«Det vil på mange måter bli et nytt kapittel»

Munir Jaber (22):

Fylkessekretær i Oslo AUF. Var i kafébygget på Utøya da terroren begynte. Først løp han inn i storsalen og ba folk komme seg ut. Så gjemte han seg. Han rakk å se mange av sine døde venner før han til slutt la på svøm og ble plukket opp av politiet.

Jeg vitnet i rettssaken. Det var noe jeg måtte forberede meg mye på. Det var tøft. Men det var også fint å kunne bidra på en praktisk måte, gjennom å komme med informasjon. Jeg håper det hjalp med å belyse det som skjedde overfor retten. Jeg vil ikke si jeg gruet meg. Jeg var nervøs. Men det viktigste for meg var å forberede meg på å bidra med opplysninger om det jeg hadde opplevd. Mange har gjort en god jobb med å vitne. De har vist et helt fantastisk mot.

Da rettssaken begynte ble alle sår åpnet igjen. Man gikk tilbake til alle de grufulle detaljene. Det var vondt. Det er vanskelig å svare på hvordan det kommer til å bli når rettssaken nå er over, i alle fall for denne gang. Det vil på mange måter bli et nytt kapittel. Trykket vil nok lette litt. Kanskje vil det bli lettere å konsentrere seg om andre ting. Det vil gjøre arbeidet med å fortsette å se framover lettere.

Det viktige for meg er ikke hva slags dom Breivik får, men at retten går sin gang. At vi ikke viker fra våre rettsprinsipper. Jeg har fulgt rettssaken litt. Det har vært viktig å ha en balansegang. Å finne tilbake til de hverdagslige oppgavene. Å være sammen med venner, jobbe med politikk og trene. Jeg er heldig som er nestleder i AUF i Oslo. Jeg har mange spennende oppgaver, og mye som må gjøres hele tida.

Det var et tidspunkt etter 22. juli da jeg stoppet opp og måtte tenke: «Hva skal jeg gjøre nå? Ta en pause og la ting synke inn?». Det andre alternativet var å fortsette med det jeg tror på, med det jeg brenner for. Da landet jeg på det siste. Det har vært viktig for meg å kunne bruke all min energi til politisk arbeid. Vi skal ha landsmøte i AUF i oktober, som vi jobber masse med. Så kommer det viktige valget neste år. En del av det å se framover for meg er å finne gode politiske løsninger på framtidens utfordringer.

Det er en stund siden jeg har hatt ferie. Neste uke reiser jeg til Palestina og Israel. Den ferien gleder meg til. Jeg tror også det blir lærerikt. Etter det kommer 22. juli. Hvordan det blir er et av de vanskeligste spørsmålene å svare på. Det blir nok en dag fylt av sorg og av savn. Jeg håper det blir en fin dag hvor vi på en god og verdig måte klarer å hedre dem som gikk bort. Men det kommer også til å være en dag hvor man har framtidstro. Sammen.

Irene Østby (42):

Jobber på Oslo kemnerkontor. Gikk tilfeldig forbi regjeringskvartalet 22. juli. Begge trommehinnene sprakk og hun fikk kuttet av scener i hendene. I dag sliter hun med tinnitus.

Jeg nevnte det for min advokat. Hva skjer nå når rettssaken er over? Det blir jo stille. Nå er man inne i en boble. Kanskje blir det et slags vakuum. Men det er ikke sikkert. Man har jo tross alt fått en del svar.

Fra dag én leste jeg alt jeg kom over og så alle nyhetssendinger, morgen og kveld. Jeg hadde bæreposer med aviser. Jeg har vært i retten hele tida, bortsett fra under Utøya-erklæringene, da jeg ikke fikk permisjon. Jeg har hatt mange spørsmål. Når jeg har kommet hjem etter å ha vært i retten hele dagen orker jeg egentlig ikke mye. Men jeg blir likevel sittende og analysere det som ble sagt den dagen.

Jeg har tatt meg selv i å sitte å se på Breivik. Noen ganger har han sett tilbake. Jeg er mer trist enn sint på ham. Jeg tenker på familien hans. Det er en stor tragedie. Noen tror Breivik er tilregnelig og er født ond. Jeg tror ingen er født til å være massemorder. Men vi vil nok aldri få vite hele sannheten. Det var viktig for meg at det ble en verdig rettssak på samme premisser som alle andre. Jeg har ingen hevnlyst. Er han syk, må han få behandling. Er han ikke, må han i fengsel.

Etter 22. juli har jeg følt at jeg ikke har reagert som «alle andre». Derfor har det vært fint å høre vitner i rettssaken som har beskrevet det likt. Jeg skjønner at mange ville gå i rosetog. Men jeg ville ikke gå i noe rosetog. Jeg var rett og slett forbanna. Ikke først og fremst på Breivik. Men på andre ting. Som at Grubbegata ikke var stengt. Så begynte regjeringen og kommunene å krangle om hvem sitt ansvar det var. Kom heller ut og legg dere paddeflate tenkte jeg!

I motsetning til dem som ble angrepet grunnet sitt politiske syn og svarer med å bli mer engasjert i politikken, har jeg aldri vært politisk engasjert. Jeg var på feil sted til feil tid, en tilfeldig forbipasserende. Så hva er mitt svar? Jeg er opptatt av at vi som har opplevd dette skal føle en viss form for trygghet. Vi skal ha et åpent samfunn. Men ikke for enhver pris. Det må være noen grenser.

22. juli tror jeg at jeg kommer til å dra ned til regjeringskvartalet. Det skal holdes åpent den dagen. Etter hvert skal jeg ta ferie. Så er det tid for å begynne litt på nytt. Man må jo legge dette bak seg.

Vegard Grøslie Wennesland (28):

Leder i Oslo AUF. Var på teltplassen da terroren rammet Utøya. Der så han flere ble drept. Så løp han gjennom skogen til en hytte sør på øya. (Skolestua). Der gjemte han seg til politiet kom.

Jeg har fulgt de delene av rettssaken som hadde direkte med meg å gjøre. Når gjerningsmannen har forklart seg om Utøya. Og når AUF-erne har vitnet. Utover det har jeg ikke oppsøkt rettssalen. Derfor er det ikke sånn at jeg føler at det blir en ny tilværelse nå når den er ferdig. Men jeg ser fram til å vite at det er over. For nå. Det er viktigste for meg er ikke hva dommen blir. Det viktigste er at han ikke slipper ut igjen.

Jeg grudde meg før rettssaken begynte. På en måte hadde jeg det samme forholdet til å møte i hovedsalen som da jeg tenkte på å dra tilbake til Utøya. Jeg var usikker på hvilke reaksjoner som skulle komme. Først og fremst på hvordan jeg kom til å reagere på å se gjerningsmannen i salen. Men det har fortont seg veldig...greit. Å se at han ikke er en trussel for meg lenger.

Det har vært fint. Dommerne, aktoratet og forsvarernes profesjonalitet har også gjort det mye enklere å være der. Det har ikke blitt det sirkuset mange forventet seg. Det å være i salen har gitt en mulighet til å gi og få trøst og omtanke fra andre AUF-ere, foreldre og etterlatte. Vi bygget videre på samholdet som oppsto etter 22. juli. Men det er jo forferdelige ting vi hører fra rettssalen.

Jeg har bevisst forsøkt å unngå det massive medietrykket. Men jeg må si at det har blitt skrevet helt utrolig mye fint også. En del kommentatorer og journalister har klart å holde fokus på hva denne saken handler om: De som ble rammet.

Vi driver med masse politikk i Oslo AUF. Det er også en god måte å ta hverdagen tilbake på. Vi ble forsøkt drept på grunn av det engasjementet. Det gjør det ekstra viktig å fortsette.

Men i sommer skal jeg gjøre noe helt annet. Jeg skal seile opp langs Helgelandskysten med broren min. Han var nær regjeringskvartalet da det smalt. Det blir en uke uten kontakt med omverdenen og nettaviser. Bare rå natur og masse vær. Det blir helt herlig. Så skal vi avslutte på Trænafestivalen med venner. Jeg gleder meg.

Det er ikke lenge til 22. juli. Det er vanskelig å si hvordan det blir. Jeg tror det blir mange fine arrangementer. Men det blir selvfølgelig en veldig tung dag.

Stine Renate Håheim (28):

Stortingsrepresentant for Ap og medlem av AUF. Var på Utøya 22. juli. Løp og gjemte seg på ulike steder på øya. Berget livet ved å svømme mot land. Ble plukket opp i en båt.

I begynnelsen fulgte jeg veldig mye med. Jeg hadde en del ubesvarte spørsmål omkring hva som skjedde på Utøya, og ville høre en del av vitneforklaringene derfra. Det var viktig også for å få min egen historie på plass. Etter det har jeg ikke vært i retten, det tror jeg ikke hadde vært bra for meg i lengden. Jeg har forsøkt å konsentrere meg om andre ting. Men jeg har selvfølgelig fått med meg mye gjennom media.

Å jobbe med politikk har vært viktig for meg i denne tida. Jeg er blitt enda mer engasjert. Nå skal rettsstaten ta et oppgjør med handlingene. Så må samfunnet ta et oppgjør med holdningene. Det å kjempe for fellesskolen hvor alle barn går sammen og får større forståelse for ulike mennesker, er en del av det. Det å være opptatt av finanskrisen og det som skjer ute i Europa med sosial nød, er en annen del av det.

Jeg vil ikke si jeg grudde meg så mye til rettssaken. Jeg har hatt en strategi det siste året. Det har vært å ta en dag om gangen, og prøve å tenke minst mulig på ting som kommer og som kan bli ille. Men jeg synes nok de første dagene var tøffe. Så kom verdigheten og roen. Måten Oslo tingrett har lagt opp denne rettssaken på var veldig beroligende.

Det har ikke noe å si for meg personlig hvilket utfall rettssaken får. Men det er en lettelse når den er over. Det gjør at man kan åpne et nytt kapittel. Da kan jeg fullt ut konsentrere meg om jobb og politikk og venner. Det blir bra.

Nå er det sommer, men jeg skal jobbe en del. Vi tar ikke ferie selv om vi ikke har møter på Stortinget. Jeg reiser til Palestina om en uke. Der skal jeg både slappe av og møte noen gode venner, og oppdatere meg på den politiske situasjonen. Det kan være godt å få litt perspektiv på ting. Det tror jeg er viktig. Jeg synes det er viktig å fokusere på all den undertrykkelsen og urettferdigheten som skjer ellers i verden også. Vi må ikke glemme alle dem som har det vondt i verden.

Jeg tror det blir både godt og vondt å komme til Utøya 22. juli. Savnet etter de som ikke er der blir stort, men vi skal også glede oss over alle som er der. Denne dagen vil komme uansett. Vi må gjøre det beste ut av det, og jeg tror det blir en verdig dag.