Dyrker nye matvaner

De raker i jorda med klare tanker i hodet: Dyrke kortreist, økologisk mat – sammen. Klimakampen står midt i matfatet. Kjøttelskere kan se fram til kjøtt fra laboratoriet.

På en høyde over Slemmestad utenfor Drammen ligger Kirkerud andelsgård. Det er et av 83 slike bruk i Norge, og bevegelsen vokser. Andelslandbruk innebærer at man kjøper en andel og bidrar til fellesarbeid på gården. Til gjengjeld får de høste inn tomater, kål, poteter, og mange andre grønnsaker til eget bruk.

Produksjonen er kortreist, og den er bærekraftig.

De dyrkingsivrige entusiastene gir håp om at det går an å redusere klimagassutslippene fra matproduksjon – den nest største kilden til utslipp etter energisektoren.

– Bygger broer

I dag er det dugnad, og de er i gang med å luke blant kålplantene, og skal så sette poteter. Kirsti Kirkerud, som er daglig leder på gården, forteller at mange av de drøyt 60 andelshaverne bor innenfor en mils radius.

– Vi bygger broer mellom ulike typer folk og generasjoner. Her kommer folk i Teslaer og en liten Volkswagen, sier hun og peker på parkeringsplassen.

– Og jeg tenker også selvfølgelig at folk får litt utløp for miljøengasjementet sitt.

I tillegg er de fornøyd med grønnsakene de får.

– Tomatene her er mer smaksrike enn de du får kjøpt i butikken, sier Torgeir Johannesen Hernes, som deltar på dugnaden.

Vil bevare matjorda

Også Hernes svarer bekreftende på spørsmål om miljøet er med i tankene. For en annen av gårdbrukerne, Else-Marie Haakonsen, er det viktigste å bevare matjorda.

– Det er noe av det viktigste vi kan gjøre nå. Det tar mange år å bygge opp, og så kan det forsvinne på noen dager, sier hun.

– Bare det å drive med kortreist landbruk, vise hvordan det gjøres, og drive uten sprøytemidler, det er viktig, sier Kirkerud.

Clara Hallén peker på at hun liker å ta med sine barn.

– De kan få se hvordan det ser ut, og hvor maten kommer fra.

Kjøtt og poteter

På 1950-tallet spiste hver av oss 33 kilo kjøtt i året, viser beregninger fra Helsedirektoratet. Det tallet har blitt mer enn doblet, til 71,5 kilo i 2018.

– En tommelfingerregel i gamle dager var at man brukte to kjøttkaker til fire poteter. Nå er det snudd rundt, og man spiser fire kjøttkaker til to poteter, uttalte Ingrid Espelid Hovig til A-Magasinet i 2009.

Erstatter man 30 prosent av kjøtt- og fiskforbruket med vegetarisk mat, sparer man mer CO2 enn man gjør ved å halvere antallet flyreiser innenlands og i Europa – og erstatte dem med tog, buss og bil. Blir man vegetarianer, kan man spare like mye som hvis man slutter å kjøre bil og tar kollektivt isteden. Det viser tall fra Vestlandsforskning.

– Dette stammer fra et klimaspill, som vi spilte med 60 ulike husholdninger hver i fire ulike byer i Europa, sier Carlo Aall, leder for Norsk senter for bærekraftig tilpasning ved Vestlandsforskning.

Monopolspill

Først lagde forskerne et detaljert forbruksregnskap, så lagde de «tiltakskort» – som gater i Monopol – med forslag til forbrukskutt, som ble brukt i et slags brettspill hos husholdningene.

– Da får man presentert veldig klare tall, sier Aall.

Kortene viser blant annet at en familie på fire kan spare verden for nesten 1,4 tonn CO2 i året ved å kutte kjøttforbruket med 30 prosent, mens et tilsvarende kutt i bilkjøring sparer 2,3 tonn. Et kutt i kjøttforbruket på 60 prosent sparer 2,77 tonn, mens ved å bli vegetarianer sparer man nesten 4,5 tonn CO2.

Tomat er ikke bare tomat

Aall forteller at klimagassutslippene for mat kan variere sterkt.

– Skal man spise en tomat i Finnmark, er det et annet regnestykke enn på Jæren. Tomaten på Jæren er trolig lokal, mens i Finnmark kan den være fra flere steder. Så det er umulig å gi absolutte anbefalinger som gjelder overalt, sier han.

Spiser mye mer kjøtt

Spørsmålet om hvor mye maten vår bidrar til klimakrisen kom for alvor på banen i 2006, da FN slapp rapporten Livestock’s Long Shadow. Den fastslo at husdyrproduksjon er ansvarlig for 18 prosent av klimagassutslippene.

FN-tallene viser at global kjøttproduksjon har mer enn firedoblet seg siden 1960. Den gangen produserte hele verden 70 millioner tonn kjøtt, mens i dag er tallet over 330 millioner.

Omtrent all vekst har skjedd i Asia, som har gått fra nesten ingenting til nær en tredjedel av dagens produksjon. Men også i Vesten går det mer i kjøtt enn før.

Vegetarboom

Kjøttforbruket i Norge har økt de siste 50 årene. Men i 2017 spiste vi mindre kjøtt per person enn året før, ifølge Helsedirektoratet. Salg av vegetariske erstatninger har eksplodert.

– På sammenlignbare produkter fra Coop Vegetardag solgte vi 43 prosent mer i 2018 enn i 2017. Dersom vi sammenligner salget fra 1. januar til og med i dag har vi solgt cirka 15 prosent mer av Coop Vegetardag enn samme periode i 2018, skriver Silje Verlo Alisøy, kommunikasjonsrådgiver i Coop i en e-post til Vårt Land.

Vegetartrend

Coop er en av flere matvarekjeder som har satset stort på vegetarmat de siste årene. Og veksten er ikke et urbant fenomen, skal vi tro Alisøy.

– Coop Vegetardag selger godt over hele landet, og er ikke lenger et storbyfenomen. Det selges mest i Oslo og på det sentrale Østlandet, men dette henger sammen med at det er her det bor flest mennesker, skriver hun.

Forskerne Annechen Bahr Bugge og Frode Alfnes har utarbeidet rapporten «Kjøttfrie spisevaner – hva tenker forbrukerne?». Ifølge Bahr Bugge viser den at 22 prosent av Norges befolkning har kjøttfri middag én gang i uka – enten regelmessig eller av og til. En større andel bytter ut kjøtt med grønnsaker enten regelmessig eller av og til.

Laboratoriekjøtt

De siste årene har selskaper verden over forsket på et annet alternativ: cultured meat, eller kjøtt dyrket i laboratorier. Man tar stamceller fra dyr, og dyrker fram kjøttet gjennom disse. Dermed er det ikke behov for å holde store mengder husdyr, ei heller for å slakte dem. Men metoden er fortsatt langt unna butikkhyllene.

– Alt skjer i småskala så langt, på laboratorier og til høy pris, sier Stig William Omholt.

Han er professor i bioteknologi på NTNU, og har lenge vært lederen for arbeidet med cultured meat, men innrømmer at det fortsatt er lenge til laboratoriekjøtt kommer på middagsbordet til vanlige folk.

Professor Mark Post ved universitetet i Maastricht i Nederland er blant dem som har kommet lengst.

– Jeg besøkte ham i høst. Han har hentet inn mange millioner til prosjektet sitt, og han skal produsere fem kilo hamburgerkjøtt. Da kan du tenke deg prisen. Før vi får utviklet billigere cellekulturer er vi ikke i nærheten av å gjøre det konkurransedyktig, sier Omholt.

Myndighetene må inn

Post er likevel overbevist om at det lar seg gjøre. For sin del mener Omholt myndighetene må gå mye tyngre inn i industrien.

– Det eneste offentlig finansierte cultured meat-prosjektet i verden i dag er finansiert gjennom Norges forskningsråd. Hvis ikke det offentlige går inn med penger og reduserer risikoen, skjer det så godt som aldri teknologiutvikling, sier han.

Omholt legger vekt på at Norge fortsatt kan innta en ledende rolle på området. Norge kan komme i en sentral posisjon, hvis vi setter sammen forskjellige miljøer og bruker penger på å utvikle kunstig kjøtt, mener han.

At ikke særlig EU prioriterer forskningen, irriterer ham:

– De har ingen problemer med å finansiere vevkulturforskning for å lage menneskelige organer, men cultured meat blir alltid prioritert bort. Landbrukslobbyen i EU har nok en finger med i spillet, sier Omholt.

Nylig klarte man å lage en laboratorieframstilt biff. Likevel er Omholt tvilende til at det vil la seg gjøre i stor skala.

– Det realistiske er at man klarer å dyrke fram farsekjøtt i storskala, altså at man erstatter dagens hamburgere og pølser, sier han.

Frigjør land

Omholt mener kjøtt dyrket fram av stamceller kan være et svært viktig tiltak dersom man får et gjennombrudd.

– Man kan frigjøre enorme mengder land til å plante skog. Det vil både hjelpe på klimagassutslippene og på artsmangfoldet. Tapet av artsmangfold skyldes i stor grad landbruksutviklingen, sier han.

En ny rapport fra konsulentselskapet AT Kearney mener 60 prosent av kjøttet vi spiser i 2040 vil stamme fra andre kilder enn husdyr, hvorav 35 prosent fra laboratoriekjøtt. Selv om det er vanskelig å spå hvor stort karbonavtrykk man vil få fra kunstig kjøttproduksjon, mener Omholt det er en pris man bør være villig til å betale.

– Jeg tåler noe CO2-avtrykk fra en slik produksjon, hvis vi kan frigjøre jord til skogplanting. Hvis vi kan flytte bort 60 prosent av kjøttproduksjonen, åpner det seg enorme områder, sier han.

(Vårt Land)