De utstøttes støttespiller

I

Nils Christie var født i 1928, og bodde sine første leveår på Høyenhall, i dagens Bydel Østensjø. Han hadde to yngre søsken, en bror og en søster. Moren, som han var nært knyttet til, stelte hjem og barn, faren var butikksjef i en større klesforretning. Da han var seks år, flyttet familien til en enebolig på Nordberg, og der hadde han en trygg og god oppvekst, til tross for den tyske okkupasjon i krigsårene – og til tross for skolegangen.
Nils Christie hevdet alltid at han satt mest og drømte på skolen, og slett ikke var flink. Men ut fra sitt sosiale miljø begynte han som en selvfølge på Berg gymnasium, på reallinjen. At han klarte examen artium tilskrev han selv at freden i 1945 skapte kaos for skolemyndighetene, og at de slapp ham gjennom for enkelthets skyld. Selv om dette skulle stemme, var han nok klar over at han i hvert fall var en god skribent.

II

For etter artium gikk 18-åringen opp i redaksjonen til Verdens Gang, som den gang var en vektig og alvorlig avis. Han viste fram noe han hadde skrevet, og spurte om å få skrive i avisen. Slikt kunne man gjøre den gangen! Han fikk Verdens Gang til å opprette for seg en spalte om   møtevirksomheten til studentorganisasjonene, og utvidet etter hvert spaltens emneområde. Ved siden av tok han forberedende prøver ved Universitetet. Så begynte han å studere i 1948 ved det nyopprettede Instituttet for sosiologi, Allerede tidligere var han med å opprette et slags «Sosiologisk kontor», og hadde oppdaget en for ham viktig bok, MacIvers' Sociology. Et besnærende fagområde åpnet seg for ham, studiet av samfunnet! Nå gikk alt fort. Ved siden av studiene fortsatte han som journalist i Verdens Gang Han ble endatil tilbudt fast stilling, men avslo til fordel for sosiologien.

Jussprofessor Andenæs må tidlig ha blitt oppmerksom på den unge mannen, og foreslo for ham et emne for avhandling til magistergraden, den eneste grad den gang for sosiologer, og som for lengst er avskaffet. Nils Christie fulgte rådet, og allerede etter fire år var arbeidet gjort – det handlet om norske fangevoktere i konsentrasjonsleire i Norge under krigsårene 1940-45. Avhandlingen hadde krevd et omfattende arbeid, ikke bare tankemessig, men også i andre henseender. Det var strevsomt å finne fram til de tidligere vokterne, hvorav en del var i fengsel, mens resten var på frifot. Det gjaldt også å overvinne deres mistillit til samfunnsforskningen: Var den en fordekt form for politietterforskning, eller var det politiske siktemål som lå til grunn? Intervjuarbeidet selv var tidkrevende, og varte i gjennomsnitt et par timer, og det kunne foregå under trangbodde vilkår, mens den intervjuedes familiemedlemmer og andre var til stede. Denne avhandling var et nybrottsarbeid, og for noen år tilbake inngikk den i en «kanon» av de viktigste arbeidene i norsk sosiologi overhode, og er nylig utgitt på ny.
En grunn til dette er avhandlingens hovedfunn. Nils Christie fant at de tidligere fangevokterne i konsentrasjonsleir som hadde mishandlet, slått og drept krigsfanger, mot all forventning viste seg å være nokså alminnelige mennesker, og ikke av vesen uvanlig grusomme. Det som hadde fått dem til å være brutale mot fangene, var den sosiale og materielle situasjonen. Magisteravhandlingen ga ham en erfaring for livet. Dette ble for alltid hans ledetråd: Kriminalromaner og – krimfilm forkynner ustanselig – i likhet med visse former for kristendom – den manikeiske lære, den at tilværelsen handler om kampen mellom det onde og det gode, legemliggjort i onde og gode mennesker. Kriminologien, derimot, skulle se det kriminelle som noe fremkalt av situasjonene, og kriminologenes viktigste oppgave skulle være å foreslå sosiale sammenhenger og ordninger som gjør at kriminell atferd ikke dannes, og da ikke av frykt for straff, men fordi situasjonene er egnet til å fremkalle en bekreftende holdning til ens medmennesker.

Etter magistergraden avtjente Nils Christie verneplikten. Deretter ble han først vitenskapelig assistent, siden stipendiat ved Kriminologisk institutt, ledet av samme professor Andenæs. I de følgende årene utførte han, ved siden av mindre skrivestykker, to større arbeider. Det ene arbeidet het Tvangsarbeid og alkoholbruk. Det handlet om en anstalt på Jæren, dit mange hjemløse og drikkfeldige mennesker  ble sendt og satt til å arbeide, for det meste på jordene. Etter å ha beskrevet anstaltens forhistorie, tok han opp et av samtidens store kriminalpolitiske spørsmål: Skal de som er anbrakt i anstalten bedømmes juridisk i henhold til strafferetten, eller skal de behandles i henhold til legevitenskap og psykoterapi, eller skal de møtes med en blanding av begge deler? Nils Christie ville vise at dersom de sosiale rollene som jurist og helbreder ikke ble holdt fra hverandre, ble utfallet det dårligste for dem som var anbrakt i anstalten. Dessuten la han fram noen forslag som kunne gjøre livet lettere for de hjemløse, ofte synlig berusede på offentlig sted. Denne undersøkelse var blant de bidrag som førte til at anstalten på Jæren ble nedlagt.

Det andre arbeidet het Unge norske lovovertredere, og det tok han doktorgraden på. På denne tida var antallet lovbrudd begått av helt unge mennesker begynt å svulme, noe som vakte uro. Hvordan skulle det gå? «Ungdomsforbryteren» oppsto som en skikkelse, både på film og ellers i offentligheten. Nils Christie gikk samfunnsvitenskapelig til verks for å finne ut om de unge lovbrytere hadde noen særtrekk sammenholdt med lovlydig ungdom, eller befant seg i en særegen situasjon. Noen forskjeller fant han nok – mindre skolegang, dårligere bo- og familieforhold, lavere «sosial rang» (som det het den gangen, for å unngå å snakke om samfunnsklasse). Men forskjellene var egentlig for små til å ha betydning.
Nils Christie selv mislikte etter hvert denne boken, fordi den ikke kom dem han skrev om ordentlig inn på livet. I stedet for en konklusjon skrev han et sluttord om at samfunnslivet beveget seg i retning av stadig større avstand og fjernhet mellom menneskene Hjemmene og arbeidsplassene var skilt fra hverandre, familien tømt for mange av sine tidligere oppgaver, blant annet av skolen. Han foreslo at skolen kanskje fikk en del elever til å kjenne seg utenfor, og at skolen derfor kunne endre seg noe slik at flere kjente tilhørighet til den. Disse avsluttende betraktningene skulle bli fulgt opp ti år senere.
Med tre større arbeider, og dessuten mange mindre artikler, søkte og fikk Nils Christie i 1959 en nyopprettet stilling som dosent – en litt lavere grad enn professor – ved Kriminologisk institutt, og det som 31-åring! Hvem skulle trodd det om den middelmådige eller endog svake eleven på folkeskolen og den høyere skolen! Også dette ble viktig for ham i fortsettelsen – en sterk tvil på om skolen var bra for alle, ja, kanskje ikke engang for de fleste. Kanskje kunne det vært like bra «om skolen ikke fantes», slik en av hans senere bøker het.

Nils Christie var lykkelig over dosenturet. Nå kunne han uten bekymring for utkommet fordype seg i det han var mest opptatt av, og han ble værende ved Kriminologisk institutt resten av levetiden. I 1966 ble han professor i faget. Han var alltid takknemlig for at arbeidsforholdene hadde skikket seg så fint for ham, yrkesmessig befant han seg på den grønne gren. De fleste som er i lignende gunstig stilling prøver å skjerme seg, og trygge sin tilværelse. Annerledes for Nils Christies vedkommende: Det gjorde ham uvanlig oppmerksom på alle dem som ikke hadde det like bra som ham selv – de såkalt kriminelle, de marginaliserte, avvikerne. Med årene ble han mer og mer overbevist om at hele samfunnsordningen burde endres henimot mer likhet, nærhet og enkelhet i livsførselen.

III

Tidlig på 1970-tallet utga han den nevnte boken som het «Om skolen ikke fantes». Denne kunne inngå i den motkulturelle bevegelsen som allerede var i gang, bl.a. med studentopprøret og hippie-livsstilen. Men Nils Christie ville nok skrevet boken i alle fall. En av flere grunner til å gjøre det var hans egne, ikke så gode, erfaringer med skolevesenet. Også nyere erfaringer fikk ham til å undersøke hvordan dette artet seg tiår senere. Han kom til at skolen, slik den inngikk i et digert, hierarkisk statsapparat og med sine almene læreplaner, lyktes best i å holde den oppvoksende slekt utenfor arbeidslivet, og å bekrefte den rådende klassestrukturen. Om skolen ikke fantes, måtte hele samfunnsordenen forandres. Hvordan kunne en skole arte seg som ikke bare forberedte til samfunnslivet, men rett og slett var en del av samfunnslivet – uten skoletrette elever, uten skoletapere, uten de som var flinke først og fremst for å komme seg fram siden i livet? Boken avsluttes med et utkast for en slik skole. Boken var et spennende skolepolitisk innlegg, og ble oversatt til flere språk, Fra nå av gjaldt dette alle hans bøker.
Deretter fulgte en bok som gjorde tydeligere det som hadde vært grunnlaget også for hans arbeider hittil. Det var sosiologiens almene skille mellom primære og sekundære sosiale relasjoner. Skillet er elementært i dobbelt forstand – det er et grunnleggende perspektiv på samfunnslivet, og det er lett å forstå for alle og enhver. For alle vet av erfaring at én ting er stemningen og samhørigheten mellom mennesker som kjenner hverandre, som i små grupper, nære forhold, nabolag o.l. Disse er primære, et vilkår for alt samfunnsliv. En annen ting er stemningen mellom og forholdet til fremmede, kommunikasjon gjennom offentlige instanser og skjemavelde, eller markeder av alle slag. Slike forhold er sekundære. At et samfunnsliv ikke kan bestå utelukkende av sekundære relasjoner som f.eks. juridiske forhold, det innser enhver ved ettertanke – slik kan f.eks. ikke barn behandles. På den annen side: Store samfunn med millioner av innbyggere kan ikke alle kjenne hverandre og inngå i primærrelasjoner. Nils Christies anliggende er å finne en likevekt mellom de primære og sekundære relasjoner. Et samfunn bør verken blitt for tett, eller for mye preget av fremmedhet.

Nils Christie innførte skillet mellom primær og sekundær kontroll, et bidrag til kriminologiens ordforråd. Et samfunns orden kan ikke først og fremst bero på politi og annen sekundær kontroll, men på mennesker som sier fra til hverandre og øver en oftest stilltiende kontroll fordi de bryr seg om hverandre, altså på primærkontroll. Ut fra dette offentliggjorde Nils Christie i 1976 norsk sosiologis mest leste artikkel så vel i innland som utland, «Conflict as property», Konflikt som eiendom. Vår første rettssosiolog, Vilhelm Aubert, nevner et sted at når en tvist havner i rettsvesenet, kjenner de som er innblandet ofte ikke tvisten igjen, omformulert og omplassert som den er – fra det personlige plan, til det offentlige rettsvesenets plan. Nils Christie hadde samme innsikt, og ga den en krassere og tilspisset utforming. Når tvister i nærmiljøer omformes til juridiske konflikter, kan det innebære en berøvelse. De som er i strid med hverandre, kjenner det som om rettsvesenet har tatt fra dem konflikten, som var deres egen, deres eiendom. Derfor er det ønskelig at konflikter så langt mulig utkjempes og løses som primærrelasjoner, bare som siste utvei som sekundærrelasjon, og aller minst som i vandrehistorien om   gjesten som etter å ha glidd på gulvteppet og forstuet foten, saksøker vertskapet. Artikkelen vakte gjenklang i vide kretser, og gjorde Nils Christie til en internasjonalt kjent kriminolog. I Norge kom den også til anvendelse. For denne tenkemåten lå til grunn for hans forslag om at myndighetene skulle opprette konfliktråd, hvor mennesker i konflikt kunne møtes og prøve å ordne saken i minnelighet eller endog forsones.

Konfliktrådene er en i høy grad lykket nyskapning, og Nils Christie var deres opphavsmann. Bekymring over minkende primærkontroll var vel begrunnet. Men enda større grunn til bekyrnring ga det at sekundærkontrollen bredte seg i form av flere fengsler og fanger, over store deler av Vesten, som en industri, en «vekstnæring», ja, som han skrev, henimot et slags GULAG av vestlig type.

IV

På 1980-tallet undersøkte Nils Christie striden om narkotikapolitikken, sammen med en finsk fagfelle, Kettil Bruun. Boken de utga het «Den gode fiende». Tittelen siktet til at kampen mot narkotiske stoffer egnet seg svært godt som en avledning fra andre, mer alvorlige misforhold og motsetninger i samfunnslivet. Den kriminologiske undersøkelsen avklarte en situasjon som myndigheter og massemedia hadde en sterkt overdreven, manikeisk oppfatning av: De styrtrike narko-konger fantes nok iblant, men de fleste som drev med salg av forbudte stoffer lignet på en gammel kjenning av kriminologene – «urklienten» i fengselsvesenet: Fattig, uten jobb, med liten formell utdannelse, svake familiebånd osv. Milliardbeløpene som angivelig sirkulerte i narkohandelen, skrumpet også atskillig når det ble regnet ordentlig etter. Det samme gjaldt antallet narkoslaver, selv om de fantes.
Mot denne svake gruppe ble det ført en uvanlig streng politikk i Norge og Sverige, fra myndighetenes side en forgjeves kamp mot bruk av narkotika. Nils Christie og Kettil Bruun foreslo ikke full legalisering, men en langt mildere politikk. At myndighetene ville følge kriminologenes råd, regnet de ikke med. Men kanskje har de norske myndighetene de siste årene endret seg noe.

I grunnen var ikke Nils Christie blant alle dem som elsker og beundrer Vestens teknologi. Selvsagt tilpasset han seg og brukte de tekniske hjelpemidler, men han ivret ikke for teknologien som helhet. For hans erfaringer gikk i retning av at det var i engere kretser, i lokalsamfunn at tilværelsen var rikest. Selvsagt ikke i økonomisk forstand, men fordi mennesker da kom hverandre nærmere, mens teknologien på nesten ufattelig vis har muliggjort at mennesker kan kommunisere med hverandre over de største avstander, og også bli gjenstand for en fjernkontroll de færreste trodde var mulig bare for tiår tilbake. Han ble bestyrket i denne oppfatning gjennom sitt mangeårige vennskap med Ivan Illich, kjent verden over for sine bøker om det teknologipregede samfunnets svakheter.
Dette var en grunn til at Nils Christie uten å være antroposof, skrev en bok om, støttet og deltok i Vidaråsens virksomheter, som er bygget på antroposofien til Rudolf Steiner. For selv om Steiner var utdannet ingeniør, førte han i flere henseender videre Goethes livsanskuelse, som innebar å foretrekke et samfunn grunnet på håndverk fremfor industri, og dermed gunstigere for primærrelasjoner mellom mennesker.

Ikke bare glede og trivsel, også savn preger nok livet til Vidaråsens beboere. Men deres væremåte er mer umiddelbar og liketil, sammenholdt med den til de fleste av oss, som – med sosiologen Georg Simmels ord om storbymennesket – «bruker intellektet som et verge». Derfor er Vidaråsen, «bortenfor ensomhet og anstalt», et godt eksempel på hvilke muligheter som finnes dersom primærrelasjonene ble styrket i vårt teknologisk pregede samfunn.

V

Nils Christie var en høyvokst og statelig mann å se til, uten at det fristet ham til å fremtre kneisende og overlegen. Umiddelbar vennlighet preget hans møte med andre mennesker, og dette endret seg ikke etter som han ble mer og mer kjent, og etter som hedersbevisninger og alle innbydelsene strømmet på. Han var æresdoktor ved flere universiteter, reiste som gjesteforeleser over store deler av verden, og hans bøker var oversatt til en lang rekke språk. Men han forble den samme.

Mens han deltok på 1970-tallet i aksjonene i Alta mot å lage e-verk i elven, ymtet en journalist frempå om at han kan hende var av dem som var misfornøyd med alt og alle. Han svarte: «Jeg er en livsglad mann.» Det var han. Han gledet seg over store og små ting – over mat og drikke, over å sykle omkring i byen, gå på ski, beise en hyttevegg, over samvær med andre mennesker, over en god samtale osv – og selvsagt over sitt faglige arbeid, som han aldri ble trett av. En av 1200-tallets tenkere, Thomas Aquinas, beskrev en av menneskelivets store synder som «fravær av glede i det godes nærvær», eller enklere sagt: Å ikke være glad når det er grunn til å være glad. Få har vel vært så fri fra denne synd som Nils Christie! Kan hende var det ut fra samme livsfølelse som skolastikeren, den at verden i grunnen ikke er et gjestmildt sted, og at den som har det godt, ikke skal ta det som en selvfølge, men glede seg – og dette var hans grunninnstilling, og gjorde ham til «en livsglad mann». Han sa i de senere år: «Alt jeg vet, kan jeg si med enkle ord.» Han fant tidlig sin egen skrivestil: Korte enkle setninger, påstander gjerne belyst med eksempler fra det daglige liv, få henvisninger til det som for mange lesere kunne kjennes som tyngende lærdom. Han la etter hvert mindre vekt på lesning, og stolte som en kunstner mest på sitt eget blikk og sin egen dømmekraft.

«Det enkle er det geniale»: Ut fra erfaringen med magisteravhandlingens norske fangevoktere, og ut fra det enkle skillet mellom nære og fjerne forhold mellom mennesker, mellom primær- og sekundærkontroll – ut fra dette ga han på en rekke områder varige bidrag til kriminologien og sosiologien for øvrig.
Han var ingen utpreget akademiker med akademikerens vanlige yrkesnevroser, og det er vel en grunn til at han kjente så mange forskjellige slags mennesker. I 2001 mottok han Fritt Ords ærespris for sin innsats i det offentlige liv og ordskifte i alle år. I sin takketale tok han som utgangspunkt livet i Norge i eldre tider. Den gangen var det viktig å ikke ende sitt liv i utlendighet, fjernt fra slekt og venner. For disse ivaretok minnet om den henfarne, og dette minnet lå enhver på hjertet. Enhver kunne spørre seg: «Hvordan vil jeg bli husket? Har jeg vært snill?» Slik talte Nils Christie den gangen, og han gjorde det nok også på egne vegne.
Når Nils Christie var en snill mann, var det ikke fordi han var så føyelig, for det er noe annet. Det var fordi hans grunnholdning var å ville andre mennesker vel. Nils Christie likte bedre å lese engelske enn norske nekrologer, fordi de engelske også tok med den avdødes feil og mindre gode sider. Her har jeg ikke maktet det. Noen feil og mangler må det ha vært, ingen er fullkommen. Men fra mitt mangeårige vennskap med Nils Christie har jeg bare gode minner.

Dag Østerberg

Teksten er gjengitt med tillatelse fra Dag Østerberg