Innenriks

Dette er fy-fisk

FISK: WWF lister opp en rekke truede fiskeslag du bør styre unna. Forskerne jobber med å finne ut hvor mye sjømat havet kan gi oss.

I tillegg til de mye omtalte rekene fra Nordsjøen og Skagerrak, fraråder WWF deg å spise følgende: Breiflabb, hai og skate, kveite (vill, sør for 62 °N), kysttorsk, norsk hummer, scampi/tropiske reker, steinbit, torsk fra Nordsjøen og Skagerrak, blå- og gulfinnet tunfisk, uer og ål.

Dette er arter WWF mener enten er overfisket eller fanget/oppdrettet på en måte som ødelegger havmiljøet. «Ved å styre unna disse artene, bidrar du til å løse miljøproblemene», skriver organisasjonen i Sjømatguiden for 2014.

Men hvordan kan man egentlig vite hvordan det står til med de mange ulike fiskeartene i det store havet?

- For villfisk vurderer vi blant annet bestanden, påvirkning fra fiskemetode og effektiv forvaltning. For eksempel ser vi om kvotene for fisket er satt i tråd med forskernes anbefalinger eller om arten står på IUCNs (Verdens naturvernunion) internasjonale rødliste eller Artsdatabankens rødliste, sier Nina Jensen, generalsekretær i WWF.

Tre kilder

En av organisasjonene WWF lytter til når de kommer med Sjømatguiden, og som norsk fiskeriforvaltning i stor grad støtter seg på, er Det internasjonale havforskningsrådet (ICES). ICES er en mellomstatlig organisasjon for havforskning, som gir råd om fiskeriforvaltning til sine 20 medlemsland. Forskerne tilknyttet ICES har tre kilder til informasjon: Fangsten som kommer inn til land, fiskere og undersøkelser fra forskningsbåter.

Av fiskefangst har forskerne et mål om å ta prøver av minst en femdel av fisken som kommer inn til land, fra Portugal i sør til norskekysten i nord. Det tilsvarer omtrent 1,6 millioner tonn fisk årlig. De undersøker alder, lengde og bestandstilstand.

Bunntråling

I tillegg blir forskerne med ut på kommersielle fiskebåter. Der tar de prøver av fangsten, noterer hva som eventuelt blir kastet over bord og merker fisk som de slipper ut igjen. Fiskere i Nordsjøen har også i mer enn ti år fylt ut spørreskjemaer om deres oppfatning av fiskebestanden. Forskerne kan dessuten sjekke fiskernes loggbok: Hvis det tar lengre tid å fange ønsket fisk nå, kan det være et varseltegn.

Til slutt tar forskerne også prøver fra egne båter. Når de skal samle fisk nær havbunnen bruker de en omstridt metode, som fiskere selv får kritikk for, nemlig bunntråling. ICES deler da inn det nordøstlige Atlanterhavet i rektangler. Forskere velger tilfeldige punkter innenfor hvert rektangel og tråler for en gitt periode, vanligvis 30 minutter.

- Bunntrålerne brukt til forskning har en helt minimal påvirkning sammenlignet med dem som brukes på kommersielle båter: Mindre trålfangst, og utstyret er generelt mindre og med lettere grunnutstyr, sier leder for Rådgivningsprogrammet ved ICES, Poul Degnbol.

Når alle data er samlet inn, plottes de inn i matematiske modeller. Forskere fra alle de 20 ICES-landene deltar i arbeidsgrupper, og sammenligner resultatene med hva de ellers vet om bestanden. Deretter ser uavhengige fagfolk på arbeidsgruppenes konklusjoner. Rådgivningskomiteen i ICES samler alle innspill og utarbeider rådene ICES gir til blant annet norske myndigheter.

- Det er en omfattende jobb å komme fram til et råd, sier Harald Gjøsæter, forsker ved Havforskningsinstituttet og Norges representant i rådgivningskomiteen i ICES.

Uenige om trusselbildet

Marinbiolog og forskningsleder Odd Aksel Bergstad ved Havforskningsinstituttet er en av dem som har argumentert mot WWFs vurdering av rekebestanden som truet. På instituttets nettsider publiseres bestandsvurderinger og forvaltningsråd, i stor grad basert på arbeidet til ICES.

- Omtalene Instituttet gir er mer omfattende og nyanserte enn inntrykket WWF gir av situasjonen og trusselbildet for de enkelte bestandene, sier han.

Forskjeller mellom Havforskningsinstituttets og WWFs vurderinger forklarer Nina Jensen med at Sjømatguiden er et forenklet forbrukerverktøy som gir overordnede råd, mens Havforskningsinstituttet gir vitenskapelige råd til forvaltningen.

- Ofte kan det ta lang tid før tiltakene iverksettes og til de gir effekt. Vi kan ikke alltid forskuttere at de politiske tiltakene vil virke, sier Jensen. (NTB Tema)

Mer fra Dagsavisen