EBENEZER KVINDEREDNINGSHJEM i Sagveien 24. Bildet er fra 1910-20. FOTO: UKJENT FOTOGRAF/OSLO MUSEUM

«De elendigste og dybest sunkne i Samfundet»

«De kvinder, der driver utugt som erhverv, er ofte arbeidssky, løgnagtige, ødsle og mer eller mindre fordærvede allerede som børn eller i opveksten.» Slik ble prostituerte kvinner omtalt i henholdsvis et innlegg i Aftenposten i 1904 og i Aschehougs leksikon i 1906-13.

Veneriske sjukdommer var et stort problem i Christiania på 1800-tallet, og i 1840 diskuterte representantskapet hvordan de skulle stoppe utviklingen. Debattantene delte seg i to leire: De som mente at løsningen var å totalforby prostitusjon, mot de som mente at utryddelse av prostitusjon var umulig og at man derfor fikk nøye seg med å dempe skadevirkningene. De siste vant. Mens Romerrikets keisere drev bordeller for å skaffe staten inntekter, var altså offentlig prostitusjon i Christiania et tiltak mot spredning av kjønnssykdommer. Dette til tross for at alle former for prostitusjon ble forbudt av Stortinget i 1842.

Kvinner som ble dømt for å ha oppfordret eller innbudt til utukt, risikerte fengselsstraff og tvangsarbeide i tre til fire år. Horekundens handlinger var derimot akseptable ut ifra denne argumentasjonen: «en Mandsperson, der benytter en Skjøge, snarere i mindre end i større Grad forser sig og snarere stifter mindre end større Skade, end om han med en anden Kvindeperson havde bedrevet Utugt.»

Fra 1863 måtte de prostituerte i Christiania møte til jevnlig «visitasjon» hos politilegen. Fram til 1876 slapp de offentlige og privatboende med ett oppmøte i uka - derav navnet åttedagerspiker - mens de «hemmelige» måtte møte opp to ganger i uka. Etter 1876 gjaldt dette alle grupper. For å øke kontrollen med de hemmelige henviste politiet dem til bordeller eller private husværer.

 

Som en forsikring for kundene ble de prostituerte utstyrt med en egen visitasjonsbok. Men lite tyder på at forekomsten av kjønnssykdommer sank. Fra 1864 til 1879 ble antallet registrerte smittede nesten fordobla. Ifølge en statistikk fra 1878 var rundt 2,4 prosent av bordelljentene smitta av kjønnssykdommer, 3,7 prosent av de såkalte «åttedagerspikene» og hele 10 prosent i kategorien «hemmelige» gatepiker. Det sies at noen av de prostituerte forsøkte å lure legen ved å la «pussedamer» sminke bort veneriske sår. Antallet prostituerte økte kraftig på 1870-80-tallet, så ingenting tyder på at kundene lot seg skremme bort.

 

Politilegen hadde tre visitasjonssteder: Møllergata 19, Pipervika politistasjon og Mangelsgården («Mangelin») i Storgata. Hvis legen fant at ei jente var sjuk, ble hun innlagt på «Fila», hospitalet for venerisk sjuke på Sorgenfri på Hammersborg. De som ble vurdert som friske, fikk fortsette sin virksomhet.

Mange av de prostituerte var fra landsbygda og hadde kommet til byen som tjenestejenter. Samtida hadde liten forståelse for at sosiale og økonomiske forhold kunne presse jenter ut i prostitusjon. Det rådende synet var at de hadde seg selv å takke. Men en av dem som forsvarte og hjalp flere prostituerte til et bedre liv, var Olafia Johannsdottir.

I «De ulykkeligste. Livsskildringer fra Kristiania» utgitt i 1916 gir Olafia stemme til noen av disse skjebnene. Det samme gjør Fredrik Parelius i romanen «Drift» fra 1928: «Den første dan kom jeg i lag med en fin herre som ba mig på et glass, først på «Royal», sia hjemme hos sig. På morrasia måtte jeg ut. Full var jeg og så blei jeg tatt med på råstua og satt inn i fyllearresten tel fullmektigen kom… Ikke budde jeg noe sted, ikke visste jeg å jeg hadde vært om natta, leven hadde jeg holdt med konstabelen og grov i kjeften har jeg alltid vært. Så blei jeg satt på Mangelin da. Og der oppendaga dom at jeg var sjuk. Den fine herren hadde smitta meg. Så kom jeg på Fila. Der var jeg i flere månter og derfra bar det tebars tel Mangelin utav det jeg hadde holdt leven med de andre tøsene. På Anstalten traff jeg Tjukke-Marja. Og da jeg kom ut blev jeg sendt luks på et bordell i Vaterland. (…) Dengangen var jeg seksten år. (…) Etter den natta med den fine herren kan jeg ikke få barn. For den sjuken jeg fikk dengangen gav mig andre sjukdommer som spolerte mig sålessen».


Indremisjonen, forløperen til Kirkens Bymisjon, hjalp også de prostituerte, blant annet ved å etablere såkalte Redningshjem for «ulykkelige og sedelig forkomne kvinder». Dømte kvinner som ble ansett som egnede for restitusjon, kunne bli innsatt i et redningshjem på prøve. Hvis kvinnen besto prøven, kunne tvangsarbeidsdommen falle bort, hvis ikke, bar det videre til Kvinnefengselet.

 

I redningshjemmene gjorde kvinnene nytte for seg ved forskjellige typer arbeid. Gjennom oppdragelse og arbeidstrening ble «Kvinder, som før kun har været til Ulykke for sig selv og andre (…) gjengivet til Samfundet som dygtige Medlemmer», som det het i det før nevnte innlegget i Aftenposten. I 1884 ble de offentlige bordellene avviklet, og fra den 15. februar 1888 også visitasjonen av de prostituerte. Dermed var den offentlige prostitusjons tid forbi.

beate@muriscriptura.no