Det virkelige El Dorado

På midten av 1500-tallet hadde de spanske conquistadorene festet grepet om Sør-Amerika. Inkariket ble erobret på 1530-tallet. De innfødte kunne imidlertid fortelle om andre kongedømmer - langs Amazonas. Rike kongedømmer, forklarte de. For spanjolene kunne dette bare bety én ting: gull.

Ryktet om rike samfunn ute i regnskogen ble blandet sammen med historier om en høvding som var dekket av gullstøv. Han ble kalt El Dorado, «den forgylte». I jakten på kongedømmene langs Amazonas fikk El Dorado snart en ny betydning, nemlig «byen av gull».

Et imponert øyenvitne

Ekspedisjoner la ut. Én av deltakerne, dominikanermunken Gaspar de Carvajal, leverte en detaljert skildring av en oppdagelsesferd nedover Amazonas i 1541-42. De Carvajal rapporterte om tett befolkede områder som strakte seg hundrevis av kilometer langs bredden av elva. Han beskrev hvordan « ... vi passerte tallrike og svært store landsbyer». Han skildret også hvordan spanjolene ble angrepet av store indianerstyrker.

Ekspedisjonen gikk i land flere steder og kom inn i noen av landsbyene. Der fant de bugnende matforråd og store innhegninger hvor tusenvis av skilpadder ble holdt fanget. Landsbyene hadde gater, store torg og palisader. Spanjolene beundret også keramikken og dekoren.

Men øyenvitneskildringene til de Carvajal og hans samtidige skulle snart avskrives som løgner og feberfantasier. Historiene om folkerike, avanserte indianersamfunn i Amazonas lot seg ikke bekrefte av senere ekspedisjoner. De lærde konkluderte med at El Dorado var en myte.

I moderne tid har Amazonas blitt beskrevet som et urørt, tynt befolket og primitivt område.

Det siste tiåret har imidlertid forskerne gjort funn som snur gamle sannheter på hodet.

I Xingu-regionen i Brasil har antropologen og arkeologen Michael Heckenberger, i samarbeid med de lokale kuikuro-indianerne, avdekket over 20 bosetninger som var befolket fram til rundt 1600. Hver bosetning var avgrenset med diker og vollgraver. Dikene har spor etter palisader.

Bosetningene lå tre-fire kilometer fra hverandre og var bundet sammen av et snorrett veisystem. Veiene kunne være opptil 40 meter brede. Det er også funnet spor av kanaler og bruer. Heckenberger anslår at dette landsbykonglomeratet kan ha hatt opp til 50.000 innbyggere.

Lagde matjord

Innbyggerne i Amazonas formet landskapet rundt seg ved å plante frukttrær i et svært næringsrikt jordsmonn kalt «terra preta». Denne matjorden er delvis menneskeskapt. I nærheten av Santarém i Brasil er det funnet et terra preta-felt som er nesten fem kilometer langt og 800 meter bredt. Ifølge arkeologen William I. Woods kan det ha bodd 400.000 mennesker i dette distriktet for 1.000 år siden. I så fall var Santarém et av de tettest befolkede områdene i verden på denne tida. Det fantes aldri noen by av edelt metall ute i jungelen, men derimot en stor og velfødd sivilisasjon. Virkelighetens El Dorado var tuftet på en langt viktigere ressurs enn gull-nemlig mat. Sivilisasjonen i Amazonas gikk under, sannsynligvis fordi den ble rammet av ukjente sykdommer spanjolene brakte med seg fra Europa. (NTB tema)