Norge.

Kråkerøy-talen innledet en politisk overvåking av kommunistene og andre venstreorienterte i flere tiår framover. Politiets overvåkingstjeneste (POT) spilte på lag med sentrale folk i Ap, blant andre partisekretær Haakon Lie. Den ulovlige politiske overvåkingen av folk på venstresiden er en stygg flekk på Aps rulleblad i etterkrigstida. Einar Gerhardsen visste selvfølgelig om det. Men han grep aldri inn. Han lot Haakon Lie og sin bror, nyhetsredaktør Rolf Gerhardsen i Arbeiderbladet, drive på.

Kråkerøy-talen er et viktig kapittel i historikeren (f. 1985) Erik Wig Sundvalls bok om landsfader Einar Gerhardsen. Det har vært skrevet bindsterke verk om Gerhardsen, ikke minst av Gerhardsens selv. En biografi om Gerhardsen rommer mesteparten av det forrige århundres historie. Sundvall har konsentrert seg om de unge årene, krigstida og den kalde krigen i etterkrigstida. Det er en fornuftig avgrensning. Gerhardsens ungdomskjærlighet til kommunismen, hans motstandskamp og fangeopphold under krigen og hans oppgjør med kommunismen – «guden som sviktet» – etter krigen er skildret på en utmerket måte.

KOMMENTAR: «Atomvåpen for fred»? Fritt for ikke å gå under den parolen. (Irene Halvorsen)

Jeg tror ikke det er mange som kjenner til Gerhardsens innsats under krigen. Sundvall mener at krigen fikk fram det beste i Einar Gerhardsen. Han utviste store lederegenskaper og skulle ved krigens avslutning stå fram som en åpenbar statsministerkandidat. Einar Gerhardsen flyktet ikke til Sverige slik som mange andre gjorde. Han hadde blitt enig med sin kone Werna om at han skulle bli på sin post, selv om han visste at det kunne koste ham livet og mange år i tyske konsentrasjonsleirer. Det er et under at Gerhardsen overlevde krigssårene.

Erik Wig Sundvall har også skrevet inn andre sentrale personer i fortellingen om Gerhardsen. Gerhardsens mentor, redaktør Martin Tranmæl i Arbeiderbladet, Sigurd Evensmo, hans politiske motstander i Ap, og partisekretær Haakon Lie, er skildret på en utmerket måte. Det er blitt en god bok om en viktig side av Norges og Aps historie.