Disse er den nye røde vinen

Av Sofie Prestegård og Marie Melgård

– Det blir ikke mer relevant enn dette

Hvem: Joakim Gebhardt (29)

Hva: Ungdomssekretær i Fellesforbundet

Mens klubblederen jobbet i Nordsjøen, begynte ryktene å svirre om en mulig streik på arbeidsplassen. Rørlegger Joakim Gebhardt tok saken i egne hender og stakk innom den lokale fagforeningen for å få svar. Svar fikk han – men fagforeningen så et talent de ikke ville gi slipp på. Senere det året ble han klubbleder i bedriften. Fem år har gått og Gebhardt er i dag ungdomssekretær i LOs største forbund i privat sektor.

– Moren min var tillitsvalgt og morfaren min var tillitsvalgt, så jeg er oppvokst i prinsippene i fagbevegelsen. Jeg er veldig glad i 1. mai. Det er en dag som betyr mye for meg og jeg har feiret dagen fra jeg var liten, sier Gebhardt.

Holde folk i øra

Han mener det knapt finnes et mer relevant tidspunkt for unge i nyere tid å bli fagorganisert på:

– År etter år ser vi at det vi kjemper for, er like aktuelt. Arbeidsledigheten er høy, spesielt blant de unge. I krisetid og nedbemanning, er det de med kortest ansiennitet som ryker først, og det er de unge. I 2016 må vi streik i hotell og restaurantbransjen for å få en anstendig lønn. Det blir ikke mer relevant enn dette, sier Gebhardt.

– Vi tar mange rettigheter for gitt, men med dagens regjering ser vi at de fjerner rettigheter vi opparbeidet oss på 70-tallet med et enkelt pennestrøk. Motstanden mot reservasjonsretten er et eksempel: Det ble en kjempemobilisering og endringene ble avvist. Det hvor viktig det er å ha en bevegelse som holder folk i øra og kjemper for rettighetene våre, sier han.

Det er utfordrende å få unge til å forstå hvorfor fagbevegelsen er relevant for dem, men en større bekymring er hvordan det å være organisert blir brukt mot unge, forklarer Gebhardt.

– Noe jeg ser er blitt mer aktuelt, er «fast ansettelse uten garantilønn». Det betyr at du er fast ansatt, men får ikke lønn dersom arbeidsgiver ikke har oppdrag til deg. Dette utfordrer hele stillingsvernet og arbeidstidsbestemmelser osv. Sier du ifra til sjefen får du ikke mer jobb. Dette undergraver ansettelser og fagbevegelsens mulighet til å organisere og ha innflytelse. Dette brer om seg og vi ser at unge er opptatt av dette.

– 1. mai er selve limet i arbeiderbevegelsen

Hvem: Sahar Azari (29)

Hva: Leder i NTL Ung

Lederen for de unge i Norsk Tjenestemannslag har allerede gjort seg bemerket: På LOs kartellkonferanse på Gol tok hun ordet og utfordret en ganske blenda hvit fagbevegelse på hvordan de bør rekruttere bredere.

Selv er hun født i Iran, men måtte flykte med familien etter revolusjonen, og tilbrakte de første leveårene i en geriljaleir. Som femåring kom hun og storesøsteren alene til Norge. Da den første Gulfkrigen nærmet seg bestemte foreldrene seg for å kutte alle bånd som kunne være til hinder i kampen, og sendte søstrene bort.

– Vi hadde et familiemedlem utenfor krigen og han hadde sagt ja til å ta vare på oss. Han har vært pappen vår siden. Han har selv engasjert seg lokalt, og vært tydelig på at jeg selv må bidra til å skape den framtida jeg ønsker, sier Azari til Dagsavisen.

Det er under oppveksten på Notodden samfunnsengasjementet til Azari ble vekket for alvor, og for som mange før henne startet det med oppgaven som elevrådsrepresentant.

– En venninne spurte meg om å ta det vervet. Det var det at jeg ble sett og at noen hadde troa på meg som gjorde at jeg tok det første vervet.

I studenttiden vokste listen over verv. I NTL ble hun medlem etter å ha innledet for dem som representant fra Norsk Folkehjelps solidaritetsungdom.

– Jeg ble sittende igjen og prate med de om hva de sto for. Jeg kjente fort at jeg følte meg hjemme i NTL. De engasjerte seg også utover det å være en arbeidstakerorganisasjon. De hadde politikk for studentvelferd, de hadde politikk for klima. Det jobbet for solidaritetsprinsippet ikke bare på arbeidsplassen og i Norge, men også internasjonalt.

– 1. mai som julaften

Hjertet for fagbevegelsen banker fortsatt like hardt, og på 1. mai våkner hun opp med en helt spesiell følelse.

–Jeg har vokst opp med 1. mai, og gleder meg til 1. mai så snart året har begynt. Akkurat den morgenen er jeg litt som en unge på julaften. Selv om jeg er et b-menneske så våkner jeg med en god følelse i magen, sier Azari.

– 1. mai er selve limet i arbeiderbevegelsen, utdyper hun.

Hun mener det er viktigere enn noen gang for unge å fagorganisere seg.

– Det er økende arbeidsledighet blant unge, det er mer midlertidighet spesielt blant unge. Det gjør at de kommer skeivt ut i arbeidslivet for eksempel når det kommer til pensjon, som jeg er over snittet opptatt av. Dette er ting fagforeningen kan hjelpe deg med, sier hun.

– Jeg har alltid hatt vanskelig for å tie stille

Hvem: Dagfinn Svanøe (27)

Hvor: Ungdomsleder i EL og IT forbundet

Du vet sånne høymaster som skriker gjennom landskapet i Hardanger? Det er sånne energimontør Dagfinn Svanøe jobber med. Grimstadgutten selv er heller ikke redd for å være høylytt. Historien om hvordan han ble en av fagbevegelsens unge lovende, bærer også preg av det.

– Det skjedde mens jeg var 17–18 år og lærling. Jeg har alltid hatt vanskelig for å tie still, og når klubben der jeg var lærling hadde årsmøtet tok jeg ordet, og sa hva jeg mente det nye klubbstyret burde jobbe mer med framover.

Svanøe ble selv valgt inn i klubbstyret det årsmøtet og ble fort engasjert som tillitsvalgt regionalt og sentralt for El og IT. I dag er han ungdomsleder i EL og IT på fulltid – et verv han har hatt siden 2011.

– Flagget må opp

Arbeidernes dag er naturlig nok en stor fest dag.

– Det første jeg tenker på når jeg våkner er at jeg må henge ut flagget. Det har jeg glemt å gjøre på 17. mai, men 1. mai må det opp.

Da Svanøe var nyinnflytta i bygda Dølemo i Aust-Agder hvor han bor nå var det lenge siden det hadde vært noe 1. mai-arrangement i bygda. Da tok han like gjerne saken i egne hender.

– Jeg tok initiativ til en samling i hagen min med spill, grilling og moro. Det kom 30 stykker.

Svanøe er klar på det fortsatt er mange kamper å kjempe i arbeidslivet, spesielt for de unge, som han mener i større grad bør engasjere seg i fagbevegelsen.

– Unge arbeidstakere er ofte løst tilknyttet arbeidslivet og samtidig de som først mister jobben ved nedgangstider. De eneste som er kan utgjøre en forskjell i slike situasjoner er fagforeningene.

– Vår generasjon opplever tilbakeskritt

Hvem: Ommund Stokka (35)

Hvor: Sitter i ledelsen til IndustriEnergi som områdeleder for arbeidslivsavdelingen

På aluminiumsfabrikken Hydro Karmøy jobbet karmøybuen Stokka som mekaniker. Han var en som ikke var redd for å heve stemmen og ha sterke meninger og en tillitsvalgt tenkte at nettopp Stokka derfor burde sendes på tillitsvalgtkurs. Responsen ble ikke helt som forventet.

– Jeg synes kurset var dårlig og sa klart ifra at jeg aldri ville sendes på et så elendig kurs igjen. «Tror du du kan gjøre det bedre selv?», var svaret jeg fikk. Og da var det i gang, sier Stokka.

Tilbakeskritt

Forestillingen om at unge i dag ikke organiserer seg, er helt feil, mener han.

– At unge i dag ikke bryr seg og ikke organiserer seg, kjøper jeg ikke. Vi har sett en voldsom tilstrømning av folk som vil være med.

Og det er ikke så rart, ifølge Stokka, for dagens generasjon unge arbeidstakere er den første generasjonen på over hundre år som får det verre enn foreldregenerasjonen. Et helt konkret eksempel er pensjon:

– Vår må jobbe lengre og få mindre enn våre foreldre. Det er et tilbakeskritt! Dette er dramatisk og en utfordring vår generasjon tillitsvalgte må ta stilling til, sier han og utdyper:

– I alle tider har foreldre sagt til seg selv at de vil overlate et bedre samfunn til sine barn. Resultatet av fagforeningens kamp i alle år er at vi har blitt litt bedre fra 1900 og fram til i dag. Men i dag står vi i en tid hvor arbeidsledigheten eksploderer, ungdomsledigheten er rekordhøy, masseoppsigelser er blitt et normalt begrep, uniformerte høyreekstreme marsjerer i gatene i Europa og klimaproblemene vil få store konsekvenser for våre barn. Dette er alvorlig. Vår generasjon tillitsvalgte står overfor helt andre utfordringer enn etterkrigstid-generasjonen som nå går av med pensjon. Vår generasjon må hente inspirasjon fra arbeiderbevegelsens pionerer, sier Stokka.

Men til forskjell fra for hundre år siden, er arbeiderbevegelsens kamp i dag sentrert rundt en lokal fabrikk, kampen er internasjonal:

– I dag er det multinasjonale selskap med forgreininger i en rekke land som omsetter for mer enn fattige lands BNP. Da må vår bevegelse se utover landegrensene. Vi skal ha beina planta i Norge, men med blikket vendt ut, sier Stokka.