Den nye Utøya-generasjonen

AUFs nye sang heter «Vår felles framtid». I helgen spilles den over konsertanlegg og minihøyttalere, og den vil runge fra spente tenåringers halser. «Det er vi unge som er modige», vil de synge.

22. juli 2011 ble modige ungdom angrepet og drept. De overlevende er voksne nå. Idealene ungdommen i Utøya-generasjonen sto for, videreføres på AUFs sommerleir – av en ny generasjon. Som nye stemmer i et eldgammelt kor.

Utøya 31. juli 2019. Den lille ferja Thorbjørn II er fullproppet av ungdommer med forskjellige dialekter og bakgrunner. Telt, rullekofferter og følelsen av å være på vei til sommerens høydepunkt ligger i lufta. Sammen med oss på ferja er Agnes Nærland Viljugrein. Som 22-åring er hun allerede en av veteranene i den nye generasjonen AUF-ere.

Agnes Nærland Viljugrein er en av to ledere som sover i telt på gressletta. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Agnes gjorde som mange andre unge etter 22. juli: Hun meldte seg inn i AUF. Hun var femten år gammel. I tillegg til terrorangrepet og følelsen av å ville bidra, var det en så liten sak som kampen for en fritidsklubb på Tøyen som ble utslagsgivende for hennes politiske oppvåkning.

– Jeg vokste opp på Tøyen og var tidlig politisk engasjert, men da vi reddet fritidsklubben skjønte jeg at det er mulig å påvirke ting dersom man organiserer seg.

Nå er hun førstekandidat for Arbeiderpartiet i bydelen Gamle Oslo ved høstens kommunevalg. Med egne ord sier hun at hun er:

– Kanskje en av de yngste som får styre over 55 tusen mennesker.

Styring blir det nok av denne helgen også. Agnes er en av dem som må jobbe i nattkafeen, et av få steder hvor det selges nattmat, snop og burgere under AUF-leiren, som egentlig bare tilbyr vegetarisk mat i kantinene.

– Tenk på kuttene av utslipp da, vi er nesten tusen ungdommer her! Det var faktisk store diskusjoner om dette med kjøtt i forkant, sier hun.

Generasjonsskiftet

Utøya, Norge og AUF er i ferd med å gjennomgå et generasjonsskifte. De overlevende fra 2011 er voksne nå. De eldste av ungdommene, de få som var med den gangen og som fortsatt er her i dag, og de erfarne fra generasjonen som kom etter dem, må tenke på hvordan de skal ta vare på arven og bygge noe som minner et helt land og en verden om det som skjedde for åtte år siden. Samtidig må de skape et rom for at ungdom fra hele landet kan kose seg.

– Det er et dilemma. Hvor fort skal man gå fram med en gang? Jeg synes Utøya har en fin balanse mellom å minnes de vi mista 22. juli, og å skape en sommerleir med politikk, bading og nye venner for alle som deltar i dag. Vi må jo bare klare det, sier Agnes.

Ungdom som sliter med teltplugger, vafler på avveie og internsjargong synes å være en stor del av leiropplevelsen på Utøya. Agnes forteller at hun er en av to sentralstyremedlemmer som faktisk sover i telt.

Gjermund Gorset (18) og Julie Hole (23) viser fram de nye Utøya-genserne. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Resten av «pampene» sover i noen små koier de har valgt å kalle «Beverly Hills», forstår vi.

Rom for følelser

Stemningen er god, men forholdene er små.

– Det er faktisk noe de fleste blir overrasket over når de besøker Utøya første gangen, hvor smått det er, sier hun.

– Reagerer ungdommen når de kommer hit?

– Jeg tror alle reagerer på sin måte, men jeg tror ikke det er noen som kommer hit uten å tenke på at det har skjedd et terrorangrep her. Jeg tror man merker fort at det er rom for mange følelser her. Det er det viktigste vi prøver å gi folk. At det er rom for alle de ulike følelsene som dukker opp, sier Agnes.

Veien for å inkludere noen i en hendelse de ikke selv opplevde, er lang.

– På den ene siden må vi kunne presentere nye medlemmer for AUF. Samtidig skal det være rom for å bare være engasjert og ville diskutere politikk eller få nye venner. Det er en stor diskusjon, hvordan vi skal gi de nye medlemmene medeierskap til 22. juli. Nå har vi både nye og overlevende igjen i organisasjonen vår, så det kan være en god mulighet for å finne ut av det, både internt men også i de politiske debattene. 2011 er fortsatt veldig nært og direkte for mange.

Agnes tar oss med på «Kjærlighetsstien», et navn som gir gjengklang for mang en AUF-er – og andre med litt fantasi.

– Er det her man holder hender og kliner?

– Det kan jo skje, men mest av alt er dette et rom for å komme litt unna alle andre siden det er så tett her, sier Agnes.

Klining på Kolberget

Hun fører oss videre forbi det nydøpte Kolberget [etter Martin Kolberg, journ.anm.] og mot teltplassene. Der møter vi Ahmed Raad Al-Saidi (18), Marie Synøve Pettersen (19) og Fredrik Kveseth (20). De knoter med å sette opp et stort telt. Selv om det duskregner er humøret på topp. En bærbar høyttaler pumper ut tropiske poptoner, Utøya er litt Karibien også.

Ahmed Raad Al-Saidi og Fredrik Kveseth trengte litt hjelp til å få opp teltet. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Ahmed, Marie og Fredrik kommer fra Østfold AUF. Ahmed er her for første gang.

– Jeg er ganske spent. Dette er ikke som skolen, alle er her fordi de vil. Jeg tror jeg kommer til å få mange nye venner, sier han.

Han var 11 år for 8 år siden, det eneste han husker fra 22. juli er nyheter og bilder. Han sier at en del kompiser har spurt han om hvordan han tør å reise ut, men han er ikke redd.

– Det er viktig å ha medfølelse med det som skjedde, men vi må også videre, sier han.

Les også: «Det var ingen naturkatastrofe. Det var et politisk attentat»

Hvert kvarter ankommer det nye delegasjoner med ferja. Utvalget dialekter på teltplassen er bredere enn det man vanligvis opplever i Buskerud. Ifølge Agnes og de andre erfarne AUF-erne er det en hel rekke triks for å sikre seg de beste teltplassene, men den blå regjeringens regionreform har ført til at de faste delegasjonsområdene har blitt flyttet litt om på. Det spøkes selvfølgelig med.

Generelt er det mye fart og spøking på Utøya, men to steder står tida stille. Inne i Hegnhuset, som er bygd rundt den gamle kantina som er bevart slik den var for åtte år siden, og ved minnesmerket hvor navnene og alderen til de 77 som mistet livet den dagen, er det en annen atmosfære. Helt stille.

– En av de tingene man blir overrasket over, er hvor lang tid det tar å lese alle navnene. Det bare varer og varer, sier Agnes.

Hvert år minnes de omkomne med opplesning av navnene deres.

Utøyas historie

AUF har eid Utøya siden 1950. Det har blitt mange forelskelser, politiske vedtak og karrierer gjennom en mannsalder. Målet for dagens generasjon ledere er at alle AUF-ere skal ha et eierskap til hele historien. Den 18. juli 2011 markerte ungdommene på Utøya støtte til alle som mistet livet i kampen mot fascismen under den spanske borgerkrigen. Kontinuitet og historiske linjer har alltid vært viktig for AUF. Det er bygd en egen låve som viser AUF og øyas historie, fra EF-kamp til seier for å stoppe oljeleting i Lofoten-Vesterålen.

På vei nedover mot kaia hører vi noen som roper på Agnes. Det er Reda Foad Bader Al-Shemmari (19).

– Bli med på båten da, sier Agnes.

Han er ikke vanskelig å be. Han ble med i AUF i fjor. Det var fraværssaken som fikk han politisk engasjert. Nå er han niendekandidat for bydelsutvalget på Grorud.

– Jeg kjente nesten ingen da jeg ble med. Nå har jeg fått venner for livet, mennesker fra hele landet, sier han.

Les også: AUF-sjef med blikket mot framtida

Han mener alle kan engasjere seg om de får mulighet.

– Når vi verver prøver vi å gjøre det morsomt. Pizzakvelder, fotballkvelder og sånt. Så spør vi om politikk. Ungdom er veldig engasjert i politikk, men de vet ikke hva de skal gjøre med engasjementet. Vi er den neste generasjonen, vi må ta ansvar så fort som mulig, sier han.

For Reda Foad Bader Al-Shemmari er Utøya synonymt med kjærlighet. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Første gangen han tok ferja opplevde han det som spesielt.

– Jeg tenkte på det som hadde skjedd. Jeg tenkte også at det som har skjedd er noe vi må huske og ta med oss videre. Målet vårt er å bygge demokratiet, og det var et angrep på demokratiet, sier han.

– Frykten jeg kjente forsvant da jeg kom i kontakt med mennesker og ble kjent med folk. Det er det denne fantastiske øya representerer, hygge, vennskap, kjærlighet, forhold og relasjoner. Det skal vi aldri glemme. Og vi skal heller aldri glemme 22. juli 2011. Vi skal fortsette å vise engasjement for hele Norge.